I mange tusen år har folk dratt opp til snø- og isfonner oppe i Jotunheimen for å jakte på rein med pil og bue.

En av disse kalles Langfonne, og forskning.no besøkte dette funnstedet i 2016, sammen med arkeologene fra det som da het Oppland fylkeskommune, nå Innlandet.

Etter hvert som isen smelter vekk i det norske høyfjellet, blir det også liggende igjen ting som folk har brukt og mistet på snøen der oppe. Isen kan fungere som en tidskapsel, og bevare ting som ellers ville forvitre bort.

Arkeologene har blant annet funnet en over 3000 år gammel, nesten helt intakt skinnsko her , og flere andre gjenstander både her og ved andre isfonner.

Metoden forskerne bruker er hovedsakelig å gå en systematisk manngard, og bruke øynene til å lete etter gjenstander som har smeltet ut av isen.

Men det arkeologene finner mest av ved Langfonne, er piler. Om sommeren trekker reinen opp på snøen for å unnslippe reinbremsen - et insekt som legger egg i huden, nesa og svelget til reinsdyret. Disse eggene klekker, og larver begynner å leve i dyret.

Og folk har benyttet muligheten til å jakte på reinsdyrene når de står oppe på snøen. Arkeologene har funnet nesten 70 piler her, og karbondateringer av pilene viser at de stammer fra et stort tidsrom: De eldste er rundt 6100 år gamle, mens de nyeste er fra 1200-tallet e.Kr.

– Vi ser at de blir flinkere til å lage piler. De går fra å bruke rette greiner til å lage piler, til å lage piler av høyere kvalitet av utspaltet treverk. Vi ser pilspissteknologien utvikler seg, forteller Lars Pilø til forskning.no. Han er arkeolog i Innlandet fylkeskommune, og har jobbet med brearkeologi i mer enn ti år.

– Men det er en enorm kontinuitet i dette. Grunnleggende sett har de drevet med den samme jakten.

Men hva kan disse funnene fortelle oss? I en ny forskningsartikkel publisert i tidsskriftet The Holocene har arkeologene prøvd å se om funnene kan fortelle en større historie, og settes i sammenheng med hverandre.

Og de kan ha funnet sporene etter en økende reinjakt som kanskje kan spores helt til importmarkedet i Danmark på 700-tallet - i tidlig vikingtid.

Men samtidig som at ting kan bevares godt over lang tid, gjør naturen det vanskelig for arkeologene.

Iskverna og dårlig vær

– Dette funnstedet skiller seg så enormt fra andre arkeologiske funnsteder i lavlandet, sier Lars Pilø til forskning.no.

Mens arkeologer har gravd i jord i lang tid, og kjenner prosessene som gjør at gjenstander og spor etter mennesker kan tolkes og settes i sammenheng med andre funn rundt, er isbreene og fonnene noe helt annet.

Hvis arkeologene finner veldig mange ting fra en spesiell tidsperiode, betyr det at det var mer folk der og dermed flere ting fra denne perioden, eller er det bare bevaringsforholdene på fjellet som har gjort at nettopp disse tingene har overlevd?

Pilene, klærne eller hva som helst som har blitt mistet på isen, kan ligge urørt i lang tid før isen og snøen smelter, deretter kan de fryse inn i isen og smelte ut gjentatte ganger, til tingene blir ødelagt.

Når det er varmere i fjellet, vil smeltevann danne små bekker over isen, og kan ta med seg gjenstander nedover i terrenget.

Da kan du ende opp med en grøt av funn, som Pilø kaller det, hvor piler som ble laget med flere tusen års mellomrom ligger på samme plass. Gjenstandene kan være godt bevart, men mye av konteksten er borte.

Samtidig beveger også isen inne i fonna seg. Langfonne er ikke en isbre, men en isfonn som har bygget seg opp over mange tusen år - sannsynligvis rundt 7600 år gammel, ifølge Pilø. I en isbre er det så mye bevegelse at gjenstander blir knust på relativt kort tid, men isfonnene beveger seg også, bare mye saktere.

Dette kan knuse piler og andre gjenstander fra visse tidsperioder. Samtidig blir tingene som har smeltet ut utsatt for røft vind og vær i høyfjellet før arkeologene kan finne dem.

– Så spørsmålet er: De spennende mønstrene vi ser, er det bare natur? spør Pilø.

Pilø understreker at de må være svært forsiktige når de skal tolke funnene, men arkeologene mener de kan trekke noen konklusjoner.

Beinkammer og reinsjakt

Forskerne har sett på hvordan funnene fordeler seg i tid, og hvilke perioder som skiller seg ut.

Og de aller fleste pilene stammer fra mellom 200-tallet e.Kr og til 1200-tallet, med en topp rundt år 750. Dette er helt i starten av vikingtiden, hvor jakta på reinsdyr kan ha blitt mer økonomisk interessant, og dermed kan flere jegere ha trukket oppover.

– Vi vet at reinsdyrgevir fikk økonomisk verdi på denne tiden, og at det fantes et marked for det utenfor regionen.

Pilø peker på funn fra markedsplassen i Ribe i Danmark fra 700-tallet. Her har det blitt funnet sirlige utskårede kammer av reinsdyrgevir, som tyder på at dette var en eksportvare, ifølge denne artikkelen fra The Guardian. Det er foreløpig ikke slått fast hvor disse gevirene kommer fra.

Men hvorfor tror arkeologene at dette kan være en periode hvor det faktisk ble mistet mange ting på grunn av økende jakt, istedenfor at det er snakk om tilfeldig bevaring?

Arkeologene har også samlet inn gevir og knokler som stammer fra reinsdyr. Reinsdyr feller geviret sitt mens de vokser, og gevirene blir også bevart i isen.

Gevirene fra fonna har også blitt radiokarbondatert. Ved å sammenligne dateringen på gjenstandene og gevirer og knokler fra døde dyr, mener forskerne at et mønster trer fram.

Det var nesten ingen gevir fra den samme perioden som det var flest piler. Dette kan bety at hele slaktet, med knokler og gevir, ble systematisk fjernet fra isen i den samme perioden som det kan ha vært mer jakt, ifølge forskningsartikkelen. Jegerne kan også ha samlet inn gevir som reinsdyrene har felt naturlig i denne perioden.

Pilø argumenterer for at dette kan være reelt, og dermed reflekterer funnene en tid da det var mer jakt og folk der oppe.

– Spor etter mer intens reinjakt på denne tiden finner vi også andre steder , for eksempel rester etter større fangstanlegg.

Men andre mønstre kan være vanskeligere å forklare.

1400 år med pause?

De eldste pilene stammer som sagt fra rundt 6100 år siden. Men dateringene av gjenstandene viser at arkeologene ikke har funnet noen ting som stammer fra en 1400 år lang periode, mellom 5700 og 4350 år siden.

– Vi tror at de tidligste funnene er brakt fram på grunn av bevegelser i isen, sier Pilø.

Men så er det altså en lang pause uten noen funn. Dette trenger ikke bety at folk sluttet å jakte i 1400 år på Langfonne.

Pilø sier de har funn fra andre isfonner som tyder på at det var jakt i perioden helt uten funn på Langfonne.

– Pilene fra denne perioden kan fortsatt gjemme seg i isen.

Samtidig er det pussig at de tidligste pilene har smeltet fram, hvis nyere funn fortsatt skulle ligge i den gamle isen oppe i Langfonne.

– Her er det noe vi ikke helt forstår, sier Pilø.

Isen i den norske fjellheimen holder nok fortsatt på en del gjenstander fra flere tusen år tilbake.

Referanse:

Pilø mfl: Interpreting archaeological site-formation processes at a mountain ice patch: A case study from Langfonne, Norway. The Holocene, 2020. DOI: 10.1177/0959683620972775 . Sammendrag

hør også denne podcasten

Forskningspodden: Vi smelter oss bakover i tid