Her har nordmenn jaktet på rein i minst 6000 år. Vi ble med arkeologene for å finne spor etter de gamle jegerne.

Julian Martinsen bøyer seg ned og legger en målestokk ved siden av en liten skatt som ligger mellom to store steiner. Han er konservator og arkeolog i Oppland fylkeskommune og Martinsen har fått oppgaven med å plukke opp og pakke inn tingene som arkeologene finner.

– Dette er et sjeldent eksemplar, en fuglepil, forklarer Martinsen mens han plukker en mystisk pilspiss opp fra bakken.

Ifølge Martinsen stammer den fra mellom år 900 og 1050, eller vikingtiden. Dateringen er basert på kunnskap om hva slags piler og byggeteknikker folk brukte i forskjellige perioder.

Dette er en av pilene som har smeltet ut av en gammel isfonn på fjellet Kvitingskjølen i Jotunheimen. En gruppe arkeologer leter etter ting som har ligget i isen. Noen av gjenstandene kan være tusenvis av år gamle.

– Dette er den tredje fuglepilen vi har funnet i Oppland, sier Martinsen, som har oppgaven med å pakke inn tingene som arkeologene finner.

Pilen har et veldig spesiell utseende. Den er splittet i to, som om den er satt sammen av to knivblad som vender mot hverandre.

Tok ryggraden

Espen Finstad er arkeolog i Oppland fylkeskommune. Han leder arbeidet på breene sammen med Lars Pilø, som også er arkeolog i fylkeskommunen. Finstad har gjort tester med forskjellige pilspisser hvor de skjøt piler mot et avlivet reinsdyr.

– Vi så at fuglepilen var svært effektiv, sier Finstad mens Martinsen undersøker den lille pilen.

– Jegerne sto på ganske kloss hold og skjøt pilene. De hadde buestillinger rundt fonna.

– Vi sto kanskje ti meter unna da vi testet det ut. Flere av de treffene vi hadde tok ryggraden tvers av, så det hadde drept dyret momentant.

Reinjakt

– Se, der kommer reinen, sier arkeolog Elling Wammer mens han står og ser nedover snøfonna.

Lenger ned i dalen ser vi små mørke prikker som langsomt beveger seg inn på den hvite snøen.

Det er tamrein som trekker oppover. Sola har begynt å ta tak.

Reinen flykter unna en fæl plage: reinbremsen. Det er et ganske stort, humlelignende insekt som legger egg i reinpelsen. Larvene vokser under huden og lager fæle sår når de borer seg ut på forsommeren.

Oppå snøen er luften for kald for bremsen, og reinen får være i fred.

Jegerne har visst at reinen trekker opp på breen, og det har de visst i tusenvis av år. Den gangen var det villrein, men nå er det tamrein som holder til nede i dalen. Dette er en av grunnene til at arkeologene står her i dag.

– De eldste funnene her er rundt 6000 år gamle, sier Espen Finstad, som er arkeolog i Oppland fylkeskommune. Han leder arbeidet på breene sammen med Lars Pilø, som også er arkeolog i fylkeskommunen.

– Det betyr at det har vært jakt her i minst 6000 år, sier han.

I Sjodalen i Jotunheimen er det registrert over 500 dyregraver, forteller Finstad. Dette er et hull i bakken som blir dekket med kvist og mose. Når dyrene faller ned i hullet kan jegerne ta livet av dem.

Arkeologene vet også om mange buestillinger rundt snøfonna. Her kunne jegerne gjemme seg bak steinvegger mens de ventet på at reinen skulle komme nærmere.

Dårlig vær

Både jegerne og arkeologene har måttet tåle de tøffe forholdene på høyfjellet. Snø og pøsregn kan komme fort, noe vi fikk merke tydelig da forskning.no var i leiren som ligger 1900 meter over havet.

Telt og utstyr måtte pakkes sammen på kort varsel på grunn av en skummel værmelding. Det skulle blåse opp til liten storm utover kvelden. Arkeologene var redde for at teltene kunne begynne å blåse bort.

– Vi må ha en sikkerhetsmargin. Med den værmeldingen er vi helt på kanten, sier Lars Pilø etter å ha tatt avgjørelsen om å pakke ned leiren.

– Det er flott med brearkeologiske funn, men vi kan ikke ta den risikoen hvis været skulle bli enda dårligere.

Det endte med en tretimers-tur ned fra fjellet i pøsende regnvær, hvor arkeologene gikk med uvurderlige piler og andre funn i ryggsekkene.

Men før leiren ble pakket sammen, ble vi med på jakten etter nye funn.

Bom blir funn

Gjennom århundrene har folk på breen bommet på rein og mistet piler på snøen eller mistet og kastet piler, sko og mange andre gjenstander. Alt blir dekket av snø og forsvinner inn i isen.

Men siden flere isbreer og snøfonner på høyfjellet i Norge trekker seg sakte tilbake, betyr det også at pilene nå ser dagens lys igjen. Dermed er det bare å plukke dem forsiktig opp fra bakken når arkeologene finner dem.

Arkeologene i Oppland har gjort mange spektakulære funn som du kan se mer om her, blant annet en eldgammel ski med intakt binding. De dokumenterer også funn på sin egen facebookside.

Trikset er å greie å se dem i sprekkene blant millioner av knuste steiner før det er for sent. Hvis det går for lang tid blir funnene blir ødelagt av vær og vind siden de ikke lenger ligger i en beskyttende iskapsel.

Svart is

Snøfonnen på Kvitingskjølen i Lom er gammel. Arkeologene kaller det en isfonn, og den eldste isen har vært der i mange tusen år. Ny snø har kommet til, og gammel snø har smeltet, men det har vært is og snø der i flere tusen år.

– Denne isen kalles black ice, sier Lars Pilø mens han står ved iskanten.

Du kan tydelig se den. Den svarte, skitne isen kommer fram. Isen kan være helt fra steinalderen, og den blir synlig fordi de nyere lagene over smelter vekk. Skitten fra de nyere lagene samler seg oppå det gamle.

– Vi kan gjøre funn som kommer ut av den svarte isen. Da er det utrolig godt bevart, siden tingene ikke har blitt eksponert siden de ble mistet.

Arkeologene har tidligere funnet mer enn tusen år gamle piler i Oppland som er nærmest intakte, med surring rundt pilspissen og nesten hele styrefjær.

Pilene som ligger lenger fra iskanten er mer utsatt for vær og vind, og de har vekslet mellom å være innkapslet i is og ligge ute i det fri. Selv om fonnene minker over tid, kan det være store variasjoner fra år til år.

– Men fonna er mye mindre enn den var for 10-15 år siden. Den har skrumpet voldsomt inn, sier Pilø.

Metallspisser som på fuglepilen er nesten ikke brutt ned. Isen beskytter mot rusten.

– Dette forsinker korrosjonsprosessen med tusenvis av år, sier Julian Martinsen mens han undersøker en annen pilspiss som har blitt funnet i steinuren. Denne er kanskje fra den tidligere vikingtiden.

Metallet ligger beskyttet fra både luft og salt. Isen gir den samme beskyttelsen til skjørt tre og klær som forsvant i isen.

Men siden isen trekker seg tilbake, betyr det også at disse eldgamle tingene blir liggende utsatt for vær og vind. Arkeologene må finne tingene før de smuldrer opp eller forsvinner i steinuren.

Manngard

Metoden arkeologene bruker for å lete er tidkrevende: De går manngard.

Vi har akkurat beveget oss nedover i den lille dalen som ligger langsmed breen. Når isen smelter renner vannet nedover dalen, og smeltevannet kan bære med seg treverk og andre ting nedover.

Gruppen ledes av Elling Wammer, og han har vært med på breletingen i mange år.

– Vi går sakte med to meters mellomrom og finleter, sier Wammer.

– Det gjelder å kikke i hver eneste sprekk , vi vil jo ha med så mye som mulig.

Men det er tusenvis av steiner, så det er umulig å vite om arkeologene får med seg alt. Det kan fortsatt gjemme seg pilspisser nede i sprekkene.

Det er digre områder som skal undersøkes, og arkeologene går systematisk til verks. De setter ut bambusstokker mens de går for å markere hvor de har lett. Slik beveger de seg fram og tilbake helt til hver kvadratmeter av søkeområdet er dekket.

Hvis de skulle finne noe, setter de ut en liten stokk med et flagg på. Gjenstandene blir plukket opp av innsamlingsgjengen etterpå. Funnene blir også målt inn og registrert med GPS etterpå.

Sånn kan de gå i timevis. De ser etter alle mulige spor etter mennesker. Hvis de finner noe treverk, er det nesten helt sikkert tatt med av mennesker på ett eller annet tidspunkt, siden vi er langt over tregrensa.

Men treverket får en grålig farge etter århundrene i isen. Akkurat i dag virker arkeologene litt utålmodige. Vi har gått i flere timer uten å finne noe.

– Dette området er det sannsynligvis ikke så mange funn i, sier Wammer.

– Men det er viktig for forståelsen av området. Da kan vi se hvilke områder som har mye og lite funn.

Den gamle skoen

I 2006 ble det funnet en gammel skinnsko på isen her. Den har blitt datert til å være laget for nesten 3400 år siden, og skoen ble funnet av den lokale kjentmannen Reidar Marstein.

– Det var en voldsom nedsmelting i 2006, forklarer Marstein. Han har også blitt med for å lete denne dagen.

Han forteller at de fant flere ting på begynnelsen av 2000-tallet, men så var det noen år med mindre smelting.

I løpet av de siste årene har arkeologene funnet mer enn to tusen gjenstander på forskjellige snøfonner i Jotunheimen, Breheimen og Reinheimen, blant annet på Lendbreen og Juvfonne.

Og mot slutten av dagen begynner vi også å gjøre funn etter fortidens nordmenn.

Skremmepinner

– Vi driver og motiverer hverandre hele tiden, sier Elling Wammer etter en lang ettermiddag uten funn.

– Nå finner vi sikkert noe snart, sier han og ler.

– I går fungerte det veldig bra, men i dag har det vært litt «ulv, ulv».

Dagen før fant gjengen flere piler, men i dag har fortidsminnene latt vente på seg.

Men så løsner det på en ganske uventet måte. Letelaget kommer over en pinne med et lite blått flagg som markerer et funn, men det er ikke noe de har satt ut selv, i hvertfall fall ikke nå.

– Det er faktisk noe vi glemte igjen i fjor, ler Wammer.

Arkeologene var på det samme stedet i fjor, men dette funnet ble oversett. Det blå flagget markerer en brukket skremmepinne. Dette er blant de vanligste funnene arkeologene gjør på breen.

Skremmepinnene ble brukt som et slags gjerde for å lede reinen dit jegerne ville ha den. De ble satt opp på snøen med noen meters avstand. Pinnene kunne ha en liten snor eller neverbit som var bundet i toppen, og når den vaiet i vinden skapte den bevegelse som skremte reinen.

– De har gjort seg ganske flid med denne, sier Julian Martinsen mens han tar pinnen opp fra steinene. Som mange andre tregjenstander på breen har den brukket i flere biter, men toppen er intakt.

Der ser vi helt tydelig at noen har tatt seg bryet med å spikke et hakk. Dette hakket ble brukt til å feste snoren eller trebiten som skulle blafre i vinden.

Helt på slutten av dagen blir det faktisk et funn til – et lykketreff. Andreas Ropeid Sæbø, som er arkeologistudent, flyttet tilfeldigvis på noen steiner, og det dukket opp en liten skinnrem.

– Det ser ut som en ugarvet skinnrem som har tilhørt en hudsko, sier Julian Martinsen etter at han har plukket den opp fra bakken.

– Sånne sko har vi funnet mange av på forskjellige breer i Norge.

Remmen kan ha sittet på denne typen sko, og kanskje fungert som snøring.

– Men det er ikke godt å si hvor gammel den er.

– Vi vil at isen skal smelte sånn at vi kan gjøre fine funn, men vi vil jo at det skal være is i norsk natur. Det er en mixed blessing, sier Lars Pilø.