Funnene kommer i forbindelse med en utgraving av gården Ose, ved Ørsta i Møre og Romsdal.

Det var NRK Møre og Romsdal som først omtalte saken.

Her har forskerne funnet tegn på at folk har kalt stedet hjem i lang tid. Kanskje så langt tilbake som 500-tallet.

Men det er ikke restene av hus og langhus som vekker oppsikt.

For et omriss i bakken tegner noe stort. Hele fjorten meter i lengden, og åtte i bredden, med spor etter tykke vegger og røykfylte ritualer.

Her tror forskerne et såkalt gudehov har stått. Et hedensk tempel. Et sted du ofret til Odin og hans utvidede familie, før kristendommen kom.

Sjeldent

– Det er det første av sitt slag i Norge, sier Søren Diinhoff til forskning.no.

Han leder utgravingene, og er forsker ved Universitetet i Bergen.

Forskerne begynte å grave i jorda ettersom det skal bygges nye boliger på feltet, men Diinhoff forteller at de hadde mistanker om at noe lå her allerede før første spadetak.

– I den nordlige delen av området har det historiske klyngetunet for gården Ose ligget, og da vet vi at det er store sjanser for i det minste å finne en middelalderbosetning.

Og det er nettopp i den nordlige delen at forskerne nå har avdekket spor etter flere bygninger. Hittil har ikke teamet fått sendt biter av trekull til datering, men antagelig går bosettingen helt tilbake til 500-tallet e.Kr.

– Det har i mange år vært vanskelig å finne denne bosetningen, opplyser Diinhoff.

Han forklarer at det antagelig skyldes at vikingtidens bygninger finnes inne på, og under, nåværende gårdstun.

– Det er dessverre sjeldent at arkeologer har mulighet til å grave der. Derfor er en utgravning av Ose av meget stor verdi.

Vikingenes trosliv

Det finnes flere kilder for å få et innblikk i nordboernes religionsliv i jernalderen. Blant annet spor av gravskikker og -ritualer, ofringsplasser i landskapet, og bygninger som viser spor av kulter.

Tidligere har andre forskere lagt fram det de mener er lignende funn. Selv er Diinhoff bastant:

– Det er ikke så enkelt som at man, fordi man har funnet et ildsted og gullbrakteater (en form for gullsmykke, journ.anm.), har funnet det vi har. Man sier at en spade er en spade, men alt er altså ikke gudehov.

Noe av funnene som forteller om nordboernes åndelige liv, er groper – kokegroper. I midten av jernalderen dukker store ansamlinger av kokegroper opp i landskapet mellom gårdene.

Diinhoff mener selv at disse plassene, med sine hevede terrasser og vannutsikt, er det som i gamle tekster kalles «horg». Blant annet har forskere funnet slike i Hardanger.

– Det er den rituelle offerplassen hvor innviede måltider ble forberedet til religiøse fester.

Omveltninger

Gjennom romersk jernalder har forskere oppdaget store samfunnsendringer.

Kontakten med det eldende romerriket og germanske stammer i sør økte, og gårdene med best jordsmonn vokste betraktelig – opptil sju ganger større.

Igjen sitter en elite av rike bondeslekter med makten, storbonder som etterlater seg rike graver, importerte varer og store gårder.

– Det er forventelig at familiene på de store gårdene grep makten og kontrollen i samfunnet. Storbonden (høvdingen) var nå den som var lovgiver, krigsherre og i spissen for kulten.

I denne perioden flytter kokegropfeltene og festene seg innendørs – inn i store haller, under høvdingens kontroll.

– Dette ser vi på Ose. Vi har antagelig et stort langhus fra midten av jernalderen, og vi har et kokegropfelt. Vi har også i søndre del av langhuset en merkverdig sirkulær innhengning med en liten hytte i.

– Dette funnet har nokså få paralleller i det sydlige Skandinavia, og regnes også der som en spor etter kulten, sier Diinhoff, som også nevner at det er funnet en rituell penis-formet stein ved Ose tidligere.

Stort tempel

– Alt i alt kan vi se at det etablerer seg en stor gård på Ose en gang mot slutten av eldre jernalder, og denne gården har hatt en sentral funksjon i kulten i området, oppsummerer arkeologen.

– Så, senere i yngre jernalder, har vi den særegne bygningen som vi ser som et gudehov.

Her kommer det store gudehuset inn.

Fjorten meter i lengden, og sju meter i bredden. Veggene er kraftige, og fire stolper sentralt i bygget holdt oppe et forhøyet midtparti. Et betydningsfullt bygg.

– Det er egentlig ikke andre paralleller enn en håndfull bygninger fra Sørskandinavia som nettopp er gudehov. De er funnet på noen få, meget store bosetninger, som Uppåkra (i Skåne sør i Sverige) og Tissø (på Sjælland i Danmark).

– De dukker opp på et tidspunkt hvor vi har de første indikasjoner på dyrkelsen av Odin, og dermed de nordiske guder. Og siden dette er gudshus som tilhørte samfunnseliten, så er det neppe liten tvil om at dette er åsatruens fremste gudshus.

«Osehuset» er en helt klar parallell til de sydskandinaviske, mener forskeren.

– Den har samme størrelse, samme utseende. Den er omgitt av tykt, trekullholdige lag med kokstein, og hadde det ikke vært for det sure jordsmonnet, så sikkert mange dyrebein.

Søren Sindbæk, professor i arkeologi ved Aarhus Universitet, sier at den nyoppdagede bygningen minner om et gudehov som det som er funnet i Skåne.

– Men ved Uppåkrå og andre steder, som man har utnevnt til kultsteder og gudehus, har man også fundet en rekke gjenstander og offergaver som støtter teorien. Det ser jeg ikke at de har funnet i Ørsta, sier Sindbæk til videnskab.dk.

– Det mest gjennomgående trekket ved lokaliteter vi har anerkjent som førkristne kultbygninger, er funn av ødelagte våpen, som ser ut til å ha vært en del av kulten. Det har vi sett både ved Tissø og Uppåkrå.

– Så hvis de hadde funnet tre-fire bøyde spydspisser i Ørsta, ville jeg vært veldig begeistret over funnet: Men uten den slags funn av gjenstander er det vanskelig å være overbevist om at det er snakk om et kultsted, sier Sindbæk videre.

Arkeologene har altså ikke gjort gullfunnene som er gjort i Sverige og Danmark. Diinhoff tror dette skyldes at Osehuset dateres til vikingtiden, mens de andre gullfunnene er gjort i templer fra folkevandringstiden.

– Hadde gulvlaget i vårt huset vært bevart, hadde vi nok også funnet ofrede gjenstander, sier Diinhoff.

Enestående?

Funnene beskrives av Universitetet i Bergen som «enestående»; selv er Diinhoff mer beskjeden. På spørsmålet om dette er et fantastisk funn, svarer han:

– Egentlig ikke. I det minste burde det ikke være det. Faktum er dog at det er det første av sin art i Norge.

Han trekker fram at det har vært noe diskusjon om lignende funn er gjort i Norge, men sier at han ikke mener det har blitt gjort – selv om han sier at noen kolleger har vært nære på.

– Eksempelvis når det er funnet gullgubber under middelalderkirker, så er det formodentlig et gudshus som dette som har stått der. Men selve bygninger er altså ikke funnet før nå.

– Så ja, funnet er sjeldent.

Da åsatruen forsvant, og kristendommen kom til elitene, forsvant hovene kanskje under kirkene, og dermed visket ut.

– Det er også et merkelig sammentreff at vi nær de tidlige kirkene også finner kokegropfelter. Sammenhengen er at dette var stedet hvor kulten ble utøvet lenge, sier Diinhoff.

– Først som et kokegropfelt (horg), siden et gudehus (hov), og til slutt en kirke. Ved Ose ble hovet bevart fordi den første kirken ikke ble anlagt her, men på en av nabogårdene.

Les også

Nå har forskere undersøkt gravhaugen der Gokstadskipet ble funnet. Resultatene overrasker