Egypterne kan lære oss om kropp og sjel

Kropp og sjel hang uløselig sammen for de gamle egypterne, som oppfattet legemet som en beholder for alt fra mat til tale, følelser og magi. Dansk forsker mener vi kan lære av kroppsoppfatningen deres.

Bildet viser en papyrus av munnåpningsritualet, fra British Museum. (Foto: British Museum/Wikimedia commons)
Bildet viser en papyrus av munnåpningsritualet, fra British Museum. (Foto: British Museum/Wikimedia commons)

Eksempler på gravtekster

Den døde vekkes opp og blir et kosmisk vesen, med en kropp som omfatter alle gudene (Formel 761):

«Stig opp og rens deg i Livets Sjø, slik at din svakhet vaskes bort i himmelhvelvets sjø. Fullendt med enhver gud er du blitt til: Ditt hode er (solguden) Ra, ditt ansikt er (sjakalguden) Upuaut, din nese er Sjakalen, leppene dine er Tvillingene, dine ører er (gudinnene) Isis og Nephthys»

Anrop av hodeenden av kisten som gudinne (Formel 229):

«Hill deg, du Vokterske av det Stores hode, Herskerinne over pannen og halsen (…) (dødsguden) Osiris’ etterkommer på balsameringsstedet, som sørger over Vestens Okse* (…), som gir pust til den Utmattede* i denne din rolle som «hun som er under sin herres hode»! Plasser mitt hode på min hals for meg og gjør meg til en dødeånd, samle livet til strupen (…), beskytt mine Lemmer, fest mitt ansikt (…), frels meg fra Osiris’ fiskere, som hugger av hoder og skjærer over halser!» *

* Tilnavn til dødsguden Osiris, som utgjør et mytologisk forbilde for den avdødes situasjonen.

Eksempel på en gravtekst

Den døde stiger til himmels og sluker gudene (formel 761):

«Jeg er Himmelens Okse med grådig indre, den som lever av gudenes skikkelser og næres av hjertene på de magiske vesenene, som kommer med magene fulle av magi fra Ildøya. (…) Jeg spiser av deres magi, jeg sluker deres åndekraft. Min styrke er større hos meg enn den de hadde. Åndekraften deres er i min favn, ba-sjelene deres er hos meg, skyggene deres er hos deres overmann, og magien deres er i min mage.»

Farao og mumifisering

I slutten av Det gamle rike (2300-2200 f.Kr.) var det bare egypternes konge, hans familie og svært velstående egyptere som ble mumifisert og lagt i storslåtte graver med magiske tekster.

Etter en mellomperiode på 200 år begynte den perioden man kaller Mellomriket. Her var det blitt mer vanlig blant velstående egyptere å beskytte graver og sarkofager med beskyttende hieroglyfer og la liket bli mumifisert akkurat som faraoene, egypternes konger.

Den måten vi tenker på kropp, tanker og følelser, er ikke naturgitt. Den avhenger av når, og i hvilken kultur, vi lever. I dag er samfunnet gjennomsyret av en forestilling om at kropp og sjel er to ulike ting, men slik har det ikke alltid vært.

De gamle egypterne er et godt eksempel på at det finnes andre måter å forstå kroppen enn den vi bruker i dag. De oppfattet kroppen som en beholder for alt: tanker, følelser, magi og kommunikasjon.

I dag kan vi bruke egypternes forestillinger om sammenhengen mellom kropp, sinn og følelser til å bryte ut av vanetenkningen vår om kroppen, som forhindrer oss i å løse problem hvor det ikke er mulig å skille mellom kroppen og det vi kaller sjel.

Det mener Rune Nyord, post. doc. i egyptologi ved Institutt for Tværkulturelle og Regionale Studier ved Københavns Universitet.

– Kroppen er mer enn en maskin, og den er helt essensiell for oss. Det er den eneste kontakten vi har med den virkelige verden. Hele grunnlaget for det å være menneske er at vi har denne kroppen, sier Nyord.

Nyord har undersøkt hva gravtekstene kan fortelle oss om egypternes forestillinger om kroppen og ikke minst kroppens funksjoner.

Magiske setninger

Egypterne mente at mennesket ved døden gikk over fra å være et mykt, bevegelig, men også forgjengelig vesen, til å være en hard gjenstand, som ble dyrket som forfader.

Forfedrenes lik var nemlig viktige i den egyptiske dødskulten, hvor man oppsøkte forfedrenes grav, ga dem mat og spurte dem til råds.

Forfedrene var varige, akkurat som stjernene. Men i overgangen fra menneske til forfader, var det en fare for at kroppen kunne falle fra hverandre og aldri bli satt sammen igjen.

Det forsøkte egypterne å forhindre, dels ved å mumifisere liket og dels med magiske hieroglyfer som ble malt på veggene i gravkammeret eller inne i kisten, hvor setningene skulle fungere som et skjold, og beskytte de enkelte kroppsdelene.

Innsiden av en trekiste med malte hieroglyfer. (Foto: Einsamer Schütze/Wikimedia Commons)
Innsiden av en trekiste med malte hieroglyfer. (Foto: Einsamer Schütze/Wikimedia Commons)

Rike egyptere leide gravskrifteksperter til å utstyre graven med sikkerhetsutstyr.

+Eksperten kunne dels male veggene i gravkammeret og dels inngravere innsiden av kisten med magiske hieroglyfer, slik at alle kroppsdeler fra hode til fot var pakket inn i beskyttende setninger som «O, du som halshogger de døde åndene, du skal ikke halshogge meg».

– Og det kunne den døde så, i kraft av teksten, unngå, sier Nyord.

– Det som er det spesielle ved tekstene, er at de ikke står der for vår skyld, slik at vi kan lese dem. Det var en idé om at de gjorde noe i seg selv. Kisten og graven sitret nesten av kraften deres. Tanken var at tekstene kunne hjelpe og beskytte den døde i overgangen fra levende til død.

Funksjoner skulle gjenopprettes

Med døden risikerte kroppen ikke bare å bli splittet opp. Funksjonene kunne også bli satt ut av spill. Det ville være uheldig, fordi forfedrene skulle bruke disse funksjonene – selv om de var døde.

Gravtekstene om kroppsdelene og deres virkemåte kunne gjenopprette det ødelagte. Derfor er disse setningene en veldig god kilde til datidens kroppsforestillinger, forteller forskeren:

– De indre organene var for oldtidsfolk et sted for tilbøyeligheter. Det var et sted hvor tanker oppsto, men hvor man også følte ting.

Hieroglyf fra Seti den førstes grav. Nederst i andre kolonne til venstre for de tre strekene finner man hieroglyfen for hjerte. Hieroglyfen for øye ser vi i tredje og fjerde kolonne. (Foto: Jon Bodsworth/British Museum/Wikimedia Commons)
Hieroglyf fra Seti den førstes grav. Nederst i andre kolonne til venstre for de tre strekene finner man hieroglyfen for hjerte. Hieroglyfen for øye ser vi i tredje og fjerde kolonne. (Foto: Jon Bodsworth/British Museum/Wikimedia Commons)

Når vi i vår tid tenker på følelser og tanker, plasserer vi dem et abstrakt sted, som kanskje kan fornemmes i kroppen, men likevel ikke er kroppen.

Egypternes tankegang var derimot svært konkret: Hvis man var glad, for eksempel for at et prosjekt hadde gått bra, sa man at hjertet ble langt. Ble man derimot frustrert eller lei seg, ble hjertet kort.

En beholder for magi, tanker og kommunikasjon

Disse uttrykkene ligger ikke langt fra vår tids uttrykk som å bli «tunge om hjertet» eller «lett om hjertet». Men egypterne betraktet kroppen svært konkret som en beholder og det påvirket hvordan de tenkte på alt fra magi til løgn.

Et eksempel på det er magi som ble kalt «heka» av egypterne.

Magi ble betraktet som en drikkevare. Når den ble helt inn i kroppen, kunne den bli overført til en annen ved at man ble spist. I det mytologiske universet var det eksempler på at et vesen kunne få magiske evner ved å spise et annet vesen som hadde drukket magi.

– Men beholdertanken viste seg ikke bare i forhold til magi, men også i forhold til det som kom ut av kroppen, sier Nyord.

Når egypterne snakket, var talen bokstavelig talt noe som kom ut av kroppen. Underveis kunne det bli forvridd – for eksempel hvis man løy.

– En grunntanke for egypterne var at det var et kroppslig grunnlag for selv slikt som tanker, kunnskap og magi. Det blir uttrykt svært konkret og kroppslig, som noe som befinner seg i magen og kommer ut gjennom munnen, sier Nyord.

På samme måte fungerte øynene som en inngang til kroppen. Synsinntrykkene kom bare utenfra og inn gjennom øynene, som var en inngang til kroppen på samme måte som munnen, som også hadde med kommunikasjon å gjøre.

Derfor inngikk det også et såkalt øye- og munnåpningsritual i mumifiseringsprosessen, slik at de levende kunne kommunisere med sine forfedre.

Fastlåst i en verden av kropp og sjel

Nyord mener at egypternes forestilling om kroppen som en beholder kan inspirere oss til å bryte med vår fastlåste måte å tenke kroppen på.

Forsiden av en egyptisk trekiste i Louvre-museet. (Foto: Guillaume Blanchard, Wikimedia Commons)
Forsiden av en egyptisk trekiste i Louvre-museet. (Foto: Guillaume Blanchard, Wikimedia Commons)

Han henviser til den berømte filosofen Maurice Merleau-Ponty (1908-1961), som kritiserte at vi i vår moderne kultur deler verden inn i en kroppslig og en sjelelig/psykologisk del, noe som gjør at det er mange ting vi har problemer med å forklare, for eksempel i forskning som har med hjernen å gjøre.

Egyptologen forteller at Merleau-Ponty har inspirert senere språkforskere til å påvise at vi faktisk, i vår svært abstrakte tenkning, forstår kroppen vår som en beholder – akkurat som de gamle egypterne gjorde helt konkret.

– Det er en grunnforestilling hos egypterne som går igjen når man arbeider med mange av kroppsdelene, at kroppen fungerer som en beholder, sier Nyord.

– Man interesserte seg for hva som er i den beholderen, og hva som kommer inn og ut av den. Man kan forklare hvordan denne ideen er oppstått. For å overleve som menneske er man jo nødt til å gå opp i hva som kommer inn og ut av kroppen.

Referanse og lenker

Rune Nyords profil
Tines Egypt (forskerblogg om egyptologi)

Powered by Labrador CMS