- Vi kan se sosial ulikhet registret i knoklene til middelalderens innbyggere i Cambridge, sier Jenna Dittmar i en pressemelding.

- Likevel var alvorlige skader utbredt over det sosiale spekteret. Livet var tøffest på bunnen - men tøft overalt.

Dittmar er forsker ved institutt for arkeologi ved University of Cambridge. Hun og kolleger står bak en ny studie av hva slags skader folk pådro seg i middelalderen. Dette kan fortelle om leveforhold, folks roller, og utbredelse av vold i samfunnet på denne tiden.

Blant funnene var en kvinne som trolig var utsatt for partnervold, en munk som var blitt overfalt og flere tegn på arbeidsulykker blant menn.

Forskere har studert skjeletter fra tre kirkegårder i Cambridge i England. Personene ble begravet mellom år 900 og 1400.

Livet i Cambridge i middelalderen

Cambridge nådde sin fulle størrelse i middelalderen på 1000-tallet. Byen var et handelssentrum, og i områdene rundt foregikk det jordbruk.

Innbyggertallet var mellom 2500 og 4000 på midten av 1200-tallet, ifølge den nye forskningsartikkelen.

De fleste jobbet med jordbruk, andre hadde mer spesialiserte yrker som snekkere eller skomakere. Både menn og kvinner jobbet, men hadde forskjellige roller.

Forskere ved University of Cambridge har nå studert levninger fra tre middelalder-kirkegårder her.

En av gravplassene var en menighetskirkegård der vanlige arbeidsfolk ble begravet. Den andre tilhørte et veldedig hospital for syke og fattige. I den tredje ble geistlige og velstående begravet.

Skader fra ulykker og fall

Av 314 individer hadde 40 prosent av mennene og 26 prosent av kvinnene beinbrudd.

Beinbrudd var mest utbredt blant arbeidsfolk. 44 prosent i denne gruppen hadde skjelettskader.

- Dette var mennesker som brukte dagene sine på å jobbe lange timer med tungt manuelt arbeid, sier Dittmar i pressemeldingen.

- I byen jobbet folk med håndverk som steinhugging og i smia, eller som vanlige arbeidere. Utenfor byen tilbrakte mange hele dagen med hardt arbeid på åkrene eller med stell av husdyr.

Forskerne katalogiserte alle beinbruddene, typen brudd, og undersøkte dem med røntgen. Slik kunne de lage seg et bilde av hva som var sannsynlige årsaker.

Menn hadde høyere sannsynlighet for brudd som så ut til å komme av ulykker. For eksempel i forbindelse med husdyr, ploger, spader, hakker eller byggematerialer som steiner og bjelker.

Kvinner hadde oftere brudd som typisk kommer av fall, vridd ankel og beinskjørhet.

Det var flere beinbrudd hos kvinner i menighets-kirkegården (kalt All Saints) enn ved kirkegården for geistlige og velstående. Det støtter at kvinner i vanlige familier også deltok i arbeid der det var risiko for skader.

- Mange av kinnene i All Saints drev sannsynligvis med hardt fysisk arbeid som å passe husdyr og bidra til høsting ved siden av husarbeidet, sier Dittmar.

Fatal vognulykke

Det var ikke bare arbeiderne som brakk noe. Også i klosterkirkegården var det 32 prosent som hadde bruddskader.

Faktisk var det en munk som hadde de mest ekstreme skadene blant alle de undersøkte. Han ble identifisert som munk fordi han ble begravd med klær og beltespennen ble funnet.

- Broderen hadde fullstendige brudd halvveis opp i begge lårbenene, sier Dittmar.

Lårbeina er de sterkeste knoklene i kroppen.

- Hva enn som fikk begge beina til å brekke på denne måten, må det ha vært traumatisk, og muligens dødsårsaken, sier Dittmar.

Bruddet ligner det man kan se hos personer som er påkjørt med bil i dag.

- Vårt beste tips er en vognulykke. Kanskje en hest ble skremt og han ble truffet av vognen.

Av 19 munker hadde seks av dem beinbrudd.

Lavest var andel beinbrudd var det blant fattige og syke som bodde på hospital. Mange av dem hadde ikke helse til å jobbe og var dermed mindre utsatt for risiko for ulykker.

Ingen vold med skarpe våpen

Det var ingen tegn til skader fra skarpe våpen.

Dette står i kontrast til rettsdokumenter og journaler fra likskueformenn som gir inntrykk av at vold og drap var utbredt i middelalderens England, ifølge forskningsartikkelen.

Videre var krig og konflikt vanlig.

Mangelen på våpenrelaterte skader overrasket Dittmar.

- Studier fra andre plasser har bevis for våpentraumer, både helbredet og uhelbredet, så mangelen på dette i Cambridge er uvanlig. En veldig sannsynlig forklaring på dette er at disse personene kan ha blitt begravet andre steder i byen som ikke er gravd ut ennå, skriver Dittmar på e-post til forskning.no.

Men forskerne fant at enkelte hadde brudd som samsvarer med vold, selv om det er vanskelig å si med sikkerhet.

En munk hadde brudd i armen som tydet på forsøk på å beskytte seg, og et stumpt slag mot hodeskallen. Munken kom han fra det mulige overfallet med livet i behold og skadene hadde grodd da han døde.

Voldsrelaterte skader, som hodeskader og brudd etter forsøk på å blokkere, ble funnet på 4 prosent av skjelettene, ifølge pressemeldingen.

En kvinne ser ut til å ha vært utsatt for langvarig partnervold.

- Hun hadde mange brudd og alle hadde grodd før hun døde. Flere ribbein var brukket, i tillegg til flere ryggvirvler, kjeven og foten, sier Dittmar i pressemeldingen.

- Det ville være veldig uvanlig om disse skadene kom av et fall for eksempel. I dag skyldes de fleste kjevebrudd hos kvinner partnervold, fortsetter hun.

Likevel, andre kilder tyder ikke på at partnervold var utbredt i middelalderen, ifølge forskningsartikkelen.

Sammenlignet med i dag

Hvor vanlig var bruddskader i middelalderen sammenlignet med i dag?

Jenna Dittmar utdyper på e-post til forskning.no.

- Moderne medisin har gjort det mulig for folk å overleve forferdelige ulykker som man ikke ville ha overlevd i middelalderen. Men selvfølgelig var mennesker i middelalderen heller ikke i fare for å være i en bil- tog- eller flyrelaterte ulykker, og jobbet heller ikke med tunge maskiner.

Dittmar skriver at det er vanskelig å si hvor vanlig beinbrudd var sammenlignet med i dag. En studie av briter fra 2013 viste at 44 prosent over 55 år hadde hatt minst ett beinbrudd.

- Når vi sammenligner dette med middelalderens Cambridge, finner vi at 59 prosent av voksne over 60 år hadde minst ett brudd, sier Dittmar.

- Det er en rekke faktorer som vil ha bidratt til den høye prosentandelen vi ser i middelalderen i denne aldersgruppen. Mer forskning er nødvendig for å undersøke dette ordentlig.

Forteller om levde liv

Det har vært gjort en del studier av skjeletter fra flere plasser i middelalderens England, forteller Dittmar, og mange av dem rapporterer om lignende forekomst av beinbrudd.

- All denne forskningen, inkludert vår, tyder på at folk - spesielt de som rutinemessig drev med hardt arbeid - hadde risiko for skader uansett hvor de bodde, skriver hun på e-post.

Dette er ikke så overraskende, fastslår forskeren. Men konsekvensene av å bli skadet kunne bli veldig alvorlig, siden folk ikke hadde tilgang på moderne legehjelp.

- Å sette disse funnene inn i historisk kontekst lar oss virkelig begynne å forstå de levde opplevelsene til disse individene, skriver hun.

- Det var mennesker i denne studien som levde med kronisk beinbetennelse som påvirket dem til de døde. Andre hadde varige fysiske funksjonsnedsettelser som kan ha påvirket arbeidsevnen deres, noe som kan ha medført alvorlige vanskeligheter for dem personlig, men også for familien.

Knokler etter middelalderens mennesker forteller om mer enn beinbrudd.

Her hjemme har forskere studert kosthold blant de første Osloborgerene ved hjelp av skjeletter fra middelaldergraver.

I fjor høst meldte forskere om bevis for en grufull avstraffelsesform i middelalderens England, basert på kraniet til en kvinne.

Referanse:

Jenna M. Dittmar, Piers D. Mitchell, Craig Cessford, Sarah A. Inskip & John E. Robb: «Medieval injuries: Skeletal trauma as an indicator of past living conditions and hazard risk in Cambridge, England», Physical anthropology, 25. januar 2021.

Shaun Scholes, Sukhmeet Panesar, Nicola Jane Shelton, Roger M. Francis, Saqeb Mirza, Jennifer S. Mindell, Liam J. Donaldson: «Epidemiology of lifetime fracture prevalence in England: a population study of adults aged 55 years and over», Age and Ageing, November 2013, https://doi.org/10.1093/ageing/aft167

Universitetet i Oslo

Erfaringene fra Svartedauden og andre pester hjalp oss i møte med koronapandemien