[gallery:1]

En grunneier fra Harstad vil bygge ny garasje. Men gårdshaugen han bor på er fredet. Derfor kommer arkeologene.

De tar av torva der den nye garasjen skal stå. Noen centimeter under gressplenen finner de bord fra en båt fra 1700-tallet. Bordene er gjenbrukt som materiale i et hus som er bygd hundre år seinere. De graver videre.

Videre nedover finner de stokker og gulvrester fra et enda eldre hus – opptil tusen år gammelt.

Men arkeologene stopper ikke. De skal videre nedover i gårdshaugen – og finner mer: restene etter ei smie fra vikingtiden. De tar opp deler av redskap, smieslagg og fundamentet fra ovnen.

Grunneieren fikk sin garasje, og arkeologene fra NIKU og Tromsø Museum fikk innsikt i nordnorsk historie.

- Vi har som mål å ikke stoppe gårdsdriften eller utbygninger, folk lever jo sine liv på gårdene og ønsker seg nye garasjer og utbygg, sier Knut Paasche. Han er leder for Arkeologiavdelingen ved NIKU - Norsk institutt for kulturminneforskning.

Bygde hus oppå hus

Gårdshaugene er et nordnorsk fenomen. Lenger sør i Norge bød gårdstomtene på flere muligheter for plassering av hovedhus og andre bygninger.

I nord var tomtene karrigere og det var gjerne bare et sted på gården hvor hovedhuset kunne stå. Derfor bygde nordlendingene hus oppå rester av gamle hus og bygninger. Sammen med rester av torvvegger, dyregjødsel og søppel har dette skapt gårdshaugene.

En gårdshaug er altså en arkeologisk levning, i form av kulturlag oppå kulturlag, dannet gjennom tusen års bosetning på samme gårdstun. Noen hauger er i dag forlatt, mens andre finnes på gårder som fremdeles er bebodd.

- Hvor mange gårdshauger som finnes har vi ikke et nøyaktig tall på, men det er registrert mer enn 1000 i offentlige arkiver, sier Paasche.

Kaldt klima er bra, utbygging er dårlig

- Det kalde klimaet i nord gjør at gjenstander og materiale i gårdshaugene er spesielt godt bevart, forklarer Paasche.

- Men det foregår en nedbryting i sommerhalvåret, og vi frykter for et varmere klima. Om det blir fire grader varmere, står gårdshaugene i fare.

I tillegg til temperaturøkning utgjør uttørking og utbygging de største truslene for gårdshaugene.

- Når det bygges eller graves, eksponeres lagene for oksygen og økt bioorganisk aktivitet, sier Paasche.

– Da kan vi miste viktig informasjon om norsk kysthistorie, enten det dreier seg om samisk eller gammel norrøn bosetting.

Overvåkning for bevaring

I disse dager starter et nytt forskningsprosjekt opp med sikte på å bevare gårdshaugene på best mulig måte.

- Gårdshaugene skjuler spennende kulturskatter. Derfor må vi ta godt vare på dem, sier Paasche.

Metoden som brukes i prosjektet kalles kulturlagsovervåkning.

- Dette er et ganske nytt fagfelt innen arkeologien, forklarer Paasche. – Når den organiske massen brytes ned, blir lagene med kulturminner komprimert, og det blir vanskeligere å tyde hva det er vi finner.

Prosjektet har ikke som mål å ta ut gjenstander og levninger, slik det gjøres i tradisjonelle utgravninger. Men haugene skal kartlegges gjennom det som kalles in situ-bevaring.

Arkeologer fra NIKU, Bioforsk, Troms Fylkeskommune, Tromsø museum og en rekke andre institusjoner skal registrere og måle, grave og dokumentere. Målet er å få en oversikt som kan gi myndigheter og museer grunnlag for å forvalte disse kulturminnene.

- Et viktig moment er hvordan vi skal kombinere vernet av haugene med folks dagligliv, sier Paasche. – Da er mer informasjon avgjørende.

En gårdshaug rommer arkeologiske kulturlag som kan være flere meter tykke. Men hvordan er egentlig bevaringsforholdene inne i haugene?

Det skal Paasche og hans kollegaer finne ut av nå.