Det er lett å se for seg vikingene som en gjeng med uflidde barbarer som drepte, voldtok og røvet uten samvittighet. 

Men de hadde et komplisert æres- og rettssystem som sannsynligvis ble utviklet over mange hundre år, lenge før vikingtiden begynte. 

De fleste av oss har hørt om tingene. Dette var samlingssteder som tok politiske beslutninger, lagde lover og dømte i drapssaker, et vanlig problem i vikingtiden. Ordet ting brukes fortsatt, for eksempel om Stortinget.

Det kunne gå hardt for seg. Folk ble dømt til døden eller gjort fredløse etter en dom på tinget. Fredløshet innebar at hvem som helst kunne drepe deg, uten konsekvenser.

Folk gjorde opp seg imellom ved å betale bøter, eller gjennom den berømte holmgangen – en duell hvor to menn sloss, ofte om kvinner eller eiendom.

Men hva ble regnet som kriminelt i vikingtiden? Hvordan ble det bestemt hva slags straff de skulle få?

forskning.no har tatt en nærmere kikk på et utvalg av lov og rett i vikingtiden.

Vikingenes rettferdighetssans var ganske annerledes enn den vi har i dag – og det kunne bli blodig.

• Les også: DNA-jegere åpnet vikinggrav i Normandie

Greit å være åpen om forbrytelser

Først må vi prøve å tenke som en viking fra Skandinavia. Det de synes var mest nedrig var å ikke ta ansvar for egne handlinger.

Derfor var tyveri en spesielt forferdelig forbrytelse.

Hvis du hadde gjort noe galt, måtte du si ifra om det. Da fikk du forsvare deg på tinget, og det var den ærefulle måten å gjøre det på. 

Men poenget med å stjele noe er å skjule sin egen handling.

– Tyveri er per definisjon en forbrytelse der du skjuler ditt personlige ansvar, sier Keith Ruiter til forskning.no. Han er doktorgradsstipendiat ved universitetet i Aberdeen, og har blant annet forsket på avstraffelse i vikingtiden.

For eksempel beskrives et tyveri i en av de islandske sagaene, som kalles Grettis saga. Gretti er en skald som blir dømt fredløs på Island, og må klare seg selv i 20 år i villmarken. Han ender opp med å stjele sau fra bøndene, forklarer Ruiter, men blir oppdaget.

– Da drar de fram renneløkka og er klar til å henge han på stedet, forklarer Ruiter.

Heldigvis for Gretti blir han reddet av en adelskvinne, men han hadde blitt hengt med en gang hvis ikke det hadde vært for kvinnen.

– Referanser til henging er sjeldent, men det virker som det var en spesielt skamfull måte å bli henrettet på, forteller Ruiter.

Ellers var halshugging en ofte brukt avrettelsesmetode. Mange vikingslaver kan ha endt sine dager på denne måten.

Hva med mord?

Du kunne slippe unna med drap, men bare så lenge du var ærlig om det.

– I dag skiller vi mellom overlagt, forsettlig og uaktsomt drap, men vikingene hadde ikke den samme distinksjonen, sier Anne Irene Riisøy til forskning.no. Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Riisøy har tidligere jobbet med lovgivning og rettspraksis i middelalderen og tidlig nytid i Norge, og nå forsker hun på lov og rett i vikingtiden.

– For eksempel mordbrann eller å drepe noen på nattestid ble sett på som ekstremt foraktelig, og derfor klassifisert som mord. Da ga du ikke folk muligheten til å forsvare seg selv.

Men de skilte mellom drap og mord. Drap var mer akseptabelt, selv om det ikke var helt greit. 

Du kunne drepe noen i full offentlighet uten at det fikk alvorlige konsekvenser, for da viser du hva du gjør og gir andre folk muligheten til å reagere på det, sier Riisøy.

Du måtte ta ansvar for drapet som ble gjort, ikke stikke av, og betale erstatninger som ble ilagt deg. Det samme gjaldt drap i en slåsskamp eller lignende situasjoner.

– Så lenge du var ærlig og åpen, og bekjentgjorde hva som hadde skjedd, ble det ikke regnet som mord, sier Keith Ruiter.

• Les også: Løser vikingenes runekoder

Hevn

Det var også forventet at en viking tok hevn. Det er til og med beskrevet i den gamle Gulatingloven, som trolig ble skrevet ned på 1000-tallet og er Norges eldste lovsamling.

Hvis noen gjorde deg en urett, for eksempel vold eller fornærmelser, kunne du be om økonomisk erstatning. Men ikke mer enn tre ganger, så lenge du ikke sto opp for deg selv.

– Hvis du ikke hadde hevnet deg i mellomtiden, kunne du ikke be om erstatning i mer enn tre tilfeller, forklarer Riisøy.

Det var forventet at du tok saken i egne hender hvis noen hadde gjort deg en urett. Hvis du ikke var i stand til å ta hevn, mistet du muligheten til å få mer økonomisk kompensasjon. 

Ikke si stygge ting

Og hevnen kunne komme umiddelbart. Noen typer fornærmelser var spesielt livsfarlige.

Riisøy forteller om et berømt eksempel fra Island på 980-tallet, som er beskrevet i blant annet i den islandske Landnåmaboken.

Den tyske misjonæren Friederich reiste til Island sammen med Thorvald Konradsson, en tidlig islandsk kristen.  På reisen møtte de to menn som ga Thorvald en blodig fornærmelse:

Biskopen (Friederich) har fått ni barn, Thorvald var faren til alle sammen.

Thorvald dreper begge mennene med en gang. Han blir ikke henrettet for dette, men han blir forvist fra Island.

Fornærmelser, for eksempel om feighet, kunne også utløse holmgang.

Du kan se flere eksempler på fornærmelser i vikingtiden på Wikipedia.

Ærlighet varer lengst

Siden det var så viktig å erklære hva du hadde gjort, ble det lagt stor vekt på ærlighet,

Rettssystemet var avhengig av at folk var ærlige når de hevdet sin uskyld på tinget eller i andre sammenhenger.

Her ser det som om vikingene hadde en ganske fast, rettslig prosedyre, som vi fortsatt kan kjenne igjen i dag.

– Det var veldig viktig å sverge eder for å vise at man snakket sant eller at man ville ære en avtale. Disse edene ble gjerne sverget på objekter, for eksempel båter, sverd eller spesielle ringer, forteller Riisøy.

– Det ble også brukt til å forsegle fredsavtaler eller bare komme til enighet om ett eller annet.

I amerikanske rettsaler sverges det fortsatt på bibelen, slik vi har sett det i et utall filmer og TV-serier.

Riisøy forteller at det var eder som påkalte gudene, for eksempel «Om jeg juger nå, skal jeg være redd for Odin og Tor».

De kunne også sverge på sverdet, og hvis de løy, ville sverdet vende seg mot dem selv.

– Det var nok noen som trodde at edene kunne få sverdet til å hugge ned den skyldige.

Edene kan ha vært en måte å vise folk og guder at de har gitt sitt ord. Det var en slags sikkerhet i eden, forteller Riisøy.

Hvis folk brøt eden, ble de sett på som uærlig.

– Du fikk store problemer hvis du skulle inngå nye avtaler. Ingen ville stolt på deg hvis du ble kjent som en edbryter.

• Les også: Hva slags hemmeligheter skjuler seg i disse runene?

Dikt, guder og lover

Men hvor har vi kunnskapen om vikingenes lover fra? 

Det meste kommer fra tidlige middelalderlover som ble skrevet ned etter vikingtiden, som for eksempel Gulatingloven. Vikingene skrev ikke ned lovene sine selv, men det blir antatt at deler av flere av disse lovene er langt eldre enn selve manuskriptene, som stammer fra 1200- og 1300-tallet.

Men det er også mange lover og regler som skinner gjennom i Edda-diktene.

Dette er en diktsamling som sannsynligvis er skrevet ned på slutten av 1200-tallet. Diktene handler blant annet om gudene i norrøn mytologi, og har sannsynligvis blitt fortalt fra person til person i flere århundrer før de ble skrevet ned. En av disse Edda-historiene er for eksempel den kjente historien om da jotnen Trym stjal Tors hammer for å presse gjennom sitt eget giftemål med Frøya.

Anne Irene Riisøy jobber i et forskningsprosjekt som undersøker lov-referansene i Edda-diktene.

– Diktene er fulle av juridiske episoder. De norrøne gudene sverger eder og kaller til tingsamlinger.

– Disse diktene var trolig noe som hele befolkningen kjente til, og det var historier som var kjente og kjære. De har nok hatt en opplærende funksjon om hvordan man skulle leve og forholde seg til samfunnet.

Riisøy jobber nå med det som skal bli en bok om juss i Edda-diktene.