I en kronikk hos forskning.no stiller to av Norges fremste forskere på gamle mynter ved Universitetet i Oslo et ubehagelig spørsmål:

Leverer folk med metalldetektor fra seg de billige myntene de finner – og beholder kostbare norske middelaldermynter selv?

Det er i så fall et brudd på kulturminnelovens § 12.

Loven sier nemlig at alle mynter du finner som er eldre enn år 1650, skal leveres inn til politiet eller direkte til lokale arkeologiske myndigheter. Som takk for innsatsen har du krav på finnerlønn fra staten, om mynten har en viss verdi.

Veldig populær hobby

Bare i løpet av noen få år er metallsøking blitt veldig populært.

Utstyret som metallsøkerne bruker er også blitt mye bedre. Det finnes nå trolig flere tusen personer i Norge med detektor som hobby.

Metallsøkerne finner også flere mynter fra middelalderen enn før.

Men myntene de finner er ofte helt annerledes enn det forskerne selv har funnet. Spesielt finner detektoristene mye mer billige engelske mynter.

Det helt nye mønsteret i myntfunnene de siste årene, gjør at forskerne nå kanskje må endre oppfatning av hvordan kongemakten og myntvesenet var organisert i det som av historikere ses på som Norges storhetstid – 800 til 1000 år tilbake.

Magnus Lagabøte og Håkon Magnusson

– Men noe stemmer ikke, sier Svein Gullbekk bekymret til forskning.no.

Professoren i mynthistorie hos Kulturhistorisk museum i Oslo, forteller at det nå er registrert flere enn 24 000 middelaldermynter funnet på en rekke ulike steder i Norge.

Dermed har forskerne fått tilgang til store mengder av det som på forskerspråk kalles empiri. Det gir arkeologer og historikere mulighet til å drive spennende forskning på norgeshistorien fra rundt år 1000 til ut på 1300-tallet.

Dette var en tid da landet vårt ble regjert av kjente konger som Magnus Lagabøte (1263–1280), Eirik Magnusson (1280–1299), hertug Håkon (1284–1299) og Håkon V Magnusson (1299–1319).

Alle herskere som var opptatt av mynter og det nye norske myntvesenet vårt.

– Detektorfunnene fra store deler av Norge gir oss et helt nytt bilde.

– Spesielt kan vi måtte endre oppfatning av fordelingen mellom norsk mynt og utenlandsk mynt i norsk høymiddelalder, sier Gullbekk.

Hvorfor så stor forskjell på funnene?

Forskeren gir oss et eksempel på hvordan metallsøkernes funn er forskjellig:

• Når arkeologer undersøker skattefunn eller mynter funnet under gulvet i norske middelalderkirker, så er alltid over 90 prosent av myntene de finner norske.
• Når detektorister finner middelaldermynter i fylker som Østfold, Vestfold, Agder og Oslo, så er 80-90 prosent av det de rapporterer inn til myndighetene utenlandske mynter. Mest lite verdifulle engelske penninger.

En engelsk penning fra middelalderen kan typisk være verdt rundt 500 kroner.

En norsk mynt fra middelalderen kan oppnå priser fra 10 000 kroner og helt opp mot 50 000 kroner, forteller Gullbekk.

Professoren mener han må få lov til å være så freidig at han stiller spørsmålet:

– Er det sånn at om en detektorist finner en engelsk penning, så leverer han den inn. Men finner han en mer kostbar norsk mynt fra middelalderen, så beholder han den selv?

Les også:

Forskere har funnet store mengder mynter, nåler og perler under gulvet i gamle kirker

Et veldig spesielt mønster

Enda litt merkeligere er dette:

Når Gullbekk og forskerkollegene hans nå har sammenlignet funn fra ulike deler av Norge, så har de oppdaget et svært overraskende mønster.

Det viser seg nemlig at i fylker som Troms, Nordland og Oppland så rapporterer metallsøkerne ofte om norske middelaldermynter. Andelen er nesten like stor som når arkeologene selv leter med metalldetektor eller på andre måter graver fram skatter fra middelalderen.

– Metallsøkere i Troms har alene funnet flere verdifulle norske mynter fra middelalderen, enn det andre med detektor har funnet i Østfold, Vestfold, Hedmark, Agder og Oslo – til sammen!

Gullbekk minner om at Troms og Nordland ikke akkurat var noe sentrum for produksjon av norske middelaldermynter. De ble mest lagd på myntstøperier i Oslo, Trondheim og Bergen.

«Selekterer» detektorister funnene?

– Bare i de tre fylkene Troms, Nordland og Oppland finner altså metalleterne omtrent det samme som arkeologene.

– I andre deler av landet er detektor-funnene som er blitt gjort de siste årene, helt forskjellige fra funn arkeologer har gjort gjennom 150 års arbeid.

– En mulighet er at vi står vi overfor noe historisk veldig interessant. Noe som gjør at historien om norsk myntbruk i middelalderen må skrives om.

– Eller så må vi spørre om noen detektorister rett og slett «selekterer» funnene sine, sier Gullbekk.

I så fall blir det problematisk for forskerne å bruke detektoristenes myntfunn fra middelalderen til noe vitenskapelig.

Er nødt til å ta det opp

Det hører med at Svein Gullbekk har hatt mye glede av å samarbeide med metalletere og Norges Metallsøkerforening, den klart største i landet med drøyt 600 medlemmer. Medlemmene der har flere ganger frivillig bistått arkeologer med gratis arbeid og stiller gjerne opp.

– Jeg har selv stått på barrikadene for metallsøkerne i 20 år og jeg har hatt et nært samarbeid og dialog med miljøet i alle disse årene.

– Men nå vil jeg gjerne ha en debatt med folk i miljøet om det vi har funnet ut, sier Gullbekk.

– At det finnes folk som bryter regler er vi selvsagt klar over. Det finner man i alle miljøer. Men skal vi kunne stole på og samarbeide med metallsøkere, så er dette noe vi er nødt til å ta opp med dem.

– Vi finner veldig lite norsk mynt

Erik Rønning Johansen er styreformann og talsperson for Norges Metallsøkerforening. Foreningen har åtte lokallag rundt om i landet.

– Jeg er selv fra Østfold og vet at vi finner veldig lite norsk mynt fra middelalderen der. Vi har funnet en god del middelaldermynt fra England.

– Men hvorfor det er slik har jeg ingen forklaring på, sier Johansen til forskning.no

Han forteller at miljøet i foreningen er preget av sterk intern justis. Oppdages det at noen forsøker å lure unna noe som er innleveringspliktig, så gripes det tak i med en gang.

– Metallsøkerne jeg kjenner er ærlige mennesker som følger lovverket.

Samtidig medgir Johansen at om noen stikker unna en innleveringspliktig mynt, så er det ikke mulig å ha full kontroll på.

– Uærlige sjeler finnes over alt. Jeg kan ikke gi noen garanti for at det ikke finnes også hos oss. Men vi er mange som passer på.

Når forskning.no kontakter Kai Uno Garseg, daglig leder i firmaet Metallsøker AS som er størst på salg av metallsøkere, så bekrefter han at salget av metalldetektorer har økt mye de siste årene. Salget tok av rundt 2010 forteller Garsegg og setter dette blant annet i sammenheng med en populær serie om metalleting på TV-kanalen National Geographic.

Mynter er noe helt spesielt for arkeologer

Professor Gullbekk forteller forskning.no at leting med metalldetektorer er blitt stadig viktigere i arkeologi, og spesielt i letingen etter gamle mynter.

– I arkeologien er mynter i tillegg noe helt spesielt, forklarer Gullbekk.

Mynter fra langt tilbake i tid kan forskerne nemlig med nokså eksakt presisjon systematisere både ut fra når de er lagd, stedet hvor de er funnet og hvor mange mynter noen finner. Noe lignende er sjeldent mulig med andre gamle funn som smykker og keramikk.

Forskere kan på denne måten gjennom mynter få mye systematisk kunnskap om Norges fortid, helt tilbake til for tusen år siden.

Forutsatt at funnene stemmer.

Stoppet opp hos Riksantikvaren

En viktig side ved detektorfunn av norske middelaldermynter, er at finneren har krav på finnerlønn fra staten. Denne finnerlønnen skal stå i forhold til gjeldende markedsverdi.

Dette kan høres ut som en god løsning.

Men detektorister som har funnet mynter og levert dem inn til det lokale politikammeret eller fylkeskonservatoren de siste årene, har aldeles ikke mottatt noen finnerlønn.

Ikke på over fem år.

Årsaken ligger hos Riksantikvaren. Dette statlige direktoratet har nemlig helt siden 2014 jobbet med å få ferdig nye retningslinjer for finnerlønnsutbetalinger. Ikke en krone er blitt utbetalt siden.

Retningslinjene ble endelig ferdige i år.

Handler det om affeksjonsverdi?

– Vi har en stor katalog med finnerlønnsaker som stoppet opp. Den strekker seg flere år tilbake. Heldigvis kan mange som venter på penger fra staten nå snart få dem, sier professor Gullbekk.

Han er likevel ikke overbevist om at dette vil løse problemet med myntfunn som ikke blir rapportert.

For det er ikke sikkert at det utelukkende er penger det er snakk om.

– Kanskje handler det om affeksjonsverdi, antyder Gullbekk.

– Kanskje er den som finner mynten selv myntsamler? Eller kanskje vil folk bare beholde en mynt de har funnet?

Eller kanskje har folk ikke orket å vente på at Riksantikvaren skal få fart på prosessen sin med å lage nye retningslinjer for finnerlønn, og i stedet solgt mynten privat.

Nok en mulig forklaring Gullbekk lanserer, knytter seg til at finneren er lovmessig forpliktet til å dele verdien av funnet sitt 50/50 med grunneieren der funnet ble gjort. Ofte vil det si en lokal bonde som har gitt tillatelse til metallsøking på jordet sitt.

Alternative forklaringer

John Kvanli er formann i Rygene Detektorklubb i Rogaland, et av Norges mest aktive detektormiljøer.

Kvanli er engasjert i mer enn bare letingen og har blant annet skrevet denne kronikken hos forskning.no:

Les også

Kronikk: Hvem skal redde Norgeshistorien fra plogen?

– Det blir for lett å forklare den forskjellen myntforskerne nå finner med en mulig større underrapportering fra detektormiljøet, mener han.

Kvanli kommer i stedet med to alternative forklaringer.

Den første handler om at engelske sterlinger fra middelalderen inneholder mye rent sølv. Norske middelaldermynter derimot har et mye større innhold av kobber.

Det rene sølvinnholdet gjør at de engelske myntene kan gi fra seg et kraftigere signal på detektoren. Dermed kan de bli enklere å finne enn mindre mynter med et mye mindre sølvinnhold, slik som er tilfelle med mange av de norske middelaldermyntene.

– I tillegg blir norsk middelaldermynt med mindre sølvinnhold, lettere ødelagt ute på jorder der detektorister stort sett leter, forteller Kvanli.

– I jord forvitrer disse myntene med mer kobber i seg, raskere enn renere sølvmynter.

– På toppen av dette kommer ytre påvirkning som intensiv ploging og harving på jordene. Dette gjør at mynter som i utgangspunktet er mer skjøre enn rene sølvmynter blir mer fragmenterte og nedbrutte over tid.

– Tiden vil vise hva som er riktig

Kvanli er enig i at detektoristene burde ha funnet en sammensetning av norske og utenlandske middelaldermynter på jordene som er mer lik det arkeologene finner

- Men det gjør vi ikke, konstaterer han og lanserer nok en mulig forklaring:

– Fantes det rett og slett mye mer engelske og andre utenlandske mynter i omløp i det hverdagslige Norge under middelalderen, enn det forskerne har kunnet påvise til nå i funnmaterialet de sitter med?

Kvanli mener vi bør være åpne for at detektorfunn av mynter gjort de siste årene og videre framover, kan kaste et nytt lys på sammensetningen av middelaldermynter brukt på landsbygda i Norge.

De aller fleste funn arkeologene selv har gjort stammer jo fra utgravninger på kirketomter og skattefunn. Det siste kaller forskerne depotnedleggelser.

– Tiden vil vise hva som er riktig, sier Kvanli og legger til at det organiserte detektormiljøet står parat til å få fram ny kunnskap til den numismatiske forskningen.

Forøvrig er formannen i Rygene Detektorklubb sitt inntrykk av detektormiljøet, at selv om miljøet har blitt mye større de siste ti årene, så er hobbyen blitt mer kunnskapsbasert og organisert enn tidligere.

– I den delen av miljøet jeg kjenner til så holdes det en streng justis i forhold til oldsakene vi finner. Og slik vil vi at det skal være fremover også.

Her på nettsiden til Rygene Detektorklubb finner du mange bilder av flotte funn som klubbmedlemmene har gjort.

Norske middelaldermynter samlet i bok

Høymiddelalderen fra cirka 1050 til utpå 1300-tallet var altså en tid da Norge og kongene våre ofte var mektige.

De to myntforskerne Svein Gullbekk og Anette Sættem har nå samlet kunnskapen vi har om norske myntfunn fra denne tida i den nye boka «Norske myntfunn 1050-1319. Penger, kommunikasjon og fromhetstid».

Boka inneholder blant annet den første samlede oversikten over myntfunn fra denne tiden. Et systematisk arbeid som ble startet av Laurentius B. Stenersen i 1877, den gang leder for Universitetets Myntkabinett.

Myntfunnene stammer fra skatter, kirkegulv, stavkirker, kongsgårder, markedsplasser – og leting med detektor på dyrket mark.

Mye er funnet både av arkeologer og metallsøkere.

Disse myntfunnene kan blant annet gi oss svar på hvor vanlig penger var i Norge i middelalderen. Og hva pengene betydde for folk.

Riksantikvarens retningslinjer for privat bruk av metallsøker og de nye retningslinjene for finnerlønn kan du lese om her.

Referanse:

Svein Harald Gullbekk, Anette Sættem, Anne Skogsfjord og Håkon Roland: «Kildekritiske refleksjoner omkring metallsøking og myntfunn: Må mynthistorien skrives om?», tidsskriftet Viking, 2019. Sammendrag.

Les også:

Bakgrunn: Paven sa nei til norske mynter

Under store deler av middelalderen produserte Norge egne mynter. Men myntene imponerte ikke alltid utenforstående eller nordmenn selv.