Hvorfor brukte vikingene koder når de skrev runer? Var det hemmelige budskap eller andre grunner til at de krypterte runetekstene sine? Det vet forskerne fortsatt lite om.

Men runolog K. Jonas Nordby tror han kan være ett skritt nærmere løsningen. Runeeksperten har klart å tolke en kode som forskerne i mange år har klødd seg i hodet over, kalt jötunvillur.

Funnet kan hjelpe forskerne med å forstå hensikten med kodene.

– Det er som å løse en gåte, sier Nordby.

– Etter hvert begynte jeg å se et mønster i det som tilsynelatende var meningsløse sammensetninger av runetegn, sier han.

Mange skrev i koder

Koder gir assosiasjoner til skattejakt og konspirasjoner i filmer som Gåten Ragnarok og Da Vinci-koden. Men mystiske koder hører ikke bare hjemme på film. Virkelighetens vikinger og norrøne middelaldermennesker ristet ofte runekoder på trepinner, steiner og andre gjenstander.

Kodene finnes i mange former og sammenhenger. De er funnet over hele Skandinavia, på De britiske øyer og andre steder der runer var i bruk.

– Det var veldig vanlig å bruke koder, store deler av befolkningen behersket dem. Derfor tror jeg det var noe man lærte samtidig som man lærte runer. Hadde du lært å lese og skrive, hadde du også lært koder, sier Jonas Nordby.

Han holder på med en doktorgrad om runer. Nordby er den første som har gått gjennom alle funn av runekoder i Nord-Europa, om lag 80 inskripsjoner. I arbeidet med doktorgraden har han reist til flere land og sett på runeinskripsjoner fra år 800 og seinere.

Fantasifull bruk

Bruken av runekoder var fantasifull, men ikke fullt så mystisk som på film.

– Mange tror vikingene brukte kryptografi for å skjule hemmelige budskap. Men jeg mener kodene ble brukt til lek og for å lære runer, heller enn til å kommunisere, sier Nordby.

Én av grunnene til at han kan hevde dette, er at jötunvillur-koden er skrevet på en måte som gjør tolkningen tvetydig.

– Jötunvillur er bare mulig å skrive, ikke å lese. Da gir det ikke mening at den ble brukt til beskjeder, sier Nordby.

Derfor har han sett på andre bruksområder. Nordby mener vikingene pugget runenavnene ved hjelp av koden jötunvillur.

Jötunvillur-koden:

Alle runer har et navn, og jötunvillur-koden går ut på å bytte ut runetegnet med den siste lyden i runenavnet. For eksempel blir u-runen «urr» til r. Problemet er at flere runetegn har navn som slutter på samme lyd. Dermed blir det vanskelig å vite hvilket tegn koden viser til.

Runepinne som kladdebok

– Det er naturlig å tro at koden ble brukt til opplæring. Det fantes ikke noen runeskole på den tida, men man kunne binde kunnskapen i leker, dikt, øvelser og koder, og slik overføre den fra generasjon til generasjon, sier Nordby.

Runologene har funnet flere tekster som åpenbart er brukt i opplæringssammenheng. Prøving og feiling i å skrive runealfabetet er et eksempel på at runepinnen kunne bli brukt som kladdebok.

På en pinne fra Tønsberg fra rundt år 1250-1350 kan vi lese «Jeg og Steingrim skrev mye oss imellom, fordi jeg ville lære runer», fulgt av en kodet melding. Innskriftene er ikke alltid beskjeder. Ofte skrev nordboerne rett og slett navnet sitt i kode, flere ganger på samme gjenstand. Navnet er gjerne det første vi øver oss på når vi lærer å skrive, påpeker Nordby.

«Kyss meg»

Runekodene ble ikke bare brukt i opplæring. Bruken av koder vitner om en leken og fantasifull bruk av runer i vikingtid og middelalder, mener runeeksperten.

– Vi har liten grunn til å tro at runekodene skulle skjule sensitive budskap, folk skrev ofte korte, hverdagslige beskjeder, sier Nordby.

Kodete erklæringer som «Kyss meg», viser at bruken ikke var forbeholdt de store spørsmålene om makt og politikk. Mange beskjeder i runekoder inneholdt også en oppfordring til leseren om å løse koden. Innskriften «Tolk disse runene» var vanlig.

– Man utfordret hverandre med koder, det var en slags konkurranse i runekunst. Det viser en helt annen lekenhet med skriften enn vi er vant til i dag, sier Nordby.

Ni av de om lag 80 kodete runeinnskriftene Nordby har gått gjennom er skrevet med jötunvillur-koden, de andre er skrevet i sifferruner og ved hjelp av Cæsarchifferet. Disse to kodene har vært kjent for forskere en stund.

Tre koder

I tillegg til jötunvillur-koden, som Nordby har løst, har forskerne hittil klart å tolke to runekoder. Det er sifferruner og Cæsarchifferet.

Sifferruner er den mest utbredte koden.

Nordby mener at også siffersystemet ble brukt i runeopplæringen. Ved å telle runetegnets plassering i runealfabetet Futharken, lærte du rekkefølgen i alfabetet.

Cæsarchifferet er oppkalt etter den romerske keiseren Julius Cæsar. Det går ut på å bytte ut et runetegn med et annet i runealfabetet. Man flytter systematisk én, to eller tre plasser fram eller tilbake i alfabetet.

Skrøt av skrift og sex

Det ga visst status å være god til å skrive og knekke koder, for folk skrøt ofte av hvor flinke de var. På Orknøyene var det for eksempel en som skrev i kode: «Disse runene ristet den mest runekyndige mannen vest for havet».

Runekoder tegnet som figurer viser også hvordan vikingene lekte med skriften.

Gåten Oseberg-skipet

Det finnes sannsynligvis flere typer runekoder enn dem forskerne har løst. Det er mange budskap som ennå ikke er tydet. De fleste er nok ikke skrevet i koder, men noen synes å vise mønstre som kan indikere at de er kodet, og noen innskrifter inneholder altså klare oppfordringer om å tolke tegnene.

– Det er veldig irriterende at vi ikke klarer å knekke disse kodene. Det blir mange søvnløse netter. Når oppfordringen om å tolke kodene er så tydelig, blir det en utfordring også til oss som lever i dag, sier Nordby.

Vikingene var også glade i gåter. Ombord Oseberg-skipet som står på Vikingskipshuset i Oslo er det funnet en pinne med et mystisk budskap.

– Vi vet fortsatt veldig lite om bruken av runekoder, derfor er hver ny bit informasjon viktig. Funnene mine betyr at vi kanskje må se på lesing og skriving av runer på en ny måte. Dette kan hjelpe oss i forståelsen av hvordan runekunnskap ble formidlet, sier Nordby.

– Middelalderens sudoku

Andre runologer mener også at Nordbys teorier holder mål.

– Flere forskere har hevdet at runekoder ble brukt som en slags lek, men Nordby er den eneste som har gått gjennom hele runematerialet for å undersøke om dette stemmer, sier førsteamanuensis Terje Spurkland ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

– Runekoder var middelalderens svar på sudoku, sier han.

Spurkland har veiledet Nordby i arbeidet med doktorgraden, og mener funnene bekrefter noe runeforskere flest tror: Kodene handlet ikke om magi eller hemmelige budskap.

Selv om det finnes eksempler på religiøs bruk, ble kodene ofte brukt i hverdagslige sammenhenger.

– Forstår menneskene bedre

Den svenske runeforskeren Henrik Williams sier funnene til Nordby kan være viktige. Han er professor i nordiske språk ved Uppsala universitet.

– Framfor alt bidrar de til å forstå at det finnes flere koder enn vi har trodd. Hver runeskrift vi tolker, gir håp om at vi snart kan lese flere. Det er rene detektivarbeidet, og hver nye metode øker sjansene.

Han er enig i at kodene kan ha blitt brukt til å lære runer, men er usikker på hvor stor rolle de spilte i opplæringen. Uansett ble kodene brukt til mye mer enn å kommunisere, ifølge Williams.

– Man utfordret leseren, viste hva man kunne, og hadde glede av å lese og skrive.

– Hva kan kodene si om samfunnet på den tida de ble brukt?

– De sier mye om lekenhet og menneskenes oppfinnsomhet. Ved å forstå kodesystemene kommer vi nærmere tankene til dem som levde da. Nordby har gjort en viktig oppdagelse ved å knekke koden, sier Williams.

– Men personlig synes jeg jötunvillur er en idiotisk kode, fordi de som har laget den har valgt et system som gjør den så vanskelig å tolke. Det er irriterende når vi ikke kan lese den.