Enhver arkeolog vil steile over å bli beskyldt for å «gjette».

Men hvis du har lest noen av våre artikler om oppsiktsvekkende funn og teorier fra arkeologiens verden, har du antagelig også på et tidspunkt spurt deg selv: Hvordan vet de det?

Eksempel: Hvordan vet arkeologene når noe skal tolkes som et religiøst ritual – og ikke bare en tilfeldig handling? De menneskene som en gang utførte handlingen, lever ikke lenger og vil aldri kunne si om de hadde en spesiell hensikt med handlingene.

– I prinsippet er det riktig at vi ikke kan vite hva folk tenkte i fortiden. Vi kan se spor etter en praksis som har vært basert på tanker, men vi kan ikke spørre dem, sier Tim Flohr Sørensen, som er førsteamanuensis i samtidsarkeologi ved Saxo-instituttet, Københavns Universitet.

I denne artikkelen tar vi for oss metodene til arkeologene.

Universelle sannheter finnes ikke

Evidens er et ord som ofte brukes i vitenskapen, og samtidig et ord man kan bruke utrolig mange flere ord på å forklare. Evidens er kunnskap, og sterk evidens er sikker kunnskap. For eksempel har vi en sterk evidens for at den globale oppvarmingen er menneskeskapt.

Men evidens kan være veldig ulike ting i ulike fag, forklarer Felix Riede, som er professor i arkeologi ved Aarhus Universitet.

– I fysikk og kjemi kan du gjennomføre forsøk som kan gjentas av andre. Da kan du finne universelle sannheter, sier Riede, som forsker på menneskers forhold til naturen, blant annet klimaendringer.

I arkeologi handler det først og fremst om å avdekke mønstre og prosesser over tid, mener Riede. Og de kan ikke gjentas på somme åte som i fysikk og kjemi, påpeker han:

– Derfor arbeider vi alltid med hypoteser og sannsynlighetsvurdering.

Arbeider som en strafferettsadvokat

Med andre ord: For arkeologer som Felix Riede, som arbeider i grenseområdet mellom arkeologi og naturvitenskap, består kunnskapen av hypoteser og fortolkninger. Det finnes andre tilnærminger også, noe vi vender tilbake til.

En arkeolog må vurdere sannsynligheten for at en hypotese er sann. Det kalles «abduksjon».

En hypotese er sannsynlig hvis den får støtte av mange observasjoner. Det forteller arkeolog Mads Ravn, som er forskningsleder på danske VejleMuseerne.

– Har du funnet én pilspiss fra neandertalere, kan du si: «Ja, det var jo interessant», men du kan ikke konkludere med at det har levd neandertalere i Danmark. En samler kan ha mistet den. Men hvis du finner mange, flere ulike steder, får du et sterkere grunnlag, sier Ravn.

Litt som når en advokat står i en rettssal og bruker indisier til å overbevise en jury om at klienten hadde et alibi på mordnatten. Jo flere indisier, jo bedre.

Nettverk av observasjoner blir til data

Ifølge Mads Ravn har arkeologenes arbeidsprosess tre stadier:

• Første stadium er en observasjon som kan knytte seg til tid, sted, kontekst og omstendigheter omkring funnet (se eksempelet i faktaboksen under). Den kan også knytte seg til type eller form, som for eksempel størrelsen på eller utsmykkingen av pilspisser.
• Det andre stadiet er flere observasjoner som har samme spesielle mønster. For eksempel pilspisser som er funnet i samme jordlag, og som altså tilhører samme periode. Til sammen blir de til data.
• Tredje stadium er når data sammenlignes og analyseres og blir til en hypotese eller teori.

– Hvis du kommer med en masse flintøkser, vil vi først spørre hvor de er funnet, og om de lå samlet eller spredt. Var de samlet, peker det på et depot, og hvis de var spredt, kan det ha vært en boplass, sier Ravn.

– Så ser vi om vi kan gjenkjenne formen fra tidligere funn, eller om de er unike, og om det er noe som peker på en bestemt kontekst. Det skaper et flettverk av observasjoner og data som kan bli til evidens.

Noe, men ikke alt, kan testes

Arkeologer kan underbygge argumentene sine på ulike måter. For eksempel finnes det noe som kalles eksperimentell arkeologi, som rekonstruerer ting eller prosesser fra fortiden.

Danske arkeologer har for eksempel funnet ut at det er plausibelt at folk i jernalderen kunne lage brynjer av dansk myrmalm, at vikingene brukte skjoldene sine aktivt, og at det var tolv grader i et jernalderhus.

Det er imidlertid ikke alt som kan rekonstrueres: Innføringen av jordbruket i Skandinavia eller Egtved-jentas reise til Danmark for eksempel.

Det vil derfor alltid være hull og uklarheter. Og det er noe arkeologien har til felles med en del andre vitenskaper, påpeker Tim Flohr Sørensen.

– Når en antropolog har sittet et sted ute i verden i 16 måneder, er det alltid noen informanter som hun ikke har snakket med og noen aspekter av samfunnet hun ikke har fått adgang til. Det svekker ikke den kunnskapen hun faktisk har etablert, sier han.

Arkeologisk kunnskap vil alltid ha hull

I arkeologien er tomrommene og usikkerheten likevel tydeligere enn i mange andre fag, mener Sørensen.

– Det gjør ikke faget noe dårligere. Det utfordrer bare arkeologien til å akseptere sine egne vilkår, sier han.

Det er ingen grunn til å gråte over det eller forsøke å overbevise seg selv om at det kan endres. Det mener arkeolog Anna S. Beck, som arbeider ved Museum Sydøstdanmark.

– Hvis man tror en disiplin kan gi svar på alt, vil man bli skuffet. I stedet synes jeg at man bør sette pris på at hver vitenskap kan komme sitt, sier hun.

Forvirring er noen ganger et empirisk faktum

Som tidligere nevnt finnes det ulike idealer for kunnskap innen arkeologiens verden, og Tim Flohr Sørensen og Anna S. Beck representerer en litt annerledes tilnærming enn Felix Riede og Mads Ravn.

I stedet for å arbeide med forskningsdesign som er bygget opp om hypoteser og sannsynlighetsvurderinger, arbeider de med å bruke usikkerheten aktivt. Det lyder kanskje litt høytsvevende, men det handler egentlig bare om å akseptere at det kan være mer enn én sannsynlig forklaring, forklarer Sørensen.

– Hvis man påstår noe annet, er det fordi man forestiller seg at den ene versjonen utelukker den andre. Slik trenger det ikke være, sier han.

– Det burde ikke være urimelig å akseptere at man ikke vet hvilken forklaring som er den mest sannsynlige. Forvirring er noen ganger et empirisk faktum.

Sørensen påpeker at man i et rettsdrama heller alltid må velge mellom den ene eller den andre morderen:

– Hvis man ikke kan finne ut hvem som gjorde det, må man jo la begge slippe unna.

Skriftlige kilder snakker ikke alltid sant

Uansett usikkerheter og tomrom kan arkeologi si noe om både fortiden og samtiden som er utilgjengelig for andre vitenskaper.

Fagene bidrar med kunnskap og innsikter på hver sin måte, mener Anna S. Beck.

Det har imidlertid vært – og er fortsatt til en viss grad – en tendens til å se litt ned på arkeologiens konklusjoner, påpeker hun. Kanskje på grunn av flere hundre år gamle fordommer.

Ifølge Beck betyr det for eksempel at arkeologiske observasjoner får mindre vekt enn historiske kilder. I stedet bør arkeologien betraktes som en vitenskap i sin egen rett.

For det sier seg selv at bare fordi noe er skrevet ned, er det ikke nødvendigvis sant: Biskop Absalon grunnla ikke København, selv om historieskriveren Saxo Grammaticus påsto at han gjorde det.

– Det skriftlige og det materielle er ofte i konflikt med hverandre, og det er jo veldig interessant, fordi sannheten vil ligge et sted imellom, sier Beck.

Skriftlige kilder tillegges mer vekt

På 1600-tallet beskrev filosofen René Descartes et hierarki der det immaterielle – det vil si sjelen, tanken og ånden – lå over det materielle.

– Selv om det har skjedd en utvikling, finner vi spor av dette hierarkiet. Det kommer for eksempel til uttrykk ved at en enkelt skriftlig kilde noen ganger tillegges mye større vekt enn tusenvis av andre former for materielle spor, sier Tim Flohr Sørensen.

Andre gamle tradisjoner har fortsatt mye å si, mener Felix Riede. Det gjelder for eksempel hvordan vitenskapene er gruppert, som du kan lese mer om i boksen under artikkelen.

Felix Riede mener det ville være bedre å dele inn vitenskapene etter «erkjennelsesteoretiske rammer».

– Data i seg selv gir ikke mye mening, med mindre den har en ramme, og noen fag har ganske like rammer, sier han.

Arkeologi: En «altetende» disiplin

Arkeologiens erkjennelsesteori har mye til felles med paleontologi og geologi, mener Riede.

Paleontologi er studier av livets utvikling på jorden, blant annet fortidens dyr. Det er også en historisk vitenskap, forklarer han. Det samme gjelder geologi, som tar for seg jordens fysiske historie.

Alle tre har et bredt arsenal av strategier og teknikker, forklarer Riede. I boken «Rock, Bone, and Ruin» skriver vitenskapsfilosofen Adrian Currie at de er «metodisk altetende»:

Både biologer og arkeologer kan studere enkeltgjenstander i detalj. De kan sammenligne funn i ulike områder. De kan trekke på analogier fra antropologiens verden, de kan arbeide med historiske og skriftlige kilder, de kan måle og veie, og de kan analysere proteiner og DNA. Listen fortsetter nesten i det uendelige.

– Arkeologi er et enormt bredt fag og kan praktiseres på veldig mange måter, påpeker Felix Riede.

Ingen endelige sannheter

Vi snart er ved veis ende, og en kort oppsummering er nok på sin plass. Vi har lært at:

• Evidens i arkeologiens verden kan handle om å utvikle hypoteser basert på observasjoner og sannsynlighetsvurderinger. En veldig sannsynlig hypotese basert på veldig mange gode observasjoner innebærer sterk grad av evidens. Men ikke den endelige sannheten.
• Den endelige sannheten finnes ikke. Det vil alltid være hull i arkeologenes kunnskap, men det er altså ikke nødvendigvis en svakhet. Det er bare en annen måte å vite noe på.
• Det kan også være et kunnskapsideal å akseptere at det er flere ulike sannsynlige forklaringer, og man kan finne evidens ved å bruke usikkerheten og konflikt mellom kildematerialet aktivt.
• Det fragmenterte materialet er noe arkeologien har til felles med en del andre vitenskaper. Framfor å se det som en utfordring, skal man se det som et premiss. Vitenskapene kan supplere hverandre og bidra med ulike deler av puslespillet.

Oppfordring: Mer metode og kommunikasjon

Til slutt kommer det en liten oppfordring fra Felix Riede, som mener at arkeologene kan bli flinkere til å vise resten av verden hvordan de når fram til sine resultater.

– Vi vil verifisere fortolkningene våre, og det kan være vanskelig når arbeidet er så kvalitativt. Humanvitenskapene er ikke alltid flinke til å kommunisere og dele dataene. Det bør vi bli flinkere til, og det krever at vi arbeider etter mer generelle metodestandarder, sier han.

Tim Flohr Sørensen er enig i at det trengs mer metodeteori. Men han etterlyser først og fremst metoder til å håndtere usikkerhet:

– Vi vet at vi aldri kan vite alt, og vi trenger en metodeteoretisk bevissthet om hvordan vi håndterer det forholdet. I stedet for å streve etter å lukke hullene og eliminere usikkerhet, burde vi omfavne og akseptere usikkerheten, avslutter han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.