Dette lårbeinet ble funnet under utgravinger i våtmarksområdet Starene i Hedmark. Undersøkelsene i etterkant ga helt ny kunnskap om rituelle nedleggelser og hva vi kan forvente å finne i slike myrområder. (Foto: Grethe Bjørkan Bukkemoen / Kulturhistorisk museum)
Dette lårbeinet ble funnet under utgravinger i våtmarksområdet Starene i Hedmark. Undersøkelsene i etterkant ga helt ny kunnskap om rituelle nedleggelser og hva vi kan forvente å finne i slike myrområder. (Foto: Grethe Bjørkan Bukkemoen / Kulturhistorisk museum)

Funnet av eldgamle skjelettdeler i myr gir ny kunnskap om offerskikk i jernalderen

KRONIKK: Myra er en uerstattelig kilde til kunnskap om vår forhistorie.

Published

I desember 2013 foregår det drenering av et oppdyrket parti av våtmarksområdet Starene i Stange kommune i Hedmark. Arbeidet nærmer seg slutten da gravemannskapet gjør et uvanlig funn. Fra jorda stikker det plutselig opp et venstre lårbein fra et menneske.

Grunneier melder fra om funnet og beinet blir sendt til analyse. Resultatene viser at lårbeinet har tilhørt en kvinne mellom 20 og 30 år. Kvinnen døde for over 2000 år siden i den perioden som kalles førromersk jernalder og som omfatter de siste 500 årene før vår tidsregnings begynnelse.

Sjeldne, men resultatrike arkeologiske utgravninger

Nylig er det fremmet et lovendringsforslag som forbyr nydyrking i myr, det vil si å gjøre om myrområder til dyrket mark av klimahensyn.

En slik lovendring har også ringvirkninger for kulturminner i våtmarksområder. Dagens kulturminnepraksis er preget av at myrområder sjelden undersøkes i forbindelse med reguleringsplaner, nydyrkingstiltak eller drenering, og at funn fra myr dermed fremkommer mer eller mindre tilfeldig. Dette medfører at uerstattelig kunnskap om menneskers bruk av myra samt forhistoriens flora og fauna går tapt, i tillegg til at de funnene som dukker opp som oftest er fragmentariske og kun gir et begrenset bilde av hva som faktisk har funnet sted.

Kun i svært sjeldne tilfeller blir det gjennomført arkeologiske utgravninger i våtmark. Til gjengjeld er resultatene i slike tilfeller ofte gode og gir et mer omfattende bilde av menneskers bruk av våtmarksområder i forhistorisk tid. Det nevnte funnet av et lårbein i våtmarksområdet Starene var tilfeldig, men undersøkelsene i etterkant ga helt ny kunnskap om rituelle nedleggelser og hva vi kan forvente å finne i slike myrområder dersom kulturminneforvaltningen får et bedre grep om myrer som potensielle kulturminnelokaliteter.

Resultatene fra undersøkelsen i Starene er nå publisert i det internasjonale tidsskriftet Journal of Wetland Archaeology.

Slik så det ut da utgravingene i Starene foregikk. (Foto: Grethe Bjørkan Bukkemoen / Kulturhistorisk museum)
Slik så det ut da utgravingene i Starene foregikk. (Foto: Grethe Bjørkan Bukkemoen / Kulturhistorisk museum)

Moselikene kan ha vært avvikere eller ofringer til gudene

Moselik og myrskjelett er funnet i hundretall i våtmarksområder hovedsakelig i Danmark, Tyskland, Nederland og på De britiske øyer. De aller fleste er datert innenfor den første delen av jernalderen. Mest kjent er de såkalte moselikene, slik som Tollund-mannen fra Danmark, som ofte er funnet ved torvskjæring.

Disse godt bevarte levningene etter mennesker forekommer i høymyrer hvor det er gode bevaringsforhold for menneskets bløtdeler fordi det er fravær av oksygen, men tilstedeværelse av konserverende, aktive stoffer, kalt spagnum.

Mindre kjent er at det også gjøres funn av hele skjeletter og separate kroppsdeler i myr. Vi kjenner flere tilfeller av slike funn også fra Norge, med en særlig konsentrasjon til Hedmarken. I det kalkholdige vannet går kroppens bløtdeler i oppløsning, mens skjelettdelene bevares godt. Dette gjelder selvsagt også for dyr, og utgravningen i Starene viste at mengder av dyrebein er ofret i myra.

Slike funn er lite kjent i norsk sammenheng, men mange eksempler finnes i våre naboland.

Det kan være flere årsaker bak slike nedleggelser i myr, og forskerne har lansert ulike teorier. Moselikene, flere med spor av vold og avretting, kan ha vært kriminelle eller samfunnets avvikere som er drept og dermed gitt en alternativ begravelse. Myr og vann kjennes imidlertid i mange religioner som åpninger til gudenes verden, og fremstår derfor som det rette sted å bringe et offer.

Fant levninger etter en kvinne og flere dyr i Starene

Den arkeologiske utgravningen i Starene ble gjennomført av Kulturhistorisk museum i 2014 og ble finansiert av Riksantikvaren. Naturvitenskapelige analyser fra myrlagene viste at myra har vært en liten innsjø med stillestående vann i jernalderen, og at området har ligget noe avsides og i utkanten av samtidig bebyggelse.

Ved undersøkelsen fremkom også det høyre lårbeinet fra samme kvinne og hun har vært ca. 158 centimeter høy.

Noen av dyrebeina som ble funnet i Starene. (Foto: Grethe Bjørkan Bukkemoen / Kulturhistorisk museum)
Noen av dyrebeina som ble funnet i Starene. (Foto: Grethe Bjørkan Bukkemoen / Kulturhistorisk museum)

I tillegg ble det funnet over fire kilo med dyrebein. Dyrebeina var hovedsakelig fra hest, men storfe, svin og sau/geit var også representert. En stor del av beina fra hest kommer fra de mindre kjøttrike delene av dyret, slik som hodet, lår- og leggbein.

Hesten hadde stor betydning i norrøn mytologi og ble kun spist ved spesielle rituelle måltider. Ved kanten av myra, i grenseområdet mellom land og vann, lå en liten røys laget av store, hvite steiner. På toppen av røysa lå deler av et hestehode, mens de øvrige dyrebeina lå spredt på og rundt røysa.

Trolig er beina ofret i myra, lagt på dette alteret som en gave til gudene. Dyrebeina er hovedsakelig nedlagt seinere enn menneskebeina, i perioden 300-800 e.Kr. fra romertid til vikingtid. Det viser at akkurat dette stedet innenfor det store våtmarksområdet Starene er brukt sammenhengende i over tusen år.

Har gjort lignende funn i Stange, Hamar og Ringsaker

Av menneskeskjelettet ble det kun funnet to lårbein, men slike funn av kroppsdeler er som nevnt ikke enestående for Starene. Faktum er at det i fire andre myrer i Stange, Hamar og Ringsaker er funnet skjelettrester av ytterligere seks mennesker datert innenfor omtrent samme tidsrom.

Om konsentrasjonen av slike funn til dette området av Norge er tilfeldig eller ikke er foreløpig uavklart siden arkeologiske undersøkelser i myr som nevnt tilhører sjeldenhetene, men det er godt kjent at det kalkrike jordsmonnet på Hedmarken gir gode bevaringsforhold for bein.

Det forunderlige er at heller ingen av disse skjelettene er komplette. Det mangler armer og bein, en hånd eller andre kroppsdeler. Ved to tilfeller er kun kraniet til stede. Vi har studert de ulike funnstedene og har sannsynliggjort at ingen av skjelettene ser ut til å ha blitt nedlagt som hele kropper, noe som stemmer godt overens med resultatet fra Starene, som peker i retning av en bevisst utvelgelse av kroppsdeler.

Disse fragmentene av en hodeskalle er tilfeldig fremkommet på Skytra i Stange. (Foto: Kjetil Skare / Hedmark fylkeskommune)
Disse fragmentene av en hodeskalle er tilfeldig fremkommet på Skytra i Stange. (Foto: Kjetil Skare / Hedmark fylkeskommune)

Funnene av slike skjelettdeler i myr er en stor kontrast til gravskikken slik vi kjenner den i førromersk jernalder. Arkeologene finner uten unntak graver der den døde er kremert. Beina etter den kremerte er knust etter brenning og som oftest er kremasjonsrestene lagt i en beholder av keramikk, tre eller bark og satt ned i bakken. Et svært interessant trekk er at heller ikke gravene inneholder bein fra et helt menneske. Ofte mangler betydelige deler av den døde. Flere studier viser også at de kremerte og knuste beina har spor som viser at kroppene ble partert før kremasjonen.

Kan utvalgte kroppsdeler ha blitt ofret i myra?

Gravskikken åpner for at selve begravelsesseremonien, der beina ble brent på kremasjonsbålet, ikke omfattet alle beina til avdøde, men at de øvrige beina ble spart og oppbevart til seinere anledninger. Skjelettdelene som er funnet i myr på Hedmarken har ikke spor av partering i form av f.eks. skjæremerker.

Det har trolig snarere vært av betydning at kroppsdelene ble bevart intakte. Den dødes kropp ble antakelig oppbevart midlertidig, til bløtdelene var gått delvis i oppløsning. Deretter har utvalgte kroppsdeler blitt ofret i myra. Å bevare hele den døde kroppen intakt, ser dermed ut til å ha vært av mindre betydning, men funnene viser at begravelsesseremonien og offerseremonien har krevd ulik behandling av beina.

Kunnskap ligger skjult i myrene

Vi kjenner fra etnografiske studier at forfedres skjelettdeler kan ha vært av stor betydning og fungert som hellige gjenstander med særlig kraft. Også fra kristen tro, spesielt innen katolisismen, spiller særlig relikvier fra døde helgener en sentral rolle. Bena blir tillagt helende krefter og den dødes kraft har vært iboende i levningene. En slik tankegang kan også ha stått sentralt i førromersk jernalder.

Vi vet at menneskeofringer har vært praktisert i mange kulturer, som oftest knyttet til tanken om at levninger av mennesker ble ofret til gudene med en forventning om gjenytelse og at menneskeoffer typisk ble ansett som det ypperste offer.

I Hedmarks myrer er det også funnet flintdolker, bronsesverd, armringer av gull, glassperler og drikkehorn for å nevne noe. Funnene alene gir begrenset kunnskap, men sett i sammenheng med resultatene fra undersøkelsen på Starene så bør det være lett å se hvilket kunnskapspotensial som ligger skjult i myrer og våtmarksområder rundt om i landet.

Norsk kulturminneforvaltning mangler den sterke tradisjonen med undersøkelser i våtmark som vi finner i våre naboland. Myrområder er ofte store og omfattende. Fremtidige undersøkelser krever utvikling av kriterier for hvilke våtmarksområder som har funnpotensial, hvor innenfor et våtmarksområde man kan forvente å påtreffe funn og hva slike funn kan bestå av. I tillegg bør det utarbeides egnede metoder for kulturminneregistrering i myr.

Les forskningen bak kronikken: