På 1980-tallet var det «typisk norsk å være god», men hvem bestemmer hva som er typisk norsk i dag – og hva legger vi i det å være god? En FrP-politiker hevdet nylig at varaordføreren i Oslo var for lite «norsk» til å lede en 17.mai komite. Nå holder det altså ikke lengre å bare være god for å være norsk.

Fra politikerhold ytres det ønsker om rangering og verdivalg, blant annet vil en gjerne ha lister over hvilke bøker, kunstverk, eller kulturminner som Norge skal tillegge mest verdi. Her er det mye som er problematisk.

En ting er å bli enige om hvem som skal rangere verdiene, eller hvilke kriterier som skal sikre noe listeplass, en annen ting er det å låse fast verdiene vi som nasjon skal sette høyest. Skal vikingskipene, stavkirkene eller steinalderboplassene ha høyest nasjonal verdi?

Slike lister vil uansett om kort tid bli utdaterte, i og med at samfunnet forandrer seg, og dermed også det som oppfattes som «godt», «viktig» og også «norsk».

Menneskeofring var skandinavisk kultur for 2000 år siden

Normer og verdier endrer seg – og takk og lov for det! Som arkeolog kan jeg finne en rekke eksempler på skikker jeg er glad for at en valgte å legge bak seg.

For 2000 år siden ofret en med samfunnets og religionens velsignelse mennesker i myrene i Skandinavia. For 1500 år siden holdt nordmenn treller, og trellkvinner ble voldtatt og drept og lagt i graven til høvdingen for å sikre hans velferd i Valhall.

Vi trenger likevel ikke gå tilbake til forhistorisk tid for å finne verdier og tradisjoner som preget dem som bebodde det området vi i dag kaller Norge som vi heldigvis ikke lengre kaller norske verdier.

- Det er ikke lengre innafor for verken lensmann eller prest å anklage og brenne personer for hekseri slik som for kun 300 år siden. Jeg mener også at samfunnet tok en positiv sving da synet på homofili, skilsmisse og kvinnelig stemmerett endret seg, dette i takt med at en konservativ lesning av en 1500 år gammel bok fikk mindre dominans over samfunnsutviklingen.

Det siste årets #MeToo-kampanje har endret den tidligere villigheten til å lukke øynene for utnyttelse av posisjoner for å skaffe seg seksuelle relasjoner. Kanskje er da faktisk det å tillegge mennesker verdi på bakgrunn av kjønn nå i ferd med å endre seg? Blir det da kanskje lik lønn for likt arbeid? Eller er det typisk norsk å godta slikt?

Samfunnet er alltid i stadig forandring

Poenget mitt er at forandring som regel fryder. Å tviholde på et utvalgt sett av gamle vaner, verdier og tradisjoner kan i verste fall være ødeleggende for et samfunn.

Natur, sosial og kulturell bakgrunn, opplevde felleskap eller følelse av utenforskap setter sitt preg på oss og former de valgene vi tar om å være på ulike måter. Sosiale regler er slik kulturelt, sosialt, historisk og politisk betinget. De fleste av oss oppfører oss i tråd med en antakelse om at det vi gjør er sosialt akseptabelt, forsvarlig eller moralsk og mange skjønner fort når en trår over grensen for det uakseptable.

Vår bakgrunn påvirker dermed hvordan vi forholder oss til vår omverden og våre medmennesker. I sporene etterlatt oss fra tidligere tider finner vi tilsvarende tegn på at mennesker, verdier og måter å gjøre ting på har alltid vært i forandring.

Det som virker rasjonelt nå kan virke rart om et par hundre år

Noen valg handler om hva som er praktisk og virker fornuftig. Selvsagt er noe allment menneskelig: alle trenger mat og drikke, søvn, beskyttelse mot vær – varme og kulde - og eventuelt andre utenforliggende farer. Samtidig gjør mennesker også ting som ikke oppleves som fornuftig – av folk i dag. Mange tror på en usynlig guddom, selv om å tro på spøkelser ofte anses som irrasjonelt.

I steinalderen ser vi at mennesker på vestlandskysten fraktet stein fra et spesifikt steinbrudd på Bømlo-området til kysten fra Eigersund til Sunnmøre, og noe til og med opp på Hardangervidda. Dette selv om de nevnte stedene selv hadde velegnede råstoff lett tilgjengelig.

Å bygge solide monument for de døde for å sikre gode år for samfunnet, eller å holde kvinner og barn unna ølbrygging for at ølet ikke skulle skjemmes, er andre eksempler på noe som en gang har vært rasjonell tankegang, men som ikke helt gir mening for oss i dag.

Migrasjon har alltid vært en del av verden

En evig aktuell årsak til samfunnsendring er migrasjon. Gjennom å spore visse kulturtrekk, i form av gjenstandstyper, form, dekor eller teknologi, finner arkeologer tegn på at mennesker til alle tider har beveget seg mellom og hatt kontakt med hverandre over store geografiske områder.

Norge ble befolket på grunn av noen modige migranter fra både sør, sørøst og nordøst. Keramikk, husdyr, åkerbruk og metallurgi ble innført gjennom innvandring og møter mellom mennesker som delte erfaringer. For å overleve fant de sammen og lærte de av hverandre.

Mennesker har møtt mennesker og verdener som har vært opplevde som fremmed på grunn av ukjente språk, redskaper, eller måter å skaffe seg mat på, landskapet, faunaen eller floraen var ukjent, men disse møtene skapte vår historie og våre samfunn.

Å bygge mur er ingen løsning for å stagge endring

Som kommentarfelt i aviser og sosiale medier reflekterer, så kan det likevel oppleves som både utrygt og skremmende at det vante i hverdagslivet - ens såkalte hjemmeverden - blir utfordret av nye mennesker eller impulser utenfra. For å bevare det som er kjent ønsker en å stenge ute det eller de nye. Noen steder reagerer mennesker med å bygge sosiale og fysiske murer for å hegne om sitt og sine. Eksempler på dette finner vi også i forhistorisk tid.

Arkeologisk finner en spor etter solide forsvarsverk, bygdeborger og tømmerpalisader, men også tegn på inndeling av mennesker i sosiale grupper og markering av etniske grenser. Å ville definere noen som enten en av oss, eller ikke, kommer til syne som forsterkede kulturtrekk, særlig i perioder med sosialt stress. En slik periode var da jordbruk ble introdusert mot slutten av eldre steinalder via innvandrende bønder fra kontinentet. Det tok nær 2000 år før ‘nordmenn’ varmet opp til den ideen.

Ting, klær, hårfrisyrer, fotballskjorter, tatoveringer, smykker eller bunader har til alle tider blitt brukt til å markere ens regionale eller kulturelle røtter, det vil si vise frem hvem man er, eller vil at andre skal oppfatte en som. Å peke på noens etnisitet, hudfarge, manglende «kronisk norskhet» er altså en kjent taktikk for å bygge opp et Oss vs. et De.

Endring er uunngåelig

Spørsmålene «født sånn, eller blitt sånn», «arv eller miljø», dekker altså ikke helt det dansende samspillet mellom biologi og de samfunnsskapte virkelighetene som vi lever i. Dette til tross, det sistnevnte kommer ofte i bakgrunnen i diskusjoner rundt menneskers identitet og opphav. Gener og DNA får ofte forrang. Det er forlokkende å kunne sette to streker under svaret på hva som gjør en nordmann, men da skjæres også mange over én kam og mange utelates.

I tillegg, om en velger å stenge grenser så vil også dét valget forandre samfunnet vårt. Ser vi tilbake i tid hadde vi i dag risikert å gå glipp av mye positivt om mennesker hadde forblitt på ett sted eller lukket seg mot nye ideer. De fleste kan vel være enig i at øl, nybakt brød, metallarbeid, lutefisk og elgsteik er et godt resultat av immigrasjon og miks av kulturer? Men slikt ser en kanskje ikke før i ettertid. Endring er uunngåelig, og langtidsperspektivet viser oss også at vi ikke trenger å være så redde for å være åpne mot verden.

Om jeg skal driste meg til å se fremover, en hundre eller tusen års tid – om menneskeheten overlever klimaendringer og verdi- og veivalg som gjøres i dag – så vil samfunn overleve, men det vil være annerledes.

Definerte kategorier, konstruerte lister over hva noen anser være typisk norsk, norsk kultur eller norske verdier blir i denne sammenheng kun kortsiktige politiske utspill myntet på stemmesanking foran neste valg. Imidlertid vil det som vi som samfunn velger å gjøre, vil stå som tidsvitner og vise hvem vi var og hvordan vi håndterte endring for fremtidens arkeologer.