Ansikt fra fortiden

Inuk levde på Grønland for 4 000 år siden. Nå kan utseendet hans rekonstrueres ved hjelp av kartlagt arvemateriale. Teknikken åpner for ny innsikt i fortidens kulturer.

Publisert
Inuk kan ha sett omtrent slik ut. (Illustrasjon: Nuka Godfredsen/Nature)
Inuk kan ha sett omtrent slik ut. (Illustrasjon: Nuka Godfredsen/Nature)

Fra DNA i en 4 000 år gammel hårdott har forskere fra Københavns Universitet for første gang kartlagt arvematerialet til et menneske fra et folk som er dødd ut.

Det er snakk om en mann som har fått navnet Inuk. Han levde ved Diskobukten i det vestlige Grønland og var en del av den første kulturen som koloniserte landet.

Med den enestående, komplette kartlegningen av arvematerialet kan forskerne både rekonstruere mannens fysiske utseende i detalj og avsløre at han kom fra en hittil ukjent innvandringsbølge av mennesker helt fra Sibir til Grønland for om lag 5 500 år siden.

Historien om de utdødde

– Dette åpner opp for at vi kan se inn i alle de inn- og utvandringer som ikke resulterte i levende mennesker i dag.

– Ved å se på nålevende menneskers DNA får vi jo bare våre egne forfedres historie, men overser historien om de utdødde folkeslagene.

Det sier professor Eske Willerslev fra Center for GeoGenetik ved Københavns Universitet, som har ledet arbeidet.

Studien er publisert i tidsskriftet Nature.

Arbeidet er basert på noen hårdotter som har ligget gjemt vekk i en skuff på Nationalmuseet i mer enn 20 år.

Hårdotter og skjelettstumper

Willerslev kom på sporet av hårdottene ved en tilfeldighet, etter at han forgjeves hadde utforsket boplasser på Grønland på jakt etter rester av mennesker fra Saqqaq-kulturen.

– Vi løp rundt i en og en halv måned i romdrakter og lette etter knokler – uten hell, forteller Willerslev.

Fra utgravningen hvor håret og beinrestene fra Inuk ble funnet. (Foto: Bjarne Gronnow/Nature)
Fra utgravningen hvor håret og beinrestene fra Inuk ble funnet. (Foto: Bjarne Gronnow/Nature)

Under en samtale med den nåværende direktøren for Statens Naturhistoriske Museum, Morten Meldgaard, ble han klar over at det lå fire hårdotter fra en ekspedisjon i 1986 i museets kjeller.

Sammen med fire små skjelettstumper er håret den eneste menneskelige levningen fra Saqqaq-kulturen.

God kilde til DNA

Forskere i Willerslevs gruppe har de siste årene avslørt at hår er en av de beste kildene til gammelt DNA, fordi hårets utside er et tett, nærmest plastikkaktig skall som stort sett er ugjennomtrengelig for bakterier og sopp.

Og ganske riktig viste det seg at hele 84 prosent av DNAet i hårene er menneskelig.

Willerslev og hans kolleger kastet seg over håret med de nyeste analyseteknikkene, som både er langt billigere og raskere enn tidligere.

– Det er skjedd en revolusjon innen genomteknologiene de siste årene, sier Willerslev.

Redskaper som ble gravd ut på samme sted hvor de 4 000 år gamle hårtufsene ble funnet. (Foto: Bjarne Gronnow/Nature)
Redskaper som ble gravd ut på samme sted hvor de 4 000 år gamle hårtufsene ble funnet. (Foto: Bjarne Gronnow/Nature)

Derfor kunne de på bare ett år kartlegge Inuks genom hele tyve ganger.

Presist bilde

– Det er imponerende tatt i betraktning av at gullstandarden fra det menneskelige genomprosjektet var ti ganger.

Det skriver Dr. David Lambert og Leon Huygen fra Griffith University i Australia, som ikke har deltatt i forskningen, i en perspektivartikkel i Nature.

Derfor får forskerne et genom av utrolig høy kvalitet, noe som gir et svært presist bilde av hvem Inuk var:

Tørr ørevoks

Han hadde brune øyne og brunt hår.

– Det kunne vi jo se på hårdotten, konstaterer Willerslev tørt.

Inuk hadde også en økt tendens til å bli skallet, noe som får forskerne til å tro at mannen døde ung, siden man har funnet mye hår fra ham.

Blodet hans var blodtype A+ (rhesus positiv – en utbredt blodtype i den nordøstlige delen av Asia), fortennene hans hadde en typisk asiatisk «skuffeform» så de buet på baksiden, ørevoksen var tørr og kroppen var tett med korte lemmer, fingre og tær tilpasset et kaldt klima.

Fra Sibir

Analyser av hundre tusen små markører i genomet kalt SNP-er avslører dessuten at Inuk er mer beslektet med tre nålevende sibirske folk (tsjuktsjere, korjakere og nganasanere) enn eskimoer (inuitter) og amerikanske indianere.

På den bakgrunnen konkluderer forskerne at Inuks forfedre er kommet til Grønland med en hittil ukjent innvandringsbølge fra Sibir over Amerika for om lag 5500 år siden.

– Senere døde Saqqaq-kulturen ut. Det var kanskje klimaet eller konkurranse fra det senere Dorset-folket. Det vet vi ikke, sier Willerslev.

Nye muligheter

Arbeidet åpner helt nye muligheter, hvor man kan lære mye mer om mennesker fra fortidens store kulturer og for eksempel sammenligne DNA fra mumier med nålevende mennesker.

Med de siste årenes ekstreme utvikling i genomteknologien spår forskerne at vi vil se mange flere genomer fra fortidsmennesker i de kommende årene.

– Det er jo startskuddet for at man går ut og bruker det i alle mulige sammenhenger. Hele historien om Inuk og innvandring er veldig interessant, men det er jo også det prinsipielle i at du viser at dette kan la seg gjøre, sier Willerslev.

Hvem koloniserte Amerika?

Han forteller at de allerede har samlet inn prøver fra 150 søramerikanske mumier som de skal teste metoden på. Det kan antagelig gi et mye mer detaljert bilde av hvem som egentlig koloniserte Amerika.

– Det er jo velkjent at etter europeernes ankomst forsvant en svært stor del av de opprinnelige indianernes diversitet, sier han.

Med hår og de banebrytende genomteknologiene er det nå åpnet et vindu direkte inn til hvem de nå utdødde indianske folkene var, hvordan de så ut, hvor de kom fra og om de eventuelt er beslektede med nålevende mennesker.

Det samme gjelder i prinsippet for alle mulige andre menneskelige levninger gjemt på museer rundt om i verden, fra Egypts faraoer til aboriginere på Tasmania.

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Referanse:

Morten Rasmussen et. al.; Ancient human genome sequence of an extinct Palaeo-Eskimo; Nature 463, 757-762; 11. februar 2010; doi:10.1038/nature08835. 

Lenke:

Nature: The ancient human genome