Steinalderknoklene fra Hummerviksholmen i Søgne ble funnet i 1994. I dag har vi endelig gode nok metoder til å analysere restene av DNA som finnes i beina. (Foto: Beate Kjørslevik)
De første nordmennene kom fra både sør og nord
Nye DNA-analyser tyder på at Skandinavia var et møtested for helt ulike folkegrupper.
Ikke lenge etter at Norge begynte å smelte fram fra siste istid, ble landet bosted for folk. Arkeologiske funn viser at det bodde mennesker her allerede for 11 700 år siden. Men hvilke folk var dette? Hvor kom de fra?
Mange av redskapene disse menneskene etterlot seg har hintet om at de kom inn fra sørvest, og så vandret oppover langs kysten av det langstrakte landet vårt.
For andre redskaper har minnet mistenkelig om teknologi fra øst. Skyldes dette kontakt og utveksling mellom folkeslagene? Eller kan noen av de første nordmennene rett og slett ha vært folk fra øst?
Den nye undersøkelsen av steinalder-DNA antyder at det kan være snakk om det siste.
Fra to kanter
Torsten Günther og kollegaene hans har analysert DNAet til sju steinalderskjeletter fra ulike deler av Skandinavia. De norske levningene er fra Steigen i Nordland og Søgne i Vest-Agder. De andre er fra Gotland og Stora Karlsö.
Forskerne sammenlignet DNAet fra de skandinaviske skjelettene, både med hverandre og med DNAet fra folkegrupper som levde i Sørvest-Europa og grupper som holdt til i nordøst.
Resultatene viste at skjelettene fra de nordligste og vestligste levestedene hadde mer til felles med folkegrupper i nordøst, mens skjelettene fra boplasser i sør og øst lignet mer på folk som levde i Sørvest-Europa.
Dette tyder på at Skandinavia faktisk ble befolket fra to kanter, konkluderer Günther og co: En bølge kom fra sør og vandret oppover kysten, mens en annen bølge kom inn fra nordøst og vandret nedover kysten.
Christopher Prescott, instituttleder ved Det norske institutt i Roma, er ikke så overrasket over resultatene. Han mener tidligere analyser av arkeologiske funn peker i samme retning. Kanskje har fokuset på innvandringen fra sør vært for sterkt.
– Denne undersøkelsen underbygger at Europa er viktig, men at det har vært en parallell innflytelse fra øst og inn mot det nordlige Skandinavia.
Landene våre her i nord var altså ikke noen arktisk blindvei, men kan ha vært et møtested for folk fra Kontinental-Europa og folk med opphav fra Ural. De kan ha bragt med seg teknologier, som keramikk, som stammet helt fra Kina.
Det er viktig å huske at det er knyttet usikkerhet til slike undersøkelser. Det er tross alt snakk om bare sju skjeletter, spredt over store avstander og med flere tusen år fra yngste til eldste funn.
– Det er tynt, sier Prescott, som ikke har vært involvert i den nye studien.
Bør ikke trekke for bastante konklusjoner
Prescott forteller at svarene vi får ut fra slike begrensede undersøkelser ofte kan bli for enkle.
– Det er typisk at man begynner med noen få skjeletter, og da virker alt klinkende klart. Men når vi får mer data ser vi at historien er mer komplisert.
Man bør med andre ord passe seg for å trekke for bastante konklusjoner. For eksempel om Günther og kollegaenes oppdagelse av mulige miljøtilpasninger i genene til fortidsmenneskene de har undersøkt.
De fant ut at menneskene fra Skandinavia hadde spor av karakteristiske mønstergener, som flere gener for lys hudfarge og gener som kan være koblet til kuldetilpasning.
Prescott mener det er svært sannsynlig at folk på ulike steder utviklet denne typen miljøtilpasninger. Men forskningsmaterialet i denne undersøkelsen er for lite til å si noe entydig.
– I denne studien har de ikke nok data, men det ville vært gøy å kunne undersøke det, sier han.
Disse mennene gravde fram skjeletter fra steinalderen på Stora Karlsö på slutten av 1800-tallet. Lite visste de om hva knoklene skulle avsløre over hundre år senere. (Foto: Hjalmar Stolpe, Antiquarian Topographical Archives (ATA), Stockholm)
Mye bedre metoder
Det er ikke umulig at vi kan få bedre svar i framtida. For i det siste tiåret har det skjedd en revolusjon innen metoder for undersøkelser av materiale fra fortida, forteller Prescott.
– DNA-analyser var tidligere svært dyre og ga upålitelige resultater. Nå er disse problemene løst. Prisene mye lavere, og det er blitt mulig å analysere stadig mer fragmentert materiale.
Annonse
– Dette gjør at datamateriale flommer inn.
I tillegg har teknikkene for radiokarbonanalyser og ulike isotopanalyser også blitt kraftig forbedret i de siste årene. Nå kan de for eksempel fortelle oss mye om hva våre forfedre våre har spist og hvor de har oppholdt seg i løpet av livet.
Det er også sannsynlig at det dukker opp nye levninger som røpe enda mer. Norge er faktisk et av stedene hvor sjansene for funn er ekstra gode, sier Prescott.
Norge er bra for funn
I forhold til Sentral-Europa har mange områder fått ligge uberørt i Norge, ikke minst i grunn- og brakkvannsområder langs kysten med finkornet sedimenter i sjøbunnen.
Dessuten har landet hevet seg, så strandlinja stadig har sunket. Siden steinalderfolk her oftest bosatte seg i nærheten av stranda, betyr det at boplassene fra ulike tider ikke ligger oppå hverandre, men er pent spredt oppover i terrenget.
– Noe av det beste materialet i Nord-Europa er funnet i Norge, sier Prescott.
Og med mer leting og litt flaks kan vi kanskje finne enda flere gamle skjeletter som kan kaste lys over de ukjente delene av historien vår.
Et av spørsmålene som kan trenge seg fram hos noen og hver en kald januardag, er så klart hvorfor noen i det hele tatt valgte å bosette seg i dette frosne landet. Det var vel neppe så fullt i Frankrike at det ikke var plass til en flokk eller to til?
– Mennesker har føtter
Prescott ler. Han har lurt på det samme.
Sannheten per i dag er at vi ikke helt vet. Kanskje skjedde det endringer i klimaet eller i havstrømmene som gjorde områdene spesielt rike på mat? Trolig spilte maktkamper mellom mennesker og stammer en rolle. Og muligens hadde ungdommer bare lyst til å slippe foreldrene.
Annonse
Man kanskje handler det aller mest om menneskenes iboende trang til å være i bevegelse, til å flytte bare for å teste nye muligheter, spekulerer Prescott.
Det er i hvert fall et faktum at menneskenes spredning eksploderte mot slutten av sist istid, og at vi fra da av tok nesten hver eneste avkrok av planeten i bruk. På den tida ble tidligere isdekte områder i Skandinavia tilgjengelige for bosetning, og folk grep altså sjansen.
– Tradisjonelt har man sagt at mennesker har røtter, sier Prescott.
– Men i de siste årene har jeg blitt mer og mer overbevist om at det er riktigere å si at mennesker har føtter.
