Rett over nyttår 2015 gikk min sønn Sverre og jeg guidete turer gjennom de gigantiske hulesystemene i Gunung Mulu i området Sarawak på Borneo. Det var en fantastisk opplevelse.

Hulene sitter i dramatiske kalksteinsklipper som skyter hundrevis av meter opp fra regnskogen. Her har arkeologene i mange år har jaktet på spor etter Asias første mennesker. På veien passerte vi en annen berømt hule i det fjerne, Niah. Denne ble oppdaget på 1950-tallet av den bemerkelsesverdige Tom Harrisson.

Det var i Niah han i februar 1958 gjorde sin mest kjente oppdagelse, en hodeskalle fra et anatomisk moderne menneske. Denne såkalte «Deep Skull» er datert til å være cirka 43.000 år gammel, og den er en av de tidligste Homo sapiens funnet utenfor Afrika.

Vi kjente litt til Harrissons historie da vi kom til Mulu. Noen dager tidligere hadde vi også havnet i hans fotspor. Vi hadde landet i Bario – en liten flekk i det regnskogdekkede høylandet, 800 - 900 meter over havet.

Tom Harrisson landet her 70 år tidligere, den 25. mars 1945, midt i landet til folket kelabitene. Bario var på den tiden Borneos kanskje mest bortgjemte sted, og kelabitene kunne fremdeles finne på å jakte på hoder hos nabostammene.

Bak fiendens linjer

Harrison landet med fallskjerm, sammen med sju australske kommandosoldater og noen våpen. I tillegg hadde de med noen varer ment for handel – ting som fiskekroker og synåler og andre ting det kan være vanskelig å få tak i dypt i en regnskog. En av grunnene til at det var Harrisson som ledet oppdraget, var at han hadde knyttet bånd til regnskogsfolk allerede før krigen.

Kommandosoldatenes oppgave var å samle kelabitene og andre jungelfolk til kamp mot den japanske okkupasjonsmakten. De allierte hadde lenge bombardert Sarawak for å forberede landgang. Japanerne hadde trukket sine styrker inn i landet. Harrissons lille gruppe var den første som ble sluppet bak fiendens linjer. Det første problemet Harrison måtte løse, var å få kelabitene på sin side.

Det var ikke vanskelig. Harrisson kjente skikk og bruk, og kelabitene betraktet ham som representant for den engelske Brooke-regjeringen, som hadde styrt området siden midt på 1800-tallet.

Sarawak ble aldri en britisk koloni, men ble styrt av privatpersoner som etter sigende respekterte urbefolkningens levesett og rettigheter. Det kan ha vært noe sant i det, for respekten ser ut til å ha vært gjensidig. Japanerne hadde på sin side fulgt den uforståelige strategien å mishandle erobrede folk helt til de ble deres svorne fiender.

Folk over hele regnskogen ble torturert til døde, summarisk henrettet, voldtatt – i tråd med japanernes oppførsel overfor sine allierte krigsfanger. Britiske og australske soldater ble sendt i tusenvis ut på dødsmarsjer gjennom jungelen. Bare en håndfull overlevde.

Så Harrisson trengte bare noen fiskekroker og synåler for å kjøpe seg ekstra slagkraft.

Sverd og blåserør

En del av nålene endte opp som våpen i det som skulle utvikle seg til et mareritt for japanerne. Det manglet ikke på kamplyst hos jungelfolket, og kanskje særlig ikke siden Harrisson fortalte at Brookes-regjeringens forbud mot hodejegeri nå var opphevet – så lenge hodet satt på en japaner.

Harrison ønsket å lære opp hodejegere i bruk av våpen og eksplosiver, men de lokale våpnene forble de mest populære. Tungt bevæpnede japanske tropper ble snart utsatt for en terror som overgikk den de selv hadde delt ut.

De ble sakte, men sikkert nedkjempet av usynlige, lydløse og nådeløse motstandere som plukket dem ned, en og en. Urfolkene brukte parang – et kort sverd for å høste hoder, og sumpit – blåserør som var ladet med piler dyppet naturlige virkestoffer, som stryknin. Urfolk i alle verdens regnskoger jakter med giftpiler og blåserør, men denne giftmiksen sies å være den mest potente.

Harrisson og hans hardbarkede kommandosoldater ble rystet over råskapen som fulgte. Enkelte grupper måtte tvinges over på automatvåpen for å dempe de voldelige eksesser.

Dette hjalp likevel ikke stort for den jevne japanske soldat. Troppene beveget seg i lange rekker på de smale jungelstiene. Det var ikke populært å gå bakerst. Fordelen med et blåserør er at du kan skyte lydløst på 30 meters avstand. Bommer du, hører offeret ingenting, og du kan ta deg tid til å sikte på nytt. Soldaten vil da kjenne et stikk i nakken, og han vet at han nå har en times forferdelige smerter foran seg, før han dør.

Soldaten risikerer også å få smertene forsterket av tortur, og vissheten om at han til sist vil miste hodet, hjalp neppe på moralen. Noen ganger ble hele tropper utryddet på denne måten. Det finnes historier om avdelinger som ble fanget midt i elva, og beskutt fra alle kanter. De som eventuelt kom seg over, flyktet inn i skogen i panikk.

Der ble de mest sannsynlig jaktet ned og drept, og hvis ikke, til slutt drepte seg selv. I flere år etter annen verdenskrig kunne man i jungelens fjernere avkroker gå på restene etter japanske soldater hengende fra et tre.

Mer enn 2.000 japanske soldater døde, Harrison mistet ingen av sine, urfolket mistet 11. Fire av disse ble myrdet under hvitt flagg, da de forsøkte å overtale japanerne til å overgi seg. Tom Harrisson forteller om dette i boka World Within fra 1959.

Fra soldat til kurator

Slik kjempet altså en arkeolog.

Etter krigen flyttet Tom Harrisson sin aktivitet til Kuching, Sarawaks hovedstad. Han ble kurator på Sarawak Museum, en institusjon han forvandlet til et ledende forskningssenter.

Harrisson vendte stadig tilbake til regnskogen i Sarawaks indre, nå på jakt etter menneskets fortid. Han fant til slutt sin «Deep skull» i Niah, og forskerne kunne begynne å stille interessante spørsmål. Ett av dem var hvordan mennesker tilpasset Afrikas savanner klarte å overleve i en tett regnskog, noe som krever mange avanserte tilpasninger.

Studier har avslørt mikroskopiske partikler fra kull, pollen og andre planterester – som gress. De danner et bilde av Borneo med et mer åpent landskap, den gang for flere titalls tusen år siden.

Men var dette naturlig slettelandskap, eller noe menneskeskapt? Selv neandertalerne i Europa formet naturen rundt seg, ifølge denne saken i Smithsonian Magazine. Vi kjenner også til at Sør-Amerikas indianere skapte store sivilisasjoner dypt i Amazonas’ regnskog – ved hjelp av kunstig jordsmonn. Dette er funnet på Borneo også, men det er neppe mer enn noen få tusen år gammel.

Kan den menneskelige påvirkning ha startet flere titalls tusen år tidligere, samtidig med neandertalerne?

Det vi uansett vet er at Harrisson ble sluppet over Bario, fordi dette var ett av de få stedene som var åpent nok for en landing med fallskjerm. Kelabitene er nemlig risdyrkere. Harrisson bemerket at de var enestående i regionen ved at de vannet rismarkene sine, og på den måten fikk fram to avlinger i året. Bario-ris er i dag en ettertraktet vare.

Da Sverre og jeg besøkte en mindre landsby noen kilometer inn i jungelen fra Bario, hyret vi en mann for å lede oss gjennom jungelen. Han grep anledningen til å inspisere rismarkene sine, som lå enda en times mars vekk fra kysten. Hadde vi gått motsatt vei, tilbake mot Mulu, hadde vi kanskje truffet på den stien de unge mennene fra Kenyah-stammen brukte når de var ute etter hodene til sine fiender. I dag kalles stien «The Headhunters’ Trail» - og er populær blant fotturister.

Tom Harrisson døde i en trafikkulykke i Thailand i 1976. Hans biografi heter «The Most Offending Soul Alive». Han var ikke en fyr som unnskyldte sin eksistens.