Da Påskeøya ble befolket rundt år 1200, var det frodig palmeskog på øya. Det ga skygge og fuktighet til jorda og stokker til å bygge kanoer av, som befolkningen kunne bruke til å fiske.

Menneskene levde i klaner og delte trolig øya mellom seg. De begynte å hugge ut skulpturer av stein for å ære sine forfedre.

I dag er det opp mot 1000 moai-statuer rundt på hele øya. De fleste står med ryggen mot sjøen og vender blikket innover, mot seremonielle plasser der klanene gjorde sine ritualer. Over 90 prosent av moaiene ble laget av stein fra veggene i vulkankrateret Rano Raraku.

Livet ble trolig vanskeligere på øya ettersom århundrene gikk. Trærne ble hugget ned. Til slutt var det nesten ingen igjen. Sola stekte på bakken, og grønnsakene vokste dårlig i den tørre jorda. Det var ikke lenger materialer til å bygge kanoer og andre ting av.

Men på et sted forble forholdene spesielt gode. Det var i vulkankrateret Rano Raraku. Her samler det seg ferskvann i bunnen. Den stadige huggingen i fjellet tilførte jorda mineraler.

I en ny studie har forskere tatt prøver av jorda rundt to statuer som står igjen inne i krateret. Forskerne fant ut at det ble dyrket rikelig med mat der. Resultatene er publisert i Journal of Archaeological Science.

Dyrket søtpotet og bananer

Forskerne gravde ut to statuer som bare hadde hodet over bakken. De hadde ikke planlagt å undersøke kvaliteten på jorda, men ut fra nysgjerrighet og vane, så tok en av forskerne med seg noen prøver til laboratoriet.

- Da vi fikk tilbake resultatene måtte jeg dobbeltsjekke, sier geoarkeolog Sarah Sherwood i en pressemelding fra University of California.

- Det var virkelig høye nivåer av ting som jeg aldri ville trodd at ville være der, som kalsium og fosfor. Jordkjemien viste høye nivåer av elementer som er nøkkelen til plantevekst og er avgjørende for høy innhøsting. Overalt ellers på øya ble jord raskt erodert og tømt for elementer som planter trenger.

I steinbruddet ble jorda jevnlig tilført fragmenter av berggrunnen som følge av at statuene ble hugget ut.

- Det er et perfekt system av vann, naturlig gjødsel og næringsstoffer, sier Sherwood.

Og ganske riktig, befolkningen hadde visst å nyttiggjøre seg av de gode forholdene. Prøvene viste at det ble dyrket søtpotet, taro og bananer i krateret.

Hyllest til fruktbarheten?

Det har lenge vært tenkt at statuene som er igjen inne i krateret står der og venter på å bli transportert ut. Men forskerne mener at noen av dem ble satt opp inne i krateret med vilje. En av statuene står på en steinplattform, og ser ut til å være plassert der permanent, slik som de andre rundt på øya. Det ble også funnet tegn til rituell aktivitet rundt moaiene.

- Forskerne mener at de to statuene i krateret ble laget som en slags hyllest til fruktbarheten i området, sier Erik Thorsby til forskning.no.

Han er professor emeritus i immunologi ved Universitetet i Oslo og har vært på Påskeøya flere ganger. Han har forsket på arvemateriale fra befolkningen på øya.

- Forskerne tror at de lot noen av statuene stå igjen i krateret som en slags takknemlighet.

Det er likevel ikke noe som tilsier at innbyggerne trodde at statuer andre steder også skulle fremme fruktbarhet, sier Thorsby.

- Jeg kan heller ikke se at forskerne mener det. De tar ikke standpunkt til andre statuer på øya slik jeg leser det. Det er heller ingen holdepunkter for at andre statuer skulle være en hyllest til fruktbarhet. De står foran seremonielle plasser, og ikke jordbruksområder.

Moaiene er først og fremst minnesmerker over gamle høvdinger, sier Thorsby.

Viktig område

Når trærne forsvant, ble det hardere kår på øya. Da har krateret trolig vært spesielt viktig for befolkningen.

- Det ble veldig vanskelig å dyrke grønnsaker andre steder fordi det var tørt. Rundt omkring på øya laget befolkningen hager med mange steiner for å prøve å holde på fuktigheten i jorda. Men det var veldig vanskelig å skaffe nok fuktighet og produktiviteten var liten. Derimot var det frodig i og ved kraterveggen, sier Thorsby.

Mange av statuene i vulkankrateret er nærmest dekket av jord. Men utgravingen viste at en av statuene både hadde overkropp og hofter. Den ene var dekorert med mange detaljer på ryggpartiet.

Tidligere trodde man at trærne ble hugget ned delvis for å frakte statuer rundt på øya. Men nyere forskning viser at statuene kan ha blitt vippet stående med tau. De «gikk» til plassen der de skulle stå. Dette har blant annet National Geographic skrevet om.

Forskere har også lurt på hvordan innbyggerne klarte å plassere hatter på hodet til statuene. Trolig gravde de store ramper av jord og stein for å trille hattene på plass. Men Thorsby sier at det slett ikke er sikkert det var hatter klumpene skulle forestille.

- De ble laget av rød stein. Mange mener at de egentlig er hårtopper, og at mange i befolkningen hadde rødt hår.

Da europeerne kom til øya i 1722 var den nesten fri for trær. De tok med seg sykdommer, og søramerikanere reiste senere på slave-raid til øya. På slutten av 1800-tallet var det bare litt over hunder rapanuier igjen.

Referanse:

Sarah C. Sherwood, m.fl: «New excavations in Easter Island's statue quarry: Soil fertility, site formation and chronology», Journal of Archaeological Science, november 2019. Sammendrag.

Les også:

Gener fra amerikanske indianere funnet på Påskeøya

Hvorfor døde urbefolkningen på Påskeøya nesten ut?

Kom søramerikanerne til Påskeøya før europeerne?