Noen innvandrerfamilier som har barn med spesielle behov møter fordommer i familien og i nettverket sitt. De har også større problemer med å få lovpålagt hjelp enn norske familier, mener forskere. Foreldrene – og først og fremst mødrene – blir derfor ganske alene om ansvaret for det syke barnet.  (Foto: Robert Bråten, NTB scanpix)
Noen innvandrerfamilier som har barn med spesielle behov møter fordommer i familien og i nettverket sitt. De har også større problemer med å få lovpålagt hjelp enn norske familier, mener forskere. Foreldrene – og først og fremst mødrene – blir derfor ganske alene om ansvaret for det syke barnet. (Foto: Robert Bråten, NTB scanpix)

Innvandrermødre med alvorlig syke barn blir slitne og isolerte

Terskelen for å komme i arbeid er høy for mange innvandrerkvinner. Har hun i tillegg et barn med spesielle behov, blir den ofte for høy.

Publisert

Et barn som krever deg store deler av døgnet, også om natten. En ektefelle som jobber lange dager for å få familieøkonomien til å gå rundt. Familie og venner som opplever det skammelig å ha et annerledes barn i familien og derfor ikke er noen avlastning.

Innvandrerkvinner som har barn med spesielle behov er ofte slitne, isolerte og deprimerte. Mange har lyst å være yrkesaktive, men barrierene blir for høye.

Det viser en ny studie som er publisert i den siste utgaven av Søkelys på arbeidslivet.

Fra Polen, Vietnam og Pakistan

En forskergruppe fra Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for samfunnsforskning og Oslo universitetssykehus har forsøkt å finne ut om disse kvinnene er motiverte for å gå ut i arbeid og om de har en reell mulighet til det.

Forskerne har gjort 27 intervjuer med familier fra Polen, Vietnam og Pakistan.

Kvinnene er svært forskjellige, både med hensyn til botid i Norge og deltakelse i arbeidslivet.

Kvinner med vietnamesisk bakgrunn har en høy arbeidsdeltakelse, de pakistanske har en lavere deltakelse. Polske innvandrere er en ny gruppe som vi ikke vet så mye om.

– Innvandrerfamilier i Norge er veldig forskjellige. Det er derfor vanskelig å snakke om dem som en enhet. Likevel ser vi at de vi har intervjuet har mange fellestrekk, sier Elena Albertini Früh.

Elena Albertini Früh finner at de fleste innvandrerkvinner som er hjemme med alvorlig syke barn ønsker å komme seg ut i jobb. (Foto: HiOA)
Elena Albertini Früh finner at de fleste innvandrerkvinner som er hjemme med alvorlig syke barn ønsker å komme seg ut i jobb. (Foto: HiOA)

Hun er forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus og førsteforfatter på studien.

Ønsker å arbeide

Nesten uten unntak sier de 13 mødrene som har barn med størst omsorgsbehov at de ønsker å være yrkesaktive. Likevel er det bare tre som har full jobb.

Flere forteller at det å komme ut i arbeidslivet bidrar til at de kommer seg ut av depresjon og andre helseproblemer. Det oppleves som å få en ny sjanse.

En mor sier:

– Ohh, det betyr mye! Man glemmer hverdagen og slitet man har, man ser at vi lever.

Stiller svakt

Dessverre stiller de svakt på arbeidsmarkedet.

Mange av disse mødrene har utdanning, men få har en solid forankring i arbeidslivet. Det har derfor vært enklest for familien at de ble hjemme da barnet ble født. Fedrene jobber ofte lange dager. Fordi familien bare har én inntekt er familieøkonomien presset.

Flere sier at de ikke kommer seg på norskkurs fordi det blir for dyrt og fordi de må ta ansvaret for barna.

– Det blir en vond spiral. Kvinnene blir slitne, isolerte og deprimerte og har ikke krefter til å komme seg ut på arbeidsmarkedet, sier Hilde Lidén. Hun er forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

I nettverket rundt, som kunne vært til hjelp, er det lite avlastning å få for flere av dem.

– Noen møter fordommer i familien og i nettverket sitt. Besteforeldre og andre passer de andre barna i familien, men foreldrene kan bli ofte alene med det syke barnet, forteller hun.

Kjenner ikke sine rettigheter

Foreldrene sier at Norge er et godt og inkluderende samfunn å bo i med barn med spesielle behov, i forhold til det landet de opprinnelig kommer fra.

Men ikke alt er enkelt.

Tidligere forskning har vist at norske familier som har funksjonshemmede barn kjemper en tøff kamp om å få tilgang til tjenester som de har rett på. De som skulle hjelpe dem, opptrer først og fremst som rigide portvakter for velferdsstatens ordninger.

– Du kan heller ikke søke om rettigheter du aldri har hørt om. Mange opplever at tjenesteapparatet spekulerer i folks informasjonsmangel, sier Jan Tøssebro ved NTNU Samfunnsforskning til forskning.no. 

Om norske familier har problemer med å få informasjon om sine rettigheter, er det ikke enklere for disse familiene.

Får nei og tør ikke klage

Noen er så heldige at de møter en døråpnere på veien. En helsesøster eller sosionom som forteller dem deres rettigheter. Men langt fra de fleste kommer seg lett til denne kunnskapen.

Utvalget i denne studien er begrenset. Forskerne er derfor forsiktige med å generalisere for mye ut fra intervjuene. Inntrykket er likevel at denne gruppen har enda større problemer med å få lovpålagt hjelp enn norske familier.

De møter avslag på det de søker om, og mange tør ikke å klage på vedtaket. Møter de ikke noen som kan hjelpe dem med klagen, får de ofte ikke gjennomslag.

Hilde Lidén tror at innvandrerfamilier har enda større problemer med å få lovpålagt hjelp med med alvorlig syke barn enn norske familier. (Foto: ISF)
Hilde Lidén tror at innvandrerfamilier har enda større problemer med å få lovpålagt hjelp med med alvorlig syke barn enn norske familier. (Foto: ISF)

– Er det fordi det ligger en forventning i tjenestene til at disse kvinnene likevel skal være hjemme og passe barna? spør Lidén.

Kan ikke være ærlig på intervju

Forskerne har også intervjuet noen av fedrene til disse barna. De forteller at det er vanskelig også for dem å få familiekabalene til å gå opp. De fleste ønsker ofte at kona skal komme seg ut i arbeid fordi de ser at det vil være bra både for hennes trivsel og helse. Og for den felles familieøkonomien.

Men det er kvinnene som blir den fleksible part hvis begge jobber. Disse barna er oftere utsatt for andre sykdommer og må av og til hentes fra barnehage eller i skole. Arbeidsdagene kan derfor ofte bli korte.

Få arbeidsgivere er interessert i ansatte som trenger så mye fleksibilitet. Tilgangen på deltidsstillinger som er mulig å kombinerer med stor omsorg, er det få av, mener forskerne.

En kvinne forteller at hun ikke lenger forteller om sin hjemmesituasjon når hun er på intervju:

– … jeg har sluttet å nevne at jeg har en gutt som er funksjonshemmet, for hver gang jeg har gjort det, så har jeg aldri fått jobb. […] Jeg er en veldig ærlig person, jeg har alltid følt at ærlighet varer lengst, men jeg har fått svi for det når jeg går og forteller på intervju at jeg har en gutt som krever mye.

Kilde:

Elena Albertini Früh: Innvandrerfamilier med barn med spesielle behov – mødres tilknytning til arbeidslivet. Søkelys på arbeidsmarkedet 03/2016