– I medier og offentlig debatt kan man få inntrykk av norske ungdommer nærmest raser inn i uføretrygd og utenforskap, sa Tonje Fyhn under lanseringen av rapporten «NEET– Unge som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning».

Men det stemmer ikke helt med virkeligheten, ifølge rapporten som ble presentert under Arendalsuka onsdag.

Fyhn og kolleger ved NORCE har sett nærmere på den forskningen som er gjort på denne gruppa i Norge. Dette har de gjort for på oppdrag for Kommunenes sentralforbund (KS).

KS ønsker nemlig å finne ut hva som har gått galt og hva som kan gjøres bedre lokalt i fremtiden. Er det noen systemfeil som kommunene kan lære av for å få denne gruppen inn i samfunnet igjen?

Overraskende mye forskning

Det har ikke manglet forskning på dette området i Norge.

– Jeg ble faktisk ganske overrasket over hvor mye forskning som var publisert. Vi endte opp med å gå gjennom nesten 150 forskningsrapporter. Disse er levert fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til i dag, forteller Fyhn.

Det har heller ikke vært mangel på tiltak. Men det er svært vanskelig å se effekter og lære noe av dem, sier forskeren.

Mer sårbare enn unge i Europa

Det har heller ikke vært mangel på oppmerksomhet om dette i Norge.

Men sammenliknet med andre OECD-land har Norge en forholdsvis lav prosentandel som faller utenfor.

Utfordringen er at norske unge kvinner og menn som faller utenfor er i en mer sårbar posisjon enn sine jevnaldrende i Europa.

Norske unge har ni ganger høyere sannsynlighet for å rapportere om dårligere helse.

De har seks ganger så høy sannsynlighet for å rapportere om depresjon.

Det er også flere som mottar ytelser fra helsevesenet.

Vi har også flest inaktive i denne gruppa. Hele syv at ti i denne kategorien søker seg ikke til skole og arbeid.

Hvorfor faller norske unge så hardt?

Forskerne har ikke et godt svar på hvorfor norske ungdommer er mer sårbare enn sine europeiske jevnaldrende.

De vet heller ikke om de har blitt sykere enn de har vært før.

– Vi ser at flere nå diagnostiseres med psykiske sykdommer. Det kan være fordi vi bare har fått bedre verktøy for å sette diagnoser eller at vi har en lavere terskel for å gjøre det.

Fyhn mener at den alminneliggjøringen vi har hatt av psykiske problemer har tatt bort en del stigma knyttet til disse sykdommene. Men det kan også ha en slagside ved at vi setter diagnoser på ting som egentlig er normalt, mener hun.

Når mange norske unge får helserelaterte ytelser sammenliknet med unge ellers i Europa, kan det handle om at det handler om at ytelsene i Norge er bedre, mener Fyhn.

– Men dette har vi egentlig ikke noe godt svar på.

Hvem faller fra?

Forskerne ved NORCE har gått systematisk gjennom de rundt 150 forskningsrapportene. Blant annet har de vært interessert i å finne hva forskningen forteller om hvem disse ungdommen er.

Det finner noen karakteristiske trekk.

Mange har lav sosioøkonomisk status. Det betyr at de ofte kommer fra familier der foreldrene har lite utdanning og lav inntekt. Familiene er også ofte preget av skilsmisse og flytting.

Noe faktorer dukker ofte opp

Unge med minoritetsbakgrunn er overrepresentert blant dem som faller utenfor.

– Men når forskerne justerer for foreldrenes utdanningsnivå så faller denne sammenhengene bort, presiserer Fyhn.

Barn og unge som har en historie med barnevernet har lavere sannsynlighet for å gjennomføre skolen eller stå i arbeid.

Andre faktorer som betyr noe er langvarig somatisk sykdom eller dårlig mental helse.

Noe annet som dukker oppsiktsvekkende ofte opp i forskningsrapportene er at de unge er utsatt for mobbing, omsorgssvikt, ensomhet på skolen og dårlig oppfølging fra lærere.

Hva sier de unge selv?

I flere av studiene har de unge selv kommet til orde. Forskerne har derfor fått et innblikk i deres egen forståelse av hvorfor de har blitt koblet av fra skole eller arbeid.

Da forteller de nettopp om fraværende voksne, omsorgssvikt, mobbing, dårlig selvfølelse og mestring.

– De unge som til slutt har fått en uføretrygd har fått det svart på hvitt at det ikke er bruk for dem i samfunnet. Det kan være ganske voldsomt å ta inn over seg, sier Fyhn.

Hvordan få dem tilbake?

Forskerne har også vært nysgjerrige på hva det er som gjør at noen unge faktisk klarer å koble seg på samfunnet igjen.

– Det handler ofte om den ene voksne som ser den unge. Det er en som har tid og er tilgjengelig.

Dette er viktig kunnskap for dem i systemet som skal hjelpe de unge, mener Fyhn.

– Når de blir koblet på igjen skyldes det som regel at en eller flere voksne som de har funnet god kjemi med har vært til stede for dem.

I tillegg er det viktig at etatene som de unge er knyttet til snakker sammen, finner forskerne.

Systemet vektlegger spisskompetanse

Ottar Ness er professor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU. Han mener at denne kunnskapsoppsummeringen er svært viktig for veien framover.

– Ungdom klassifiseres ofte som de motløse og resignerte. De har sluttet helt å søke etter arbeid fordi de oppfatter at det ikke er noen muligheter for dem.

Denne rapporten viser hvor viktig de relasjonelle utfordringene er, mener han.

– Det at våre relasjoner er avgjørende for helse og livskvalitet er ikke noe nytt. Dette har vi visst lenge. Det som er mer overraskende, er at vi som samfunn ikke har brukt denne kunnskap når vi skal utvikle tjenester og politikk.

– Kompetanse om relasjoner kan ha blitt en blindsone i et hjelpesystem som vektlegger faglig spisskompetanse i de fleste profesjoner. I tillegg kan mye dokumentasjon og rutiner ha stjålet mye av tiden hjelperne har tid til å etablere gode relasjoner, mener han.

Gode relasjoner ser også ut til å være en nøkkel for å gi god oppfølging til disse unge. Dette bør løftes fram i forskningen videre og i utviklingen av nye tiltak i fremtiden, mener han.

– Vi vet fra forskningen at mennesker som ikke føler at de betyr noe i samfunnet enten blir sinte eller syke, sier han.

Mange tiltak, men ikke så mye å lære av dem

Det er gjort en rekke lokale tiltak og gjennomført mange nasjonale reformer for å hjelpe denne gruppen unge ut i samfunnet. Disse er det også forsket mye på disse tiltakene.

Dessverre ikke så mye å lære av dem, mener Fyhn.

– Nokså systematisk strander gode intensjoner på dårlig gjennomføring, sier hun.

Tiltakene har vært veldig tidsbegrenset og veldig lokale. De har blitt prøvd ut i en kommune eller i et fylke i kort tid. Og forskningen settes ofte i gang for tidlig, mener hun. Mange av konklusjonen er derfor: Dette vet vi ikke nok om enda.

Dessuten er ikke prosjektene rigget for å evaluere effekten av dem.

– Kanskje handler det om at man ikke bygger nok grunnsteiner i tiltakene. Man bør, etter mitt syn, kunne gjøre rede for hvorfor man har valgt å gjøre tiltaket akkurat på denne måten og det må være en logisk sammenheng i tiltakene. Dette er dessverre nesten helt fraværende i tiltakene som er studert i denne rapporten, mener Fyhn.

Referanse: Tonje Fyhn, Rebecca Lynn Radlick og Vigdis Sveinsdottir. «Unge som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning (NEET)» Rapport 2-2021, NORCE Helse

LES OGSÅ:

Unge som verken går på skole eller jobber: Hvem er de?