Dopamin er ansvarlig for belønningsfølelsen i hjernen, men ikke for straff. Muligens styres straff og belønning av fire forskjellige typer hjerneceller.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Forskere har trodd at følelsen av å vinne og av å straffes har vært to sider av samme sak. En ny studie antyder nå at de er separate opplevelser, med forskjellige hjerneområder og signalstoffer involvert. (Foto: Colourbox)
Vi er vant til å tenke på dopamin som et belønningshormon: Du får ros fra kjæresten eller sjefen, og en behagelig velværefølelse fyller deg fra topp til tå.
Det er, litt enkelt forklart, dopaminet som strømmer ut i hjernen og stimulerer belønningsnervene der inne.
Forskerne har dessuten tenkt at et fraværav dopamin er det som skaper den litt uggene følelsen du får når du blir straffet for noe.
Likevel: Det at du ikke får en belønning, er ikke det samme som at noen straffer deg.
Se på det som forskjellen om kassadama ønsker deg en god dag, ikkeønsker deg en god dag - eller ber deg dra til pepper'n gror. Det er en forskjell på de to siste; det ene er ikke-belønning og det andre en form for straff.
Forskeren Christopher Fiorillo ville undersøke om den virkelighetsoppfatningen kommer av at hjernen vår faktisk oppfatter de straff og belønning som separate ting, heller enn to sider av samme sak.
Han har kommet frem til at svaret sannsynligvis er ja:
I et eksperiment med to aper, noen juicebokser og irriterende luft har han vist at belønning og straff er to forskjellige ting, som antageligvis skapes av fire unike signalstoffer i hjernen.
Belønning er ikke det samme som ikke-straff
Den originale teorien går som følger: Hjernen har en slags standby-modus, der inputen fra omverdenen forteller oss at vi får som forventet. Så, i situasjoner der vi enten belønnes eller straffes, vil dopaminreseptorer i hjernen enten gå i høygir eller undertrykkes. Det gir følelsen av belønning eller straff.
Eksperimentene med apene viste imidlertid en annen virkelighet:
To aper med elektroder festet i hjernen fikk enten belønning i form av en juiceboks, eller straff i form av at noen blåste ubehagelig luft i fjeset på dem. De to ble preppet, slik at de lærte seg å forvente enten straff eller belønning i gitte situasjoner.
En rhesusape som forventet juiceboks, men ikke fikk det, så annerledes ut i hjernen enn en rhesusape som forventet å bli plaget med luft og så ble plaget. Det antyder separate hjerneområder for de to forskjellige, men beslektede følelsene. (Foto: J.M.Garg/Wikimedia Commons)
Dersom den originale hypotesen stemte, teoretiserte Fiorillo at utslaget for ”belønning” – juiceboks – ville være til forveksling likt som utslaget for ”ikke straff”, altså at de ikke fikk luft i fjeset når de trodde de skulle få det.
Det viste seg å ikke stemme:
Straff, ikke straff, belønning og ikke belønning ga helt egne signaturer i apenes hjerner.
Annonse
Fire følelser, fire signalstoffer
Det er liten tvil om at dopaminreseptorer faktisk er nøkkelen til følelsen av belønning, i tillegg til at de brukes når vi gjør kontrollerte bevegelser.
Men om det finner fire forskjellige varianter av belønning og straff, hvilke nevroner skaper da de andre tre oppfatningene?
Fiorillo foreslår at mottakere som registrerer stoffene noradrenalin, serotonin og acetylkolin kan være ansvarlige for de andre tre følelsene.
Stoffene styrer en hel rekke forskjellige funksjoner i kroppen vår – for eksempel det som skjer etter en hyrdestund eller en time på tredemølla:
Fiorillo sier foreløpig ingenting om hvilket stoff som eventuelt hører til hvilken oppfatning.
Kilde:
C.D. Fiorillo (2013) Two dimensions of value: Dopamine Neurons Represent Reward But Not Aversiveness. Science, publisert 1. august 2013 (les sammendrag her)
