En sjimpanse klør seg på foten i en nasjonalpark i Uganda.
En sjimpanse klør seg på foten i en nasjonalpark i Uganda.

Sjimpansenes føtter har et godt grep om toppen av livets tre

KOMMENTAR: Når det gjelder føtter og ganglag, er det kanskje sjimpansene som er de avanserte og vi som er de primitive, skriver Erik Tunstad.

Livets tre ble tidligere fremstilt som en velvoksen eik, høyreist og frodig, strebende fra det primitive mot det avanserte. Nederst fant vi amøber, svamper og mark, dandert rundt i løvverket kunne man skimte skilpadder, gråspurv og hester - og prominent tronende på toppen: Selveste Mennesket.

Etter hvert har vi tatt Darwin på alvor, og tegnet slektstrær som mer likner et buskas, med et villnis av greiner, pekende i alle retninger og uten noen åpenbar topp. Livets historie fremstilles ikke lenger som en taktfast marsj mot ett mål.

Vi har altså forstått at vi ikke innehar noen særstilling, vi er bare en av mange arter. Riktignok med en hjerne som overgår all konkurranse. Mens andre skapninger har andre ting å skryte av. Hundens luktesans, hestens fart, ørnens syn, for ikke å snakke om vinger. Og så videre.

Ok, jeg skal ikke male det ut – og kutter til poenget.

Om forfatteren:

Erik Tunstad er tidligere forskningsjournalist, programleder i radio, fagbokforfatter og høgskolelektor. Tunstad var fagredaktør i forskning.no fra 2002 til 2009 og var en av initiativtakerne til stiftelsen av organisasjonen Skepsis.

Hvis vi tar for oss vår egen lille grein – menneskets utvikling – ser vi at vi fremdeles har på oss rosa briller. Alle er enige om at menneskeaper er en grein som vokste ut fra østapene en gang for cirka 20 millioner år siden, og det var ganske mange arter av dem midt i tidsalderen miocen, for 10 til 15 millioner år siden.

Ut av dette artskomplekset vokste gorillaene for sånn omtrent ni millioner år siden, mens det vesenet som ga opphav til sjimpanser, bonoboer og oss, ofte kalt «Vårt siste felles opphav», levde for drøyt seks millioner år siden.

Føttene våre

Jeg kan huske da jeg var nokså liten, en åtte-ti år kanskje? Jeg lå i badekaret, var instruert om å vaske meg grundig mellom tærne. Mens jeg lå der og gnikket i såpeskum og damp, begynte jeg å kjenne på hvordan foten var bygget opp. Jeg hadde lest bøker og sett bilder av sjimpansenes føtter, de var nesten som hendene, med en motstilt stortå, velegnet for å gripe rundt greiner.

Foten min var derimot kraftig, tykk, stiv, og ikke helt, men nesten ubevegelig – god å løpe med, men samtidig veldig ulik hånda mi. Det slo meg at den var litt av et byggverk, og jeg innså noe av evolusjonens kraft – med litt tid, kunne den forandre noe smidig og finmotorisk til den spenstige springfjæren av en kloss jeg nå lå og gned inn med Dr. Greve’s Barne Sepe.

Jeg var slik sett på linje med evolusjonsbiologene, men de har aldri funnet «Vårt siste felles opphav». Hvordan så det ut, hva slags føtter var det utstyrt med?

Vi har alltid tatt det for gitt at «Siste felles» levde i jungelen, omtrent som sjimpansene, så disse sistnevnte har dermed ikke hatt et sterkt behov for å forandre seg; de klarte seg greit med det de allerede hadde av bein og armer.

Vi mennesker har derimot fullstendig endret måten å leve på. Vi har skiftet fra regnskog til savanne – til å bo over hele kloden, i alle klimasoner og naturtyper. Det naturlige utvalg har følgelig jobbet hardt, og forandret oss tilsvarende.

Dermed har vi også antatt at vår fot må være den som har endret seg, foten vår må være en videreutvikling av sjimpansens.

Men i vitenskapen er det lett å bli blendet av antagelser.

Hvem er egentlig avviket?

Vi har altså sett for oss «Siste felles» klatrende i trær, og når den av og til beveget seg ut på åpen mark, gikk den mer eller mindre på alle fire, slik de fleste aper gjør.

Det finnes riktignok noen nokså nært beslektede menneskeaper som går på to når de en sjelden gang befinner seg på bakken; Asias gibboner og orangutanger. Vi kan argumentere for at orangutangene også gjør det oppe i trærne, der de balanserer utover på grenene mens de holder seg fast i buskaset over seg.

I tillegg kan vi nevne at noen lemurer på Madagaskar også beveger seg på to når de er på bakken, og disse tilhører jo en slektslinje som vi skilte lag med for nesten 50 millioner år siden.

Men de dyrene jeg nevnte nå, har vi ansett for å være avvik. Gorillaer og sjimpanser går på fire, de lever i Afrika, og det er fra Afrika vi stammer.

Et problem her, har vært at sjimpansene og gorillaene ikke går på fire på samme måte som andre primater. De bruker knokene på hendene, en metode som synes å være en nokså ny utvikling. Andre firbente primater, som bavianer og makaker, støtter seg på håndflatene, ikke på knokene.

Så hva gjorde «Vårt siste felles opphav»?

Lucy og Ardi fra Etiopia

Inntil for et drøyt tiår siden hadde vi ikke så mye data å basere oss på. Det var funnet få fossiler, særlig av føtter, og skulle vi trekke en linje fra sjimpanser – som av grunnene jeg forklarte over fungerte som en slags proxy, eller stedfortreder, for «Siste felles» – og frem til oss, hadde vi egentlig bare ett sjekkpunkt på veien; Australopithecus afarensis.

Slik kan Lucy ha sett ut, ifølge en skulptør.
Slik kan Lucy ha sett ut, ifølge en skulptør.

Dette er arten til den verdensberømte Lucy fra Etiopia, og til den litt eldre og enda bedre bevarte sør-afrikanske Little Foot (som har vært plassert i flere andre arter også, men det er ikke poenget her).

Sammenlikningen viser en jevn utvikling, på veien fra sjimpanse til oss har foten blitt lenger, tærne kortere og stortåen har gått fra å være et griperedskap til å være fastlåst i fartsretningen.

I 1994 ble det imidlertid gjort et funn som ikke helt passet inn. Det vil si, vi fikk egentlig ikke høre noe særlig om det før i 2009, da Tim White, Owen Lovejoy og deres mange kolleger lanserte et lite snøras av artikler, som her i tidsskriftet Science, om det de kalte Ardipithecus ramidus.

Resten av forskerverdenen var fra før nokså misfornøyd med at White hadde ruget på sine funn i 15 år, og stemningen ble ikke bedre av at «Ardi» nå forandret alt vi trodde vi visste.

Og mye av det, hang på fotens konstruksjon.

Slik kan Ardi ha sett ut, ifølge en kunstner.
Slik kan Ardi ha sett ut, ifølge en kunstner.

Ardi ble funnet i Afar-regionen nord i Etiopia, ikke veldig langt fra stedet Lucy ble funnet tidlig på 1970-tallet (Artsnavnet «afarensis» betyr «Fra Afar»). Ardi var cirka 4,4 millioner år gammel, omtrent en million år eldre enn Lucy, og dermed mellom bare en og to millioner år yngre enn den forjettede «Siste felles».

Hun befant seg altså midt i det forskerne kalte «det store tomrommet» - det var funnet få fossiler fra denne perioden, og det var derfor forskerne var henvist til spekulasjoner. Og det var derfor de brukte sjimpanser som proxy.

Ardis føtter

«Problemet» med Ardi var at hun hadde føtter som ikke passet inn på den rette linjen mellom sjimpanser, via Lucy til oss.

Det White, Lovejoy og deres kolleger hadde sett, var at midtpartiet av Ardis fot var lenger enn hos en sjimpanse, tærne var derimot kortere, men foten hadde fremdeles en stortå som kunne gripe.

Hvorfor hadde Ardi lengre midtfot enn en sjimpanse – når den samtidig hadde en stortå til å gripe med? Kanskje fordi hun fremdeles tilbragte en del tid i trærne? Men hvorfor hadde hun i så fall fått kortere tær? Hvordan levde hun egentlig?

Og det var noe annet som heller ikke stemte: Et bitte lite ben inne i foten, os peronium, finnes hos mennesker. White og Lovejoy fant det også hos Ardi – og nærmere studier viser at det også fantes hos menneskeapenes og apekattenes felles forgjenger fra 30 millioner år tilbake i tid. Det finnes derimot ikke hos dagens sjimpanser.

Hvordan kan det ha seg? Kan vi for eksempel tenke oss at menneskeapene fra Miocen-perioden heller ikke hadde mistet os peronium? Kunne det være at det var vi mennesker som har beholdt den primitive foten, og at det er sjimpansenes føtter som har utviklet seg videre fra det primitive (i ordets vitenskapelige betydning, som er «mest likt opphavet»)?

Det betyr i så fall til at forskerne hadde orientert seg etter feil kart, da de trakk sin linje.

Dette var sensasjonelt, fullstendig overraskende, og fikk mange til å hevde av Ardipithecus ramidus slett ikke var et av våre forgjengere, men bare enda en menneskeape.

Det hjalp sikkert ikke på mottakelsen at forskerne var sure etter den lange ventetiden, og ikke egentlig var innstilt på å se på funnet med blide øyne.

Etter hvert begynte stemningen gradvis til å snu. En helhetsvurdering tydet virkelig på at Ardi befant seg på den slektsgrenen som foreløpig har endt med oss.

Det er sjimpansene som har forandret seg

Hva betyr dette for vår fortelling om fortiden?

Antagelig at det er sjimpansen som er The odd man out. Vi hadde plassert sjimpansen som en erstatning for vårt opphav, og tegnet våre kurver og gjort våre antagelser på grunnlag av dette.

Og så viser det seg altså at det er vi som likner mest på opphavet – i hvert fall når det gjelder fotens oppbygning – og at det er sjimpansene som har forandret seg.

Det finnes en god grunn til å tro at «Siste felles» gikk på to, at tobent gange utviklet seg lenger tilbake i Miocen – for mer enn ti millioner år siden. Disse tidlige menneskeapene hadde neppe like veldesignede føtter som oss, men de var heller ikke som sjimpansenes.

Vi har altså begge utviklet oss vekk fra vårt felles opphav, og i hvert fall når det gjelder føtter og ganglag, er det kanskje sjimpansene som er de avanserte og vi som er de primitive. Og i slektstreet burde det altså vært sjimpansen som tronet i toppen. I hvert fall målt ut fra føttene.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS