Norges krig mot det nazistiske Tyskland blir vi aldri ferdig med.

Terje Halvorsen er 83 år gammel og professor emeritus i historie ved Høgskolen i Innlandet. Han kom for to år siden med boka «Forfulgt, fordømt og fortiet».

En tittel som kort oppsummerer hva noen mener er den sanne historien om den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge i årene 1940-1945.

Trusselen mot sivilbefolkningen

Andre vil trekke fram at Hjemmefrontens motstandsarbeid og kommunistenes kamp i Norge under krigen var to helt forskjellige ting.

Norge var antakelig det naziokkuperte landet i Europa som hadde flest tyske okkupasjonssoldater på sin jord per innbygger. Hjemmefronten var opptatt av at disse nazikontrollerte soldatene ikke for alvor skulle gå løs på den norske sivilbefolkningen.

Hjemmefronten var nærmest passive i den væpnede motstandskampen. Slik var det helt fram til krigen i Norge gikk mot slutten i 1944 og 1945.

Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge var ikke passiv.

Kommunistenes kamp

Norge ble dermed et av få land i Europa der motstandskjemperne mot nazistene ikke klarte å samle seg i en felles organisasjon.

Kommunistiske motstandsgrupper under ledelse av Asbjørn Sunde (Osvaldgruppen) og deretter Ragnar Sollie (Pellegruppen) gjennomførte til sammen kanskje hundre aksjoner mot det tyske okkupasjonsregimet i Sør-Norge.

I Nord-Norge opererte en annen motstandsbevegelse – partisanene – som hadde tettere kontakt med Sovjetunionen.

Mange av aksjonene i Sør-Norge handlet om å sprenge jernbanelinjer og jernbanebruer.

Andre aksjoner handlet om likvidasjon av angivere, bankran og innbrudd for å skaffe penger, matvarer og rasjoneringskort. Godt over halvparten av aksjonene til Osvaldgruppen og Pellegruppen regnes som vellykkede.

Den passive motstandslinja

Hjemmefronten på sin side prioriterte i stedet den norske sivilbefolkningens passive og ikke-voldelige motstand.

De norske lærernes kamp mot partiet Nasjonal Samling (NS) og forsøket på å nazifisere den norske skolen er ett eksempel. I alt 11.000 norske lærere deltok aktivt i denne motstanden og 1100 av dem ble arrestert. Rundt 650 lærere ble sendt på tvangsarbeid til Kirkenes.

Først krigsvåren 1944 gikk Hjemmefronten ved Milorg i gang med å yte aktiv motstand mot okkupasjonsmakten.

Da ble en rekke tyske arbeidskontorer i Norge med personregistre angrepet og ødelagt. Slik hindret motstandsfolk at norsk ungdom ble innkalt til arbeidstjeneste for nazistene.

Også tyske oljelagre, industri og jernbanelinjer ble ødelagt av Milorg da krigen gikk mot slutten.

En krig i krigen

I tre krigsår ble dermed kommunistene alene i Norge om drive sabotasjeaksjoner og geriljakrig mot de tyske okkupantene og Vidkun Quislings NS-regime.

For dette ble de fordømt som uansvarlige av Hjemmefronten og mye av den norske politiske ledelsen som satt i London under krigen.

– Striden mellom den sivile hjemmefrontledelsen med støtte av Milorg på den ene siden, og kommunistene på den andre siden, ble hard. Frode Færøy har kalt det en krig i krigen. Sterke ord ble brukt.

Dette sa historikeren Terje Halvorsen under seminaret sist uke i regi av Hjemmefrontmuseet og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

«Syk» og «feig»

– Kommunistene mente at de ikke var uansvarlige. De mente at det tvert imot var dem som viste nasjonalt ansvar gjennom å slå til mot okkupanten, ifølge Halvorsen.

– Den avvisende holdningen til sabotasje mot tyskerne ble av kommunistene stemplet som syk og feig.

Kommunistenes krav om en plass i Hjemmefrontens ledelse, slik kommunistiske motstandsfolk fikk i mange andre land, ble blankt avvist i Norge, forteller Halvorsen.

– Møter mellom partene brakte ingen enighet. Kommunistene nektet å underkaste seg en motstandspolitikk de fant både utilstrekkelig og moralsk forkastelig.

Fortielsen av kommunistenes kamp

Historieprofessoren ved høgskolen på Lillehammer er selv sønn av den tidligere NKP-nestformannen og motstandsmannen Roald Halvorsen. Kanskje aller viktigst for ham har det vært å rette søkelys på det han mener har vært en fortielse av den kommunistiske motstandskampen i Norge i årene etter krigen.

Halvorsen trekker fram trebindsverket «Norges krig» som kom ut i årene 1947 til 1950 og som fikk plass i veldig mange norske bokhyller.

I redaksjonsrådet satt statsminister Einar Gerhardsen, noe som understreket det offisielle ved denne framstillingen av krigshistorien vår. Flere av historieverkets forfattere hadde vært knyttet til Hjemmefrontens ledelse.

– Cirka ett tusen sider i «Norges krig» ble viet utviklingen av motstanden i Norge. I holdningen til kommunistene hadde de valget mellom å fortsette fordømmelsen eller å velge fortielse gjennom usynliggjøring.

– Det var det siste som ble valgt. Positiv framstilling av kommunistenes motstand utgjør under én av de tusen sidene.

– I bokverket blir én eneste av den kommunistiske sabotøren Asbjørn Sunde og Osvaldgruppens sabotasjeaksjoner nevnt, nemlig den ene som han utførte på oppdrag for Milorg i 1943. Dette var også Milorgs eneste sabotasjeaksjon før 1944. Sunde gjennomførte totalt rundt 60 sabotasjeaksjoner som ikke blir nevnt.

Ble usynliggjort

Terje Halvorsen mener bestemt at fortielsen av kommunistenes motstandskamp under krigen ikke sluttet med dette. Det fortsetter med NRK-serier på 1970-tallet om motstandskampen, som knapt nevner kommunistene og deres innsats.

– Det ble selvsagt aldri vedtatt å usynliggjøre kommunistenes krigsinnsats i Norge. Det var ikke noe forbud mot det. Det lå bare i kortene at det var slik det burde være, sa Halvorsen.

– Folk preges av hva de får gjennom media. Det er aviser og TV som formidler krigen til folk flest. Ikke historikere med sine fagbøker for spesielt interesserte, la han til under seminaret på Hjemmefrontmuseet.

Så endret det seg

Etter tusenårsskiftet begynner dette derimot å endre seg.

I 2010 kom NRK Brennpunkt-dokumentaren «Sabotører i mørke» om Osvaldgruppa. Dette er en av flere filmer og bøker som de siste årene har fortalt om den kommunistiske motstandskampen.

– Den kommunistiske motstanden er nå blitt en normal del av den store fortellingen om krigen i Norge, mener Halvorsen.

Det hører også med at personen Asbjørn Sunde ble en svært omstridt person i etterkrigstidens Norge.

Bankranene han og Osvaldgruppen sto bak under krigen for å finansiere sabotasjeaksjonene, gjorde ham upopulær. Men Sunde fikk støtte av den kjente norske sabotøren Gunnar Sønsteby og milorglederen Jens Christian Hauge, som kan ha overlatt til Osvaldgruppen å gjennomføre flere likvidasjoner Milorg selv syntes ble for farlige.

Asbjørn Sunde brøt i 1944 med ledelsen i Norges kommunistiske parti (NKP). I 1954 ble Sunde dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

Etter at han ble løslatt i 1959 levde Sunde et anonymt liv som uføretrygdet.

NKPs opptur og nedgang

Mye av forklaringen på det som hendte med de kommunistiske motstandsfolkene og glemselen de ble innhyllet i etter krigen, finner vi trolig i historien om Norges kommunistiske parti (NKP).

NKP var et viktig parti i Norge på 1920-tallet.

Men da krigen kom i 1940 hadde partiet krympet kraftig. Ved stortingsvalget i 1936 hadde NKP bare fått 0,3 prosent av stemmene fra det norske folk.

Noe av kommunistenes tilbakegang kan forklares ved at Norge hadde fått et stort sosialdemokratisk parti, Arbeiderpartiet, som sto til venstre for sosialdemokratiske partier i flere andre land. Slik hadde Arbeiderpartiet overtatt mange tidligere kommunistsympatisører.

De kommunistiske motstandsfolkenes kamp mot den tyske okkupasjonen av Norge, ga imidlertid partiet NKP et skikkelig oppsving da krigen tok slutt i 1945. Partiets medlemsmasse gikk fra under 2000 til flere enn 34.000.

Ved det første stortingsvalget etter krigen fikk partiet hele 11,9 prosent av stemmene og 11 representanter på Stortinget.

Men i 1949 opplevde NKP en bitter splittelse. Generalsekretæren Peder Furubotn, som hadde spilt en sentral rolle i den kommunistiske motstandskampen under krigen, ble ekskludert fra partiet. I tillegg kom den kalde krigen mellom Sovjetunionen og Vesten.

NKP klarte aldri å øke oppslutningen igjen.

Sabotasjeaksjonen i Mjøndalen

Historikeren Lars Borgersrud har skrevet en rekke bøker om de kommunistiske sabotørene i Norge under krigen.

Borgersrud ga ut boka «Ryghkollen - et øyeblikk av krigen» i 2020 sammen med Ulf Normann Olsen. Den handler om sabotasjeaksjonen 7. oktober 1943 da Osvaldgruppa sprengte et tog med tyske militære ved Ryghkollen i Mjøndalen, langs bredden av Drammenselva.

En av vognene i den tyske troppetransporten havnet i elva, en vogn halvveis nedi elva og en tredje lå i skråningen. Ingen vet hvor mange som døde, for tyskerne holdt dette hemmelig. Men ifølge Asbjørn Sundes bok «Menn i mørket» ble cirka 70 tyske militære drept.

Tyskerne skjøt fem lokalpersoner i Mjøndalen som hevn.

Et vendepunkt?

– Som vi ser i Ukraina-krigen, har alle kriger viktige vendepunkt.

– Jeg og Olsen reiser i boka vår spørsmålet om ikke sabotasjeaksjonen ved Ryghkollen i Mjøndalen var et slikt vendepunkt under krigen i Norge, sa Borgersrud under seminaret på Hjemmefrontmuseet.

– Dette var en spektakulær sabotasjeaksjon og trolig den mest prikkfrie togsabotasjen i Norge under hele krigen. Ingen nordmenn ble drept, ingen sabotører ble tatt.

Borgersrud mener at aksjonen likevel fikk Milorg-ledelsen og den norske regjeringen i London til å reagere skarpt mot sabotørene. Samtidig som den britiske sabotasjeorganisasjonen SOE ikke hadde noe imot denne aksjonen i regi av kommunistene.

– SOE var nærmest oppgitt over den norske holdningen. Selv slike aksjoner som Ryghkollen hadde SOE ingen problemer med.

– Hva denne norske Hjemmefronten egentlig drev med hadde SOE gitt opp å forstå, mener Borgersrud.

– «Den norske regjeringens radio-sendinger svekker Hjemmefrontens moral, undergraver britisk politikk og skaper inntrykk av at en «bløtaktig passivitet» er kjennetegnet på en god norsk «jøssing» (en norsk motstandsmann)», skrev SOE i en rapport fra sitt Stockholm-kontor.

Amerikanerne var minst like kritiske til situasjonen i Norge som britene, mener Borgersrud.

Hvorfor skulle Norge skjermes?

– Den 29. mars 1944 skrev SOE at de ikke kunne forstå hvorfor Norge skulle skjermes mot sabotasje som var ønsket i Frankrike, Holland, Belgia og Danmark. Norge drev jo utstrakt industriell eksport til Tyskland.

– De skrev videre at Milorg hadde ekstremt tvilsom verdi som kampstyrke. Aktivitet er nødvendig for å bringe organisasjonen ut av den nåværende apatien, het det i rapporten fra SOE sitt Stockholmskontor. De ønsket en felles hjemmefrontledelse i Norge som i Danmark.

Slik satte sabotasjeaksjonen ved Ryghkollen den aktive motstandskampen på dagsorden i storpolitikken, mener Borgersrud.

Han hevdet under seminaret at det i 1944 var en reell fare for at mange motstandsfolk organisert i Milorg, ville gå over til den kommunistiske delen av motstandsstyrken i Norge.

Hjemmefronten måtte aktiveres

Aktivering ble den eneste muligheten for å holde Milorg under kontroll, ifølge Borgersrud.

I 1944 ble kampen mot å registrere norsk ungdom til tvangsarbeid, gjennom å ødelegge de tyskkontrollerte norske arbeidskontorenes registre, en stor suksess for Milorg. Dette var utvilsomt motstandsbevegelsens største seier under hele krigen, ifølge Borgersrud.

– Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 var det et helt annet Milorg som hadde fått kontrollen. Da under navnet Hjemmestyrkene. Alle var da blitt tilhengere av sabotasje og av aktiv motstand.

– Aldri under krigen i Norge skjedde det så mange sabotasjeaksjoner og likvidasjoner som i de korte vinterukene fram mot kapitulasjonen i mai 1945.

Et paradoks

Borgersrud mener det er et av krigens store paradokser at mens den aktive motstandspolitikken vant fram og ble til begrepet om Det kjempende Norge, sto de organisasjonene som hadde arbeidet for denne politikken etter krigen igjen som tapere overfor den borgerlige delen av motstandsbevegelsen.

Tyske Gestapo hadde på tampen av krigen i tillegg hatt stor suksess i sitt arbeid med å knuse partiet NKPs militære grupper.

Den siste resten av dem ble i 1945 stilt under Hjemmestyrkenes kommando.

Splittelsene innad i NKP og motstandsgruppene gjorde det ikke enklere for kommunistene.

Den illegale pressen

Frode Færøy, som er forsker ved Hjemmefrontmuseet på Akershus festning, har gransket den omfattende illegale norske pressen under krigen.

Det ble utgitt mer enn 300 slike illegale blader, de største med opplag på 5000–6000.

Særlig kjent ble «Bulletinen» som hadde tilknytning til Hjemmefrontens ledelse, «London-nytt» og de NKP-tilknyttede «Alt for Norge» og «Friheten».

Mellom 3000 og 4000 mennesker ble arrestert for å ha skrevet eller distribuert illegale aviser i Norge under krigen, ifølge Færøy.

Av disse ble 62 henrettet og 150 døde i fangenskap.

Harde strider i de illegale mediene

Den illegale pressen rettet seg ikke bare mot okkupasjonsmakten. Her ble det også utkjempet harde oppgjør mellom kommunistene og andre grupper i norsk politikk.

I kommunistiske Alt for Norge ble det som ble kalt en kampvillig norsk befolkning, stilt opp mot en «uduglig og uansvarlig politisk og militære ledelse» av motstandskampen.

– Dette var kraftig kost og NKP-ledelsen gjorde med dette Hjemmefront-ledelsen til skyteskive for sin propaganda, sa Færøy under seminaret.

Tysk aksjon skapte splittelse

Tidlig i februar 1944 gikk tyskerne til politiaksjon mot hele åtte undergrunnsaviser i Oslo-området. Mange av medarbeiderne ble arrestert eller måtte flykte. Opprullingen rammet imidlertid ingen av de kommunistiske avisene.

Ikke lenge etter dukket påstandene opp om at kommunistene hadde forårsaket den tyske opprullingen gjennom angiveri.

– Selv om hjemmefrontledelsen ikke var i tvil om at dette dreide seg om tysk svart-propaganda, ble kommunistene i brev og rapporter anklaget for å utnytte situasjonen.

– Det er ikke vanskelig å forstå at sentrale hjemmefrontledere reagerte voldsomt på angrepene de ble utsatt for gjennom de kommunistiske avisene etter at de selv sto tilbake uten fungerende illegale aviser, mener Færøy.

Det var også avgjørende for ledelsen av Hjemmefronten å forsikre den norske befolkningen om at det var de som ville sikre en øyeblikkelig og full gjenopprettelse av demokratiet, folkestyret og et fritt ordskifte i Norge etter krigen. Ikke kommunistene.

I Frode Færøys artikkel om sabotasje i Norge under andre verdenskrig finner du blant annet en oversikt over sabotasjegrupper og 30 kjente og mye omtale sabotasjeaksjoner.

Rettelse 16/02/2023: I den opprinnelige versjonen av denne saken sto det at Hjemmefronten sto bak Tungtvannsaksjonen på Rjukan i 1943. Dette er ikke riktig. Aksjonen ble utført av soldater fra Kompani Linge, som var underlagt den britiske etteretningsorganisasjonen SOE.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Kilder:

Store norske leksikon: «Sabotasje i Norge under andre verdenskrig», skrevet av Frode Færøy

Store norske leksikon: «Osvaldgruppen»

Wikipedia: «Asbjørn Sunde»