Det var trolig også det blodigste i verdenshistorien. Verken før eller senere har det falt så mange soldater under ett enkelt slag. Fra slagets innledning i august 1942 til tyskernes kapitulasjon i februar 1943 falt 750 000 stridende, 480 000 på sovjetisk side og 270 000 på tysk side.

Blant de siste var det ikke bare tyskere, men også styrker fra land som var alliert med Tyskland: Italia, Romania og Ungarn.

Ut over de falne var det rundt en million som ble såret eller tatt til fange. De totale tapene, medregnet falne på begge sider, kommer opp i 1,8 millioner mann.

– Det er forskrekkelige tall. Framfor alt var de sovjetiske tapene, både i menn og materiell, hårreisende under hele krigen. At de klarte å erstatte tapene er bemerkelsesverdig, sier Gunnar Åselius, professor i militærhistorie ved Forsvarets høgskole i Stockholm.

Gate for gate

Hitlers angrep på Sovjetunionen kulminerte med kampen om Stalingrad. Etter å ha blitt stanset utenfor Moskva vinteren 1941/1942, gikk Hitler igjen til angrep sommeren 1942. Denne gang i sørlig retning mot Volga og Kaukasus. Hensikten var å ta kontroll over de sovjetiske oljeforekomstene i området.

Fra starten var ikke Stalingrad, som strakte seg langs Volgas vestre bredd, noe sentralt mål. Men ganske snart ble kontrollen over hele byen et mål i seg selv for den tyske diktatoren. I løpet av kort tid utartet det til en uhyggelig strid, utkjempet kvartal for kvartal, gate for gate.

– Tyskerne ble dratt inn i en situasjon som lignet på første verdenskrig. Tyskerne var best på bevegelig krigføring, men i ruinlandskapet i Stalingrad mistet de alle sine fordeler, sier Åselius.

Samtidig som tyskerne kjørte seg fast inne i byen, begynte de sovjetiske generalene, anført av legendariske Georgij Zjukov, å legge planer for en motoffensiv, kalt Uranus. Den skulle få hele Tysklands sjette arme til å gå i en felle.

Hevn

Den sjette arme var den største hærformasjonen i den tyske krigsmakten. Tanken var å ta hevn for alle ydmykelsene som Den røde arme var blitt utsatt for siden det tyske overfallet i 1941. Målet var å gi tyskerne et sår de aldri ville komme seg fra.

Store troppestyrker ble samlet nordvest og sørøst for Stalingrad. Planen var å slå til mot de rumenske styrkene som dekket den sjette armeens flanker. De rumenske soldatene var ikke av samme klasse som de tyske.

– Russerne hadde veldig respekt for tyskerne, av forståelige grunner. Tyskerne var best til å slåss under hele krigen, men her hjalp det ikke, sier Åselius.

Operasjon Uranus startet 19. november og ble en suksess. Rumenerne kollapset, og allerede 22. november fikk de tyske styrkene russerne i ryggen. Tyskerne var omringet. Straks ble det diskutert om den sjette armeen, under ledelse av general Friedrich Paulus, burde slå seg ut gjennom den russiske muren.

Hitler sa nei

Men Hitler forbød Paulus å forsøke seg på dette. Han trodde ikke at den tyske hæren ville orke å gjenerobre Stalingrad hvis den en gang gikk tapt. Dessuten trodde Hitler at han skulle klare å unnsette den sjette arme ved å sende inn en annen arme sørfra.

– Det er tvilsomt om den sjette arme ville ha klart å slå seg fri. Styrkene var utmattet, sier Åselius.

Angrepet sørfra kjørte seg fast i snøfonnene. Unnsetningen uteble. Forsøkene på å sende forsyninger luftveien mislyktes. Stalingrad ble et iskaldt inferno. De tyske styrkene holdt ut i drøyt to måneder, men slutten var uunngåelig. Den sjette arme, det som var igjen av den, kapitulerte 31. januar 1943. En mindre avdeling holdt ut til 2. februar.

Rundt 90 000 tyske soldater havnet i sovjetisk krigsfangenskap. Bare 5000 skulle overleve.

– Krigen snur ved Stalingrad. Hadde ikke tyskerne blitt slått der, kunne krigen holdt på lenger, sier Åselius.