Den Netflix-aktuelle spillefilmen «München – på randen av krig» tar oss tilbake til opptakten før andre verdenskrig. Plottet kretser om forhandlingene i München i september 1938. Formålet med konferansen var å komme Adolf Hitler i møte og på den måten tøyle hans ambisjoner om territoriell ekspansjon.

Filmen, som bygger på Robert Harris’ roman fra 2017, argumenterer for at Chamberlain sto for en klok strategi – ikke minst fordi Storbritannia selv behøvde mer tid til militær mobilisering. Ukens episode av Pod Britannia retter søkelyset mot Neville Chamberlains rolle i de avgjørende årene på vei mot 1940.

Skjebnestund

Avtalen 30. september 1938 ble signert av to aggressive parter – Italia ved Benito Mussolini og Tyskland ved Hitler. Sammen med dem rundt bordet satt de to europeiske regjeringssjefene som sto fremst i å skulle stoppe dem – Frankrikes Édouard Daladier og Storbritannias Neville Chamberlain.

I sin tale i Nürnberg tre uker før hadde Hitler gjort det klart at Tyskland ville invadere Sudetenland i løpet av kort tid. Eksiltyskerne der skulle bli del av det tyske riket, slik Østerrike var blitt gjennom tilslutningen i mars.

Skytteldiplomati

Det var Frankrike som hadde allianseforpliktelser overfor Tsjekkoslovakia. Likevel var det britene og Chamberlain som var i førersetet. Gjennom ukene som fulgte Nürnberg drev Chamberlains regjering hektisk megling mellom partene.

Tsjekkoslovakia var en ung og sårbar demokratisk stat under press fra flere hold. Britenes strategi var å overtale den tsjekkiske regjeringen til å avstå deler av eget territorium og til gjengjeld få nazi-regimet til å sette punktum for egen ekspansjon. Det første møtet mellom Chamberlain og Hitler ble holdt 15. september i Berchtesgaden, i Hitlers såkalte «Ørneredet». Det var den britiske statsministerens første flytur. En uke senere møttes de i Bad Godesberg, før klimakset i München ved månedens slutt.

Chamberlain erfarte en Hitler som stadig skiftet argumentasjon og strategi. Bunnlinjen var uansett at Sudetenland skulle overføres til Tyskland, supplert med territorielle krav fra Polen og Ungarn. Oppgaven slik Chamberlain tolket den var å presse gjennom et kompromiss som forhindret storkrig i Europa.

«Fred i vår tid»

I denne strategien hadde han den britiske opinionen med seg. Da nyheten kom 28. september om at Hitler aksepterte hans ønske om et felles møte med Frankrike og Italia, møtte statsministeren stående applaus i Underhuset. Og da Chamberlain vendte hjem fra den inngåtte avtalen 30. september, var det et folkehav som ventet ham på flyplassen.

Det er herfra referansen til «fred i vår tid» er hentet fra, idet Chamberlain hentet frem fra brystlommen et dokument han hadde fått Hitler til å underskrive på tomannshånd. Budskapet var at Tyskland og Storbritannias ønske var å aldri gå til krig igjen.

Kongen mottok Chamberlains rapport med begeistring, slik et overveldende flertall i Parlamentet også gjorde. Winston Churchill var blant de få som avsto fra å støtte sitt eget partis regjering.

Ettergivelse

Neville Chamberlains navn er uløselig knyttet til den såkalte ettergivelsespolitikken overfor Hitler. Strategien han fulgte har historien ikke fart vel med. Hitlers appetitt på ekspansjon var på ingen måte stilnet, og med verdenskrigen fulgte bunnløst mørke ulikt noen annen krig.

Slik har München også blitt et synonym for dårskap overfor grusomme, totalitære ledere. Dette bildet av Chamberlain handler ikke bare om verdenskrigens gang, men om hvem som skrev historien etterpå.

Churchills egen fremstilling er sentral her, og Chamberlain selv var ikke lenger der for å svare for seg. Han døde av kreft høsten 1940. Blant britiske historikere og statsvitere rangeres Chamberlain gjerne i det aller laveste sjiktet blant det tjuende århundrets statsministre. Sviktende dømmekraft da det virkelig gjaldt som mest, er omkvedet da.

Naivitet – eller humanitet?

Det finnes imidlertid også andre perspektiver på britenes førkrigsstatsminister. Ett av dem er at britene ikke var mobilisert til krig i 1938 og at hans underliggende ambisjon var å utsette det som ville bli en nødvendig militær konfrontasjon med Hitler. München – på randen av krig – løfter altså frem dette perspektivet, men det fins lite dekning for det i historiske kilder.

Det man dog kan si om Chamberlain er at han som finansminister i årene før 1937 bidro til nødvendig opprustning av det britiske forsvaret. Selv var han ingen krigshisser, men han var heller ikke naiv i møte med trusselen om krig. Kanskje kan man vel så gjerne si at risikoen for krig ble vurdert som så fryktelig at ingen alternativer måtte få bli utprøvd.

Chamberlain var av en generasjon med voldsomme minner og store personlige tap fra første verdenskrig. Medvirkende til den krigen hadde vært stormaktenes manglende evne til å samtale. Ingen var i stand til å stoppe stormaktsrivaliseringens logikk, Europa gikk til krig på autopilot og endte i tragedie.

Ettertidens dom

I et forsøk på unngå en tilsvarende katastrofe er man villig til å gjøre mye. Chamberlain var det, og han hadde mange landsmenn med seg – ikke i allianse med nazisme og totalitære regimer, men i forsøket på stagge dem uten våpen i hånd. Forsøket strandet. Var det naivt? Det finnes det jo ikke noe endelig svar på.

Men ettertidens syn på Chamberlain er farget av at historien, alltid og ugjenkallelig, gjør det mulig å felle dom ut fra hva som skjedde etterpå. I studio i denne episoden av Pod Britannia: Øivind Bratberg, førstelektor ved Universitetet i Oslo og og redaktør i britiskpolitikk.no og Trine Andersen, ansvarlig redaktør i britiskpolitikk.no.

Du finner også episoden på Itunes og Spotify og på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podcasten.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Pod Britannia