Gir ansikt til krigshemmelighet

”Vær ikke urolig om du ikke hører fra meg på noen uker”, skrev Bill Bray dagen han dro ut på den fatale Operasjon Freshman. Familiene kjempet i flere tiår for å få vite sannheten om hva som skjedde med sønner og ektemenn.

Publisert

Min egen kjæreste,

Bare noen få linjer i all hast for å fortelle deg at jeg er på vei til et raid. Jeg kan ikke si hvor, men vær ikke urolig om du ikke hører fra meg på noen uker. Men jeg kommer tilbake til jul, så bare bestill julemiddagen. Dessverre kan jeg ikke skrive mer nå, for jeg skal på oppstilling om fem minutter. Så ha det bra for denne gangen.

Kjære, husk at jeg er glad i deg og tilber deg. Ikke uro deg for mye, min skatt, for jeg kommer tilbake. Adjø og velsigne deg.

Fra din alltid hengivne ektemann, Billy

“Raidet” som Frederick William Bray skulle på var intet mindre et forsøk på å sabotere det tyskokkuperte tungtvannsanlegget på Rjukan i Norge.

I motsetning til Kompani Linges aksjon tre måneder senere, mislyktes denne på verste vis. Dagen for aksjonen, 19.november 1942, sendte Bray disse siste ordene til kona Lily Beatrice.

Hun var da gravid i sjette måned, og ventet hjemme i Kent i England.

Samme kveld lettet han og 47 andre unge menn i fire fly fra rullebanen utenfor den skotske kystbyen Wick, og dro mot et oppdrag som bare sju skulle overleve. Det skulle gå 30 år før britiske myndigheter ga offentligheten innsyn i hva som skjedde.

Samlet brev, bilder og historier

- Det er veldig sterkt å se et brev som en ektemann har skrevet den samme dagen som han skal av gårde på oppdraget. Vi tolker det som at han prøver å berolige kona, men at han selv er usikker - han gjentar flere ganger at hun ikke må være redd og at han kommer tilbake.

Det sier førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og språkvitenskap på Universitetet i Stavanger, Ion Drew. Han er én av forfatterne bak boka “Tause helter. Operasjon Freshman og andre falne” som kommer denne høsten.

- Sin egen usikkerhet kunne han ikke skrive om til kona. Dette var kanskje et typisk brev å sende i denne anledning, sier han.

Drew og kollegaene har lett fram enkeltmenneskene bak det mislykkede førsteforsøket på å sabotere tungtvannsanlegget. I arbeidet har de gått gjennom mapper i britiske nasjonale arkiver, som var konfidensielle helt inntil i 1972.

I tillegg har forskerne funnet fram til flere av mannskapets familier, som har forsynt dem med bilder og brev av, og historier om, de unge mennene.

[gallery:1]

Trening og samhold i gruppa

Blant de som ble tatt ut til å delta i det topphemmelige oppdraget var den unge korporalen Syd Brittain. Han var med på alle forberedelsene til aksjonen, men på grunn av en liten, tilfeldig hendelse, fikk han aldri muligheten til å være med flyene den kvelden.

I boka til Drew og kollegaene finner vi tidligere upubliserte intervjuer med den nå avdøde Brittain, der han blant annet forteller om treningen fram til dagen da operasjonen skulle settes ut i live.

”Jeg tror vi besteg et helt fjell hver eneste dag, opp på den ene siden og ned på den andre. Vi satte i gang klokken åtte om morgenen og gav oss ikke før det ble mørkt.”

I ukene før aksjonen, trente gruppa blant annet i Wales og Skottland.

Selv om ledelsen for operasjonen holdt sted og plan for oppdraget hemmelig for mannskapet helt til de siste dagene, begynte de i løpet av denne tiden å skjønne hva slags jobb skulle utføre, ifølge Brittains beretning.

De måtte være topptrent og ble lært opp i sabotasje; i nærkamp, våpentrening og tekniske ferdigheter.

”Vi fikk ikke vite mer om målet, vi fikk bare et intensivt kurs i sprengningsteknikker – enda flere forelesinger, fotografier også videre.

(…) Likevel ble vi nå gitt en viss idé om hva slags saker vi skulle hente eller ødelegge; beholdere av stein, metall eller endatil glass.”

Kommandosoldat-trening

De unge mennene fikk også trening i ulike drapsteknikker. Dette fikk Brittain til å lure på hva slags aksjon de trente til, og hva slags rolle de skulle ha i den.

”Vi fikk lære å knekke nakker med håndflaten under haken, å presse øynene ut av øyenhulene, å drepe lydløst med kniv, å bruke kniven for å få øyeblikkelig virkning.

(…) Mitt inntrykk var at vi skulle på et oppdrag som bare kunne beskrives som hemmelig og at vi faktisk burde kalles spioner eller sabotører mer enn soldater.”

Livet snudd på et øyeblikk

Så, i den fjerde uka, skjedde det som skulle avgjøre Syd Brittains framtid. Her forteller han med egne ord:

”Vi var på utmarsj i Bulford Hill. Simkins så seg rundt og kom med bemerkninger om en velvoksen amerikaner som satt på veikanten og røkte en sigar. Jeg snudde meg og vrikket ankelen.”

Med denne hendelsen gjorde livet til Brittain nå en brå vending. Ankelen ble ikke bedre, og han ble tatt ut av troppen.

Han skulle ikke dø ung sammen med de andre likevel - på grunn av en sigarrøykende amerikaner.

Det siste døgnet

Brittain var strøket fra mannskapslista, men de 48 andre skulle fremdeles dra mot Norge og Rjukan. Brittain ble, av hensyn til operasjonens sikkerhet, holdt på basen sammen med de andre til siste slutt.

De sju som klarte å komme seg tilbake til Skottland etter den mislykkede operasjonen, har i ettertid fortalt at mange av soldatene i denne siste tiden hadde en følelse av at oppdraget ville bli det siste de gjorde i livet, ifølge Drew.

Syd Brittain tilbrakte kvelden før aksjonen sammen med tre av de som skulle avgårde neste dag.

”Siste kvelden gikk den livlige gjengen, jeg selv, Simkins, Jaques og Campbell på kantinen. Vi ble sittende en stund og tok en øl.”

Ble trøstet av de andre

Så kom dagen for operasjonen. Den 24 år gamle løytnanten Alexander Charles Allen hadde vært med i Operasjon Freshman fra forberedelsene begynte. Han skulle ha kommando over Bill Bray og de andre som skulle gjennomføre aksjonen.

Etter at mannskapet hadde drukket te, og etter at Bray hadde skrevet brevet til sin kjære Lily, begynte de å lempe inn utstyr i glideflyene. Brittain hjalp dem - han var svært skuffet over å måtte bli igjen på flyplassen.

(…) Mennene gikk bort til glideflyene og klatret om bord. Jeg husker at de så akkurat ut som en gjeng skolegutter.

(Løytnant)Allan henvendte seg til meg: ”Ta det rolig, Brittain, du får nok enda en sjanse til å gjøre en innsats” eller noe slikt, sa han”, forteller Brittain.

Sammen med ønsket om å gjennomføre det han hadde trent til, tror Ion Drew at Brittains skuffelse skyldtes det sterke samholdet som hadde utviklet seg i gruppa.

- Senere sa han også at han hadde ønsket at han døde sammen med de andre. Det må ha vært en utrolig påkjenning å vite at han slapp unna, mens de andre ikke gjorde det, sier Drew.

Familiene kjemper for innsyn

Etterspillet etter den 19.november 1942, har vart helt fram til vår tid, lenge etter at to av flyene styrtet nær Egersund og ett ved Lysefjorden, og i alt 41 unge menn døde i det hasardiøse forsøket på å komme seg til Rjukan og redde verden fra Adolf Hitler.

- Les mer: Tungtvannsaksjonen som mislyktes

Selv om britiske myndigheter la lokk på den uvanlige og hasardiøse operasjonen helt fram til 1972, forsøkte fedre, mødre, søsken og partnere av mannskapet iherdig å få klarhet i hva som hadde hendt.

Frustrert over lite informasjon

I det britiske riksarkivet fant Ion Drew og kollegaene blant annet ett brev til Krigsdepartementet som de mener er spesielt talende for uvissheten og frustrasjonen de etterlatte følte i årene etter Operasjon Freshman.

Brevet er sendt av Marjorie Pendlebury, kona til Ernest Pendlebury (bildet over). Her et utdrag fra brevet, som forfatterne har med i boka:

”Mennene våre blir sendt på disse selvmordsoppdragene, og vi som sitter hjemme retter naturligvis våre forespørsler til Krigsdepartementet, men alt vi får er medynk, og det synes jeg ærlig talt det er liten hjelp i.”

Krig i flere generasjoner

Uvissheten som Marjorie Pendlebury opplevde, var hun ikke alene om. Et annet brev er skrevet av faren til den 24 år gamle Alexander Charles Allen, til en Major J.N. Chivers.

Alexander Allen var løytnanten som hadde trøstet Syd Brittain på rullebanen i Wick.

Horace Charles Allen, som selv hadde tjenestegjort i første verdenskrig, kritiserer her myndighetene for å ikke sette pris på de unge mennene som gir sitt liv i krigen, og skriver følgende:

”Jeg kommer til å skrive til Krigsdepartementet igjen og spørre om de har glemt at de for tolv måneder siden lovte å la meg få nærmere opplysninger om Alecs død (…). Jeg tjenestegjorde ved Gallipoli i 1915 og vet noe om krigens meningsløshet, og hvor lite tankene på gode menns liv, og hvor fort de glemmes. Det gjør meg svært bitter.”

- Som far til ansvarlig offiser for aksjonsgruppen må han ha følt en sterk forpliktelse overfor familiene til dem som tjenestegjorde under sønnen, skriver Drew og medforfatterne i boka.

- Utenkelig i dag

Flere av familiene levde i uvisshet helt til 1970- og 1980-tallet, og noen enda lenger. Mange døde uten å få svar, eller måtte ta til takke med det som kom fram i avisene.

Ernest Pendleburys familie trodde inntil for få år siden at han ble skutt av tyskerne. I virkeligheten døde han av skadene etter flystyrten.

- Om slektningene fikk så lite informasjon fordi operasjonen var topphemmelig, eller om myndighetene ikke ønsket at historien skulle komme ut fordi den var mislykket, vet vi ikke, sier Drew.

I dag er det utenkelig at mannskapet i en så stor operasjon mister livet, og at familiene må slite i årevis for å finne ut av hva som skjedde, mener han.

- Det er mye oppmerksomhet rundt for eksempel falne i Afghanistan, og det hjelper nok for familiene å vite at en hel nasjon deler sorgen.

- Etter Operasjon Freshman måtte hver enkelt mor og far og familie slite med sorgen selv, og den ble naturlig nok større på grunn av usikkerheten. Verden var annerledes da, men folk drar fortsatt i krig, sier Ion Drew.