I skolegården på Stavanger katedralskole står det en minnestein. Hugget inn i granitten er 34 navn på tidligere elever som falt i andre verdenskrig.

Dagens elever legger knapt nok merke til minnesteinen, med unntak av 17. mai, da det legges ned blomster.

Nå avdøde motstandsmann Inge Steensland kjente mange av de unge mennene på minnesteinen. Han ville ikke at de skulle bli glemt, og tok kontakt med historikere på Universitetet i Stavanger.

De falne blir skoleprosjekt

Ole Kallelid, universitetslektor i historie, tok ballen sammen med sine kollegaer ved Institutt for kultur- og språkvitenskap.

- Vi fant det riktig å ta kontakt med lærere på Stavanger katedralskole. Vi ønsket å utnytte elevenes nærhet til minnesteinen og få til et prosjekt i historiefaget.

Heidi Løge var historielærer på Stavanger Katedralskole da henvendelsen fra universitetet kom.

- I utgangspunktet var jeg avventende. Vi får mange gode henvendelser på prosjekter, og kan ikke si ja til alt. Men det som var avgjørende her var læreplanen tilsier at elevene skal drive forskning mye mer enn før, og at de skal forske på en historisk person, sier Løge.

Skolen ble med.

- Vi startet et prosjekt i historiefaget der tredjeårs skoleelever fikk utdelt hvert sitt navn, med oppgave å skrive en biografi, forteller Kallelid.

Inn i livet til en ukjent

Einar Engedahl er et av navnene på minnesteinen:

Natt til 1. mai 1944 dundret Gestapo på døra hans. Sammen med vennen Alv Aanestad blir han kastet inn i en bil. Tyskerne ville finne ei hytte med illegal sender. Einar havner på et bord hos Gestapo og pryles med stokk. At Einar hevder at han ikke kjenner til hytta, hjelper ikke.

Hanne Harbo er eleven som fikk tildelt Einars navn. Oppgaven var å skrive hans historie, og om hvorfor han ble et av navnene på minnesteinen.

- Det var helt spesielt å gå inn i livet til en person som jeg ikke kjente i det hele tatt. Jeg ville hele tida vite mer – om hvordan han hadde det og hvordan det gikk med familien hans.

På jakt etter kilder

Før elevene startet opp arbeidet, holdt forskerne på UiS et motivasjons- og informasjonsseminar. Elevene fikk innføring i etiske problemstillinger, metode, hvordan de skal forholde seg til taushet og selektive minner, og i hvilke kilder de kunne starte letingen.

- Vi fikk nyttige tips fra forskerne ved universitetet før vi begynte. Underveis hadde vi møter og de hjalp oss videre når vi sto fast. Det var kjekt at universitetet interesserte seg for elevarbeid på videregående, sier Hanne.

Elevene ble pekt i retning av aviser, kirkebøker, skolebøker og folketellinger, men ble også oppfordret til å finne fram til familie og andre som kjente den falne eleven.

- Noen ganger fant de enkelt fram til familiemedlemmer eller skolekamerater, mens andre ganger måtte de rett og slett gå opp og ned gaten der den falne hadde bodd, og spørre gamle folk om de hadde kjent ham, forteller Kallelid.

Vennen forteller

Da Hanne startet arbeidet, fant hun ikke noen fra Einars familie. Kona og sønnen hans var døde, og det fantes ikke etterkommere. Men hun hadde navnet på barndomsvennen hans, Emmanuel Aarrestad.

- Det var fint å snakke med vennen hans, Emmanuel, som var 99 år og som var den siste personen i live som kjente Einar. Han ga meg ikke så mye fakta, men beskrev Einar på en måte jeg ikke kunne finne i andre kilder, forteller Hanne til forskning.no.

- De eldre informantene ble positivt overrasket over at dagens ungdom bryr seg. Flere av dem begynte å ringe rundt til andre, for å hjelpe eleven, sier Heidi Løge.

Unge som forskere

Prosjektet ble krevende både for elever og lærer. Allikevel var gevinsten stor, mener Heidi Løge.

- Her fikk de utfordringene både på personlig og faglig plan. Elevene møtte folk som fortalte sin historie, og kom tett innpå primærkildene, det gjør elever sjelden ellers. Flere av elevene fikk høre historier som aldri var fortalt før. Det som gjør dette prosjektet spesielt er at det er ungdommer som går inn med sitt ståsted. De er ikke boklærde og profesjonelle historikere, men er mer naive og åpne, forteller Løge.

Også historikeren mener det var en styrke å bruke unge elever i dette prosjektet:

- Det er kanskje mindre farlig for informantene når det kommer en ung elev for å snakke med dem. De er ikke så skremmende som en forsker, sier Ole Kallelid.

Den unge alderen byr også på utfordringer:

- 18-åringer lever aktive liv med skole, jobb, trening og kafébesøk. Noen av elevene hadde tendens til å utsette, og fikk derfor mindre tid til refleksjon, sier Kallelid til forskning.no.

Einars død

I tillegg til en biografi om sin person fra minnesteinen, skulle elevene skrive om metode og sine egne refleksjoner rundt arbeidet.

Gjennom innblikket i Einars liv, lærte Hanne mer om de store hendelsene og om hvordan krigen former samfunnet vi lever i nå.

- Historie ble plutselig et helt annet fag når jeg fikk lov til å grave historien fram, litt etter litt. I tillegg har jeg oppdaget hvor viktig det faktisk er å ta vare på de historiene og minnene vi har fra krigen, skriver Hanne i sin oppgave.

Einar ble sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler i oktober 1943. Ifølge Hannes oppgave måtte han kledd i tynn bomull jobbe 12-14 timer hver dag i steinbruddet og gjennomgå lange appeller.

11. juni 1944 døde Engedahl i Natzweiler av underernæring og dysenteri, 34 år gammel.

En lærers drøm

Einars liv, krigsinnsats og triste død finnes nå på åtte tettskrevne sider, belagt med bilder og kilder – skrevet av Hanne Harbo. Sammen med de andre elevarbeidene og forskernes bidrag blir det til bok i høst.

Og historikerne ved universitetet vil bruke arbeidet videre i et større prosjekt om verdenskrigen. Og har kanskje rekruttert noen fremtidige kollegaer:

- Jeg er ikke i tvil om at noen av elevene blir forskere. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at de har fått nytt syn på hva historiefaget egentlig er, forteller Heidi Løge, som varmt anbefaler prosjektet til andre skoler:

- For meg som lærer var metodedelen av prosjektet mest interessant. Å se elevenes refleksjon over valgene de gjorde. Hvordan de håndterte å møte veggen, for deretter å finne nye veier. Det ble akkurat som et forskerarbeid. Jeg opplevde et engasjement som en lærer bare kan drømme om, en herlig følelse! avslutter Heidi Løge.