Hvordan kunne det skje?

Det er dette spørsmålet du alltid blir sittende og gispe over, uansett om du leser om folkemordet i Rwanda, kommunistenes herjinger i Kambodsja, Sovjet og Kina, nazistene i Auschwitz - eller japanerne i Nanjing.

Da japanerne rullet inn i Nanjing den 13. desember 1937 startet ett av de verste massemordene i verdenshistorien. Og det ble utført med en grusomhet og sadistisk oppfinnsomhet som gjør at vi helst vil tenke på noe annet.

Så; hvordan kunne det skje?

Historikerne er stort sett enige om at vi ikke her snakker om en situasjon som kom ut av kontroll. Massakren foregikk i seks uker, den startet og sluttet ved militær ordre. Det finnes dagboknotater og vitnemål som sier at soldatene fikk ordre om å drepe så mange sivile som mulig.

Etter krigen ble den japanske øverstkommanderende, Matsui Iwane, og general Tani Hisao henrettet for forbrytelsene begått i Nanjing. I sin bok “The Rape of Nanking” gir Iris Chang inntrykk av at Matsui Iwane kanskje ikke var riktig mann å henge - Matsui var nemlig syk da japanerne rykket inn.

“Da Matsui begynte å forstå omfanget av voldtektene, drepingen og plyndringen i byen, viste han alle tegn på forskrekkelse.” Senere irettesatte han de 300 offiserene som hadde hatt kommando, de hadde vanæret Japans navn: “Aldri tidligere ? hadde en overordnet gitt sine offiserer en slik reprimande. De militære sto målløse, en av de tilstedeværende var tross alt av keiserlig blod.”

Keiserens nevø og golfpartner, prins Asaka, var blant de aktive pådriverne bak massakren, og hans nærhet til keiseren gjør at de færreste tror at sistnevnte var uvitende om hva som skjedde.

Men verken han eller andre høyere offisrer ble straffet - bare Matsui. Hvorvidt vi skal tro på Matsuis uskyld får bli et spørsmål for historikere, men han ble snart sendt tilbake til Shanghai, hvorfra han fortsatte å sjokkere, blant annet ved å snakke til vestlige journalister om det som hadde skjedd. Senere bygget han et tempel i et forsøk på å bøte på hærens forbrytelser.

- Mindre enn ingenting

Men om offiserene er skyldige, om dette var en planlagt straffeaksjon, massakre som dette kan ikke skje uten at soldatene er med. Noe soldater har vært i alle kriger, til alle tider.

Iris Chang gir oss et verdifullt innblikk i noe av mekanismen bak dette - hun har intervjuet soldater som var med:

- Soldatene levde under et enormt press. De var ingenting. De var på bunnen av hierarkiet, den største oppnåelige ære var å komme død hjem, forteller hun.

- Jeg snakket en gang med en gammel soldat, og stilte ham “hvordan-spørsmålet”. Han svarte: “Når du er mindre enn ingenting - når du innprentes dag etter dag at livet ditt er ingenting verdt, og du tror på det - hvordan tror du da du ser på verdien av andres liv?”

Sikkerhetssonen

Men det var mennesker i Nanjing som beholdt dimensjonene og verdiene intakt.

De kinesiske overordnede rømte byen før japanerne ankom, og med dem forsvant mange vestlige observatører. Noen ble imidlertid igjen; forretningsfolk, journalister, leger, sykepleiere og andre. For å hjelpe sine kinesiske venner, sa noen.

Dette ble en av disse rare historiene som av og til oppstår under krig. Vi kjenner Oskar Schindler, vi kjenner Raoul Wallenberg, og talløse og navnløse mennesker som vokste med situasjonen, satte sine egne liv på spill for å hjelpe Europas jøder. En håndfull vestlige individer kom til å spille en liknende rolle i Nanjing, og fremst blant dem, John Rabe.

- Han må ha virket skrekkinngytende der han patruljerte, rett i ryggen og med alt han hadde av hakekors og naziemblemer på klærne. Japanerne respekterte ham, og turte ikke å utfordre ham, mener Chang.

Det virker absurd at formannen i Nanjings naziparti skulle være en av de som reddet liv under massakren. Han var selvsagt ikke alene, men de var få - færre enn 20 menn og kvinner. Allerede før japanerne kom, opprettet de en sikkerhetssone, etter idé og modell fra noe som skjedde i Shanghai.

Da uhyrlighetene startet, strømmet hundretusener av mennesker inn i de såkalt sikre kvartalene som ble patruljert av Rabe og hans fåtallige venner. Selv om overgrep nok også fant sted inne i sonen, var folk sikrere der enn utenfor. Det er blitt sagt at 300 000 mennesker reddet livet på grunn av denne nazisten.

Hvilket får oss til å gruble over hva og hvordan ondskap egentlig er. Er det individer eller systemer?

- Rabe var en merkelig fyr. Han jobbet for Siemens i Kina og var nazist. Men han var isolert fra nazismens utvikling i Europa, og det kan kanskje være forklaringen på at han handlet som han gjorde?

- Han var uansett aggressiv og oppofrende. Uten våpen jaget han tungt bevæpnede soldater ut av sonen, dro ofrene ut av hendene deres, reddet kvinner fra å bli voldtatt og drept.

Og han førte dagbok. Rabes datterdatter ga Chang tilgang til disse på 1990-tallet, og det er en av grunnene til at denne historien nå er kjent.

Selv forsvant Rabe fra historien: Etter massakren reiste han tilbake til Tyskland, hvor han holdt foredrag og skrev artikler om det han hadde opplevd. Han til og med skrev og sendte en 260 siders rapport til Hitler. Følgelig ble han arrestert, men senere løslatt, dog med forbud mot å snakke om det som hadde skjedd.

Etter krigen ble han straffeforfulgt på grunn av sin tilknytning til nazipartiet. Han ble ikke straffet, men mistet alt han eide. Han døde fattig i 1950, men overlevde blant annet på penger han fikk tilsendt fra Nanjings befolkning.

PS: John Rabes 1 200 sider lange dagbok er nå publisert - se boklista i forrige artikkel.