De norske frontkjemperne var ikke ordinære soldater for Tyskland. De var del av den militære grenen av nazipartiets egen organisasjon SS.

Nordmennene tjenestegjorde altså ikke i vanlige militære avdelinger. De ble i stedet med i en organisasjon som var gjennomsyret av ideene og verdiene i SS. Mange av dem ble involvert i regimets alvorlige forbrytelser. 

Hvorfor gikk frontkjemperne i tysk tjeneste? Var det først og fremst antikommunisme som drev dem? Deltok de i nazistenes grusomheter?

Sigurd Sørlie har lest en rekke brev, rapporter og artikler fra krigsårene. I doktoravhandlingen sin avliver han det han mener er myter om frontkjemperne. Forskningsarbeidet til Sørlie kommer også som bok.

Deltok i grusomheter

Flertallet av nordmennene som vervet seg til tysk krigstjeneste, sluttet i høy grad opp om ideene og verdiene til SS, konkluderer Sørlie.

Sørlies forskningsarbeid levner liten tvil om at nordmenn i tysk tjeneste på Østfronten gjorde seg skyldige i ulike former for forbrytelser.

Samtidig tegner Sørlie et nyansert bilde av frontkjemperne. Han har funnet en rekke eksempler på nordmenn som viste medmenneskelighet i møte med sovjetiske sivile i de tyskokkuperte områdene. Flertallet av de norske frontkjemperne tjenestegjorde i avdelinger som i liten grad ble involvert i mord på jøder og russere.

• Les også: Fant nye frontkjempere

To ulike forklaringer

Slik Sigurd Sørlie ser det, har det i Norge vært to hovedfortellinger (narrativer) om frontkjemperne etter krigen. Disse to fortellingene har dominert både historieskriving og offentlig debatt.

Den første hovedfortellingen var dominerende fra 1970-tallet og fram til for noen år siden. Den fortalte at frontkjemperne var motivert av antikommunisme og trusselen fra bolsjevismen. Sympati med Finland etter Sovjetunionens angrep på finnene i 1939 var også viktig. Sympati med nasjonalsosialismen (nazismen) var mindre viktig.

I denne historien ble det lagt vekt på at de norske guttene tilhørte rene militærorganisasjoner (Waffen-SS). De hadde lite å gjøre med de øvrige delene av det svært brutale SS, som blant annet hadde ansvar for konsentrasjonsleirene.

I denne hovedfortellingen ser Sørlie klare elementer av apologetikk, altså anstrengelser for å rettferdiggjøre og forsvare frontkjemperne.

Mer kritisk de siste årene

Etter år 2000 fikk et mer kritisk syn på frontkjemperne gradvis gjennomslag. Nazistisk ideologi spilte en avgjørende rolle når unge norske menn lot seg rekruttere til tysk tjeneste, har det hett i denne fortellingen.

Det er også blitt trukket fram hvordan Waffen-SS var en integrert del av grusomhetene SS-styrker sto bak. Og hvordan norske frontkjempere slik var involvert i naziregimets forbrytelser.

Brev og dagbøker som kilder

– Den første av disse hovedfortellingene lar seg åpenbart ikke forsvare, mener Sørlie.

– Mye forskningslitteratur underminerer påstandene fra dem som har forsøkt å forsvare og rettferdiggjøre frontkjemperne. Dermed blir spørsmålet i stedet: I hvor stor grad stemmer den andre hovedfortellingen?

For å forsøke å svare på dette har Sørlie lest seg gjennom en rekke brev frontkjempere skrev til familie, til venner og til partiet Nasjonal Samling (NS). En god del brev har han fått låne av privatpersoner.

Det finnes også mange andre kilder å gå til for en historiker som søker svar her. Én slik er rapporter som tyske sensurmyndigheter skrev etter å ha lest seg gjennom brevene de norske frontkjemperne skrev hjem. De ble lagd nettopp for å gi et bilde av holdninger og stemning blant nordmennene.

Rekonstruerer holdninger

– Jeg har hatt et nedenfra og opp-perspektiv på nordmennene som frivillig meldte seg til tysk krigstjeneste. Jeg har forsøkt å finne ut hva de tenkte og hvordan de reagerte på det som møtte dem. Slik har jeg prøvd å rekonstruere motiver, holdninger og reaksjoner hos frontkjemperne, forteller Sørlie.

Forskning på de norske frontkjemperne har til nå først og fremst vært drevet av amatørhistorikere. Lenge var det få akademiske historikere som viste interesse for denne helt spesielle delen av norsk historie.

I arbeidet med doktorgraden sin har Sørlie altså lagt stort vekt på å bruke som kilder det frontkjemperne skrev mens de var i tjeneste. Han har i mindre grad basert seg på bøker og andre kilder som frontkjempere bidro til i ettertid.

Ideologisk påvirkning

– Politiske og ideologiske motiver var definitivt viktige for dem som vervet seg som frontkjempere. I de aller fleste tilfeller var sympati for Vidkun Quisling, partiet Nasjonal Samling og nasjonalsosialismen en nødvendig forutsetning for å verve seg som norsk frontkjemper.

Historikeren finner at den rent militære utdannelsen var dominerende, men den ideologiske formingen var også vesentlig i Waffen-SS. Nordmennene ble vist filmer og utsatt for annen ideologisk påvirkning. Nazistiske symboler og riter fylte hverdagen deres, og de ble også utsatt for personlig påvirkning fra overordnede og medsoldater.

Besøkte konsentrasjonsleirer

Noen deltok på ekskursjoner til konsentrasjonsleirer for å se undermennesker.

– Det siste var neppe en systematisk del av grunnopplæringen til frontkjemperne. Men en god del nordmenn i SS-tjeneste var likevel innom en eller flere konsentrasjonsleirer. De besøkte også steder hvor man oppbevarte såkalte «livsuverdige individer», som psykisk utviklingshemmede.

Sørlie finner at erfaringene de norske frontkjemperne gjorde seg varierte svært mye, avhengig av når – og ikke minst hvor – de tjenestegjorde.

– Nordmenn som kom i kontakt med naziregimets forbrytelser, var først og fremst knyttet til de regulære SS-avdelingene som SS Divisjon Wiking. Soldater som tjenestegjorde i for eksempel Den norske legion og Skijegerbataljonen, ble i mye mindre grad del av den målrettede mordpolitikken til regimet.

Tilegnet seg SS-verdier

Når frontkjemperne vervet seg, spilte altså sympatien for Vidkun Quisling og det norske partiet NS en avgjørende rolle.

– Men soldatene utviklet seg ideologisk. Og jeg konkluderer med at de i betydelig grad tilegnet seg ideene og verdiene som var sentrale i SS. Nazistenes raseideer var noe de aller fleste aksepterte uten videre. Altså ideen om at den germanske rase var overlegen.

Nazistenes fiendebilder var også noe nordmennene tilegnet seg. Det gjaldt også den konspiratoriske antisemittismen og den generelle forakten for folk som tilhørte antatt mindreverdige raser.

Men også her finner Sørlie variasjoner. Soldatene i de regulære SS-avdelingene, som SS-Divisjon Wiking, ble klart sterkere ideologisk preget enn soldatene i norskdominerte avdelinger som Den norske legion.

• Les også: Kommunistene og hjemmefronten sto samlet

Ville ha et selvstendig Norge

Overraskende mange av nordmennene i tysk tjeneste var fascinert av visjonen om det storgermanske riket, mener Sørlie.

Tanken om et fremtidig rike for den germanske rasen var av stor betydning for SS-fører Heinrich Himmler, og han la stor vekt på å fremme en fellesgermansk identitet blant de frivillige.

– Men selv om mange av nordmennene identifiserte seg sterkt med den storgermanske visjonen, forble den nasjonale identiteten deres overordnet for nordmennene, konkluderer Sørlie.

– Mange var veldig positive til ideen om å samle de germanske folkene. Men nordmennene identifiserte seg til syvende og sist først og fremst med NS og den norske bevegelsens nasjonalfascistiske visjon.

Sørlie mener de norske frontkjempere framfor alt ville ha et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge under Nasjonal Samlings ledelse. I den grad nordmennene opplevde at dette målet var uforenlig med SS’ visjon om det storgermanske riket, så stilte de seg avvisende til den sistnevnte.

Flertallet var misfornøyde

Levde de norske frontkjemperne opp til Waffen-SS-idealene om å kjempe til siste slutt for Adolf Hitler og den germanske rasen?

– Nei, det gjorde de fleste av dem ikke, lyder Sigurd Sørlies konklusjon.

Historikeren mener at det store flertallet av de norske soldatene i tysk tjeneste var misfornøyde med måten de ble behandlet på. Mange opplevde at de ble utsatt for løftebrudd. De hadde vervet seg på tidsbegrensede kontrakter, som i mange tilfeller ikke ble respektert av tyskerne.

Krenkende behandling

– Mange reagerte dessuten på krenkende behandling de ble utsatt for av tyske overordnede. Det gjorde at mange frontkjempere begynte å tvile på støtten sin, både til SS og til tyskerne generelt, sier han.

Opplevelsen av at de tyske okkupantene ikke ga Nasjonal Samling den friheten partiet var lovet, bidro også til at mange begynte å tvile på tyskernes prosjekt. Nettopp støtten til partiet Nasjonal Samling var jo et vesentlig motiv for de fleste av nordmennene som hadde vervet seg til tysk krigstjeneste.

Mange av de norske frontkjemperne mistet etter hvert motivasjonen og ønsket seg hjem.

Når kontraktstiden var omme, forsøkte de fleste å dimittere så raskt de kunne.

Et mislykket prosjekt

Alt i alt mener Sigurd Sørlie å kunne konkludere med at SS-lederen Heinrich Himmler mislyktes i prosjekt sitt med å oppdra de frivillige norske frontkjemperne til å bli lojale SS-soldater.

Germanske SS var fellesnavnet på ikke-tyske SS-grupper i det tysk-okkuperte Europa. Germanske SS Norge skulle være en ideologisk og kulturell organisasjon, som skulle fungere som et «bindeledd mellom de germanske folk og lede oppbyggingen av det Storgermanske sambandet».

Sørlie peker på at bare et mindretall av de nordmennene som vendte hjem i live fra tysk krigstjeneste, ble medlemmer av Germanske SS i Norge.