I 1999 ga Henrik Bachner ut boken Återkomsten. Antisemitism i Sverige efter 1945 (Natur och Kultur). Boken avfødte en viss debatt, men det er i de siste par-tre årene at Bachners arbeid har blitt aktualisert - og det på en temmelig ubehagelig måte.

I samme periode har det nemlig vært et oppsving i antisemittismen i Europa. I sammenheng med den palestinske intifadaen og kriger i Midtøsten har det dukket opp mye kritikk av Israel. Kritikk av en stat kan være både riktig og viktig, noe som selvsagt også gjelder tilfellet Israel. Men sammen med den legitime kritikken av israelsk okkupasjon begynner den gamle, rasistiske antisemittismen å røre på seg.

Seiglivede myter

Det er ikke uten grunn at antisemittismen er blitt kalt “det lengste hatet” - forestillingene om jøder som grådige, konspiratoriske og morderiske har fulgt Vestens historie i nesten to årtusener. Enten i form av påstander om at jødene ofret kristne barn eller smittet brønner med pest, eller i form av boken Sions Vises Protokoller, et falskneri som “avslører” et jødisk komplott for å ta over verden.

Antisemittismen har særlig vært en kirkelig tradisjon, men på andre halvdel av 1800-tallet ble deler av denne tradisjonen til et ekstremt jødehat innen det Henrik Bachner kaller “konservative og sterkt nasjonalistiske opinioner” - med nazismen som det mest påfallende eksempelet. Dette er viktig å ha i mente når man skal sette venstrevridd antisemittisme i perspektiv, understreker Bachner:

- 1900-talets sosialistiske bevegelse innfatter flere av de mest framtredende stemmene mot antisemittisme, og her fant jødene mange av sine nærmeste allierte. Men det er også slik at den sosialistiske idétradisjonen inneholder en antijødisk åre. Vi kan spore røttene tilbake til de tidlige franske sosialistene, som Fourier, Leroux, Toussenel og Proudhon. Disse forente antikapitalisme med antisemittisme og assosierte jødene med alt de avskydde i den moderne epoken.

- En viktig tråd løper til Karl Marx’ essay Zur Judenfrage (Om jødespørsmålet) fra 1844, hvor jødene framstilles som kapitalismens inspiratorer og ryggrad. Marx mente den jødiske kollektive identiteten bare var basert på grådig pengevirksomhet. I følge Marx forutsatte avskaffelse av pengeøkonomien “menneskehetens frigjørelse fra jødedommen”, sier Bachner.

Antisemittisme eller antisionisme?

Marx bygget denne analysen på sjablonger som var vanlige i hans samtid, og det bør sies at han befattet seg aldri med “jødespørsmålet” på samme måte igjen. Men Marx’ analyse levde videre blant generasjoner av marxister. Særlig ble utslagene ille i Sovjetunionen og Øst-Europa. Her blandet marxistisk antisemittisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier.

Påskuddet til de voldsomme kampanjene mot jødene, var “antisionisme”. Sionismen (den jødiske nasjonalismen som gikk inn for opprettelsen av en jødisk stat) skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av “jødekapitalen” og/eller den internasjonale imperialismen.

Meningen var å ta over verden gjennom å kontrollere og manipulere Vestens regjeringer, finansverden og medier. Dessuten ble sionismen utmalt som en rasistisk doktrine som oppfordret “det utvalgte folket” til å slavebinde den ikke-jødiske verdenen:

- Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være “sionister” og “femtekolonnister” og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet. Den internasjonale antisionistiske kampanjen ble kronet med framgang i 1975, da FNs generalforsamling, på sovjetisk-arabisk initiativ, vedtok en resolusjon som erklærte at sionismen var en form for rasisme. Denne resolusjonen ble opphevet etter Sovjets fall.

Antisionismen i Vesten var en holdning som ble utviklet mot slutten av 1960-tallet og framfor alt ble båret fram av visse revolusjonære marxister og radikale kristne grupper. Det var mye av det samme budskapet som i den sovjetiske propagandaen, selv om antisemittismen sjelden var like naken og åpen i vesten.

Legitim Israelkritikk?

Men går det ikke an å kritisere jøder uten å være antijødisk? Går det ikke an å være antisionistisk, eller Israelkritisk, uten å være antisemitt?

- Det er viktig å skille mellom antisionisme og kritikk av Israels politikk. Antisionisme betyr i de fleste tilfeller at man benekter staten Israels rett til å eksistere. Er du på et generelt plan mot nasjonalstater og vil at de skal opphøre å eksistere, er denne holdningen ikke antijødisk. Men gjelder benektelsen bare den jødiske staten, er den åpenbart antisemittisk.

Likevel er påstander om at kritikk av Israel på et generelt plan motiveres eller farges av antisemittisme er helt grunnløse. Kritikken har i hovedsak vært fri for antisemittisme, sier Bachner, som selv er motstander av Israels okkupasjon av Gaza og Vestbredden.

Så hvordan skal man kunne skille legitim kritikk av Israel (eller andre jødiske foreteelser, for den saks skyld) og fordommer? Bachner mener at en god metode er å se etter om jøder bedømmes etter andre målestokker enn andre.

- Sist vår ble det blant annet i Dagens Nyheter (4. april 2002) publisert et opprop der man oppfordret til en boikott av israelske varer med henvisning til okkupasjonen av palestinsk territorium og brudd på menneskerettigheter. En slik holdning er ikke nødvendigvis antijødisk. I hvert fall ikke hvis den hviler på en prinsippiell holdning, som at man er for boikott av stater som okkuperer og bryter menneskerettighetene.

Den samme opinionen som reagerer på israelsk agerende med en storm av avsky, blir som regel uberørte i de konfliktene og overgrepene som foregår i Tsjetsjenia, araberverdenen, eller folkemordet i Sudan.

Siden boikottkravet oftest bare gjelder den jødiske staten, har vi all grunn til å være mistenksomme. Særlig siden kravet artikuleres i en europeisk kultur, der handelsboikott mot jøder har en svært spesifikk historie, sier Bachner, med klar adresse til skiltene som oppfordret mennesker til å ikke handle med jøder som hang på jødiske butikker også i Norge under okkupasjonen:

- Men i kritikken mot Israel forekommer også lett identifiserbare antijødiske motiver. Visse tolkninger farges av den kristne antijudaismen. Dette ser man når Israels agerende kalles for “gammeltestamentlig” eller angivelig er uttrykk for en “øye for øye, tann for tann”-mentalitet.

Vi har også sett hvordan man tørker støv av anklagene om kristusmord og tillemper dem på den jødiske staten. Men det mest urovekkende i dag er at fantasiene om jødisk allmektighet, deres kontroll over politikk og medier, og de konspiratoriske ideene som følger med på lasset, ser ut til å bli mer stuerene og slå an i bredere opinioner.

- Til sist finner man et tydelig antisemittisk budskap i forsøkene på å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland, og den israelske politikken mot palestinerne med Holocaust. Dette er en befrielsesdemonologi som har lite å gjøre med Midtøsten men desto mer med Europas mørke fortid. Hensikten er delvis å befri for skyldfølelse, dels forvandle jødene til legitime skyteskiver for en oppdømt motvilje, sier Bachner.

Holocaustkonspirasjonen

Et eksempel på det Bachner mener er en betenkelig form for kritikk er den voldsomt positive mottagelsen av Norman Finkelsteins bok “The Holocaust Industry”. Finkelstein, som selv er jøde og mistet familie i nazistenes dødsleirer, argumenterer for at Holocaust utnyttes av en jødisk lobby for å stoppe kritikk av Israel.

- Det kontroversielle med Finkelsteins skrift var ikke påstanden om at Holocaust misbrukes i politiske og kommersielle sammenhenger. Dette er et helt reelt problem som har blitt diskutert i tiår. Det kontroversielle er derimot tesen om “Holocaustindustrien”: En internasjonal konspirasjon av amerikansk-jødiske eliter, staten Israel, historikere, forfattere og regissører som Steven Spielberg, i den hensikt å suge penger av det tyske folket og sveitsiske banker, og samtidig støtte den israelske okkupasjonspolitikken.

Flere forskere, som for eksempel den amerikanske historikeren Peter Novick, beskrev “The Holocaust Industry” som en moderne versjon av Sions Vises Protokoller. Dette hindret naturligvis ikke europeiske høyreekstremister i å utnevne Finkelstein til sin favorittjøde. Men i Sverige, i motsetning til i Tyskland, var begeistringen minst like stor på deler av venstresiden, sier Bachner.

Men kan man ikke innvende at kritikk av en mer “myk” antisemittisme på venstresiden er å bruke tid på uviktigheter, ettersom det jo er nazister og muslimske ekstremister som står for de virkelige angrepene på de jødiske minoritetene?

- Vi bør forholde oss kritiske till alle former for antisemittisme, på samme måte som alle former for rasisme og fremmedfrykt, samtidig som det er viktig å skille mellom ulike typer av fiendtlighet. Men i motsetning til nazistiske grupper har venstresiden tilgang till den offentlige samtalen, og venstresiden har dermed en betydelig større påvirkningskraft på opinionen enn høyreekstrem propaganda har. Men en aksept for mildere fordommer mot en minoritet åpner også veien for mer ekstreme budskap, advarer Bachner.