Dersom denne forklaringsmodellen skulle vise seg å ha noe med virkeligheten å gjøre, vil vi bli nødt til å revurdere de kjente fysiske og kjemiske lover fullstendig.

Homøopatien har eksistert i rundt 200 år, men så langt har den ikke ført til noe paradigmeskifte.

Hahnemann

Homøopati er kort fortalt et system av medisinsk behandling basert på bruken av ufattelig små mengder virkestoffer som i massive doser ville hatt virkninger på pasienten som ligner symptomene sykdommen hans gir.

Tyskeren Samuel Hahnemann (1755-1843) regnes som homøopatiens far. Han skal ha blitt inspirert av kureringen av malaria med cinchonabark. Denne barken inneholder kinin, som hjelper til i behandlingen av malaria, men samtidig forårsaker feber.

Hahnemann var misfornøyd med den konvensjonelle medisinen på slutten av 1700-tallet. Det hadde han sikkert god grunn til, for mange av de medisinske virkestoffene som var i bruk den gangen, var ofte farlige for pasienten. Det skal ha vært en spøk på den tiden at flere døde av den medisinske behandlingen enn av sykdommen selv.

Likt kurerer likt

Da Hahnemann kom over en beskrivelse av bruken av cinchonabark mot malaria, mente han at han hadde funnet et viktig medisinsk prinsipp, nemlig at likt kurerer likt - similis similibus curentur. Ordet homøopati har gresk opprinnelse, og kan oversettes med “lignende lidelse”. Dette refererer til prinsippet om at likt kurerer likt.

Likhetsprinsippet ble dermed et av de grunnleggende prinsippene i homøopatien. For eksempel hevdes det at “homøopatisk heroin” skal kunne behandle rusmisbrukere. Rød løk, som gir rennende og sviende øyne skal kunne lette høysnuesymptomer.

At likt skal kurere likt stemmer imidlertid ikke alltid med virkeligheten - for eksempel er det insulin, ikke sukker, som virker mot diabetes.

Homøopater sammenligner ofte likhetsprinsippet med mekanismene bak vaksiner. Vaksiner virker ved at levende eller drepte smittestoffer ruster opp immunsystemet. Når det gjelder vaksiner kan vi altså si at en likt kurerer likt-mekanisme er i funksjon. En liten infeksjon former imunapparatet slik at kroppen utvikler en permanent motstandskraft.

En av forskjellene mellom homøopatiske medisiner og vaksiner er at homøopatiske medisiner aldri brukes for å få fram en immunrespons som kan måles, mens vaksinene alltid gjør det (flere t-celler, osv).

En annen forskjell er at homøopatien bruker et større spekter av utgangsmateriale, og er ikke bundet av noen årsakssammenheng (til sammenligning gir vaksinen deg på en måte en liten bit av det som forårsaker sykdommen), men ser etter symptomlikhet.

Utblandingen

De første årene brukte Hahnemann medikamentene i sin opprinnelige form, men etter hvert begynte han å eksperimentere med forskjellige doseringsmetoder.

Ikke så merkelig, kanskje, siden flere av stoffene Hahnemann brukte var giftige. Konklusjonen ble at jo mindre dosene av virkestoffet var, jo mer effektiv ville medisinen bli. Han endte dermed opp med mer og mer ekstreme utblandinger, i en prosess som han kalte “potensering”.

Potenseringen var en trinnvis fortynning. Hahnemann tok for eksempel et stoff med antatt helende virkning, og blandet det først ut med 99 deler vann. Denne blandingen kalte han C1. Deretter blandet han dette igjen med 99 deler vann, og kalte blandingen C2.

Mellom hver utblanding var det viktig at vannet ble ristet skikkelig. Ristingen skulle angivelig frigi den helende energien i det opprinnelige stoffet. Denne helende energien har aldri blitt tilfredsstillende definert eller målt.

Hahnemann fant ut at blandingen C30 var ganske effektiv. Den ekstreme utblandingen (1: 10 opphøyd i 30) var ikke noe problem for ham, for han trodde ikke på atomer, og mente at masse kunne deles uendelig.

Ingen virkestoffer igjen

I dag vet vi at det er usannsynlig at en utblanding som er større enn C12 inneholder ett eneste atom av det opprinnelige stoffet.

I noen tilfeller blandet Hahnemann stoffene ut med ni deler vann. Denne utblandingen ble kalt D1. I dette tilfellet er D24 for utblandet til at det er sannsynlig at vi finner igjen molekylene av det opprinnelige stoffet.

Prinsippene i homøopatien har ikke forandret seg siden den gang. De fleste blandingene som brukes av homøopater i dag er tynnere enn C12 eller D24. Utblandingen foregår på samme måte, og ifølge det vi vet om kjemi og fysikk, er det ikke mulig at vannet kan ha noen effekt.

Vann med hukommelse?

Talsmenn for homøopatien mener likevel at blandinger med så lite som ett molekyl virkestoff per million molekyler kan stimulere kroppens helingsprosess, fordi vannet “husker” stoffet det har vært i kontakt med.

De mener fortsatt at pillene blir mer og mer potente jo mer utblandet det opprinnelige stoffet er.

Påstanden om at vann kan huske kostet Jacques Benveniste, en av Frankrikes fremste allergiforskere, forskningsfinansieringen, laboratoriet og ryktet etter at hans “oppdagelser” ble diskreditert i 1988.

Melkesukker

Produksjonen av homøopatiske medisiner foretas med stor nøyaktighet, og kan kjøpes på norske apoteker. Pillene er som oftest melkesukkertabletter man har dryppet ulike homøopatiske medisiner på. Dette er grunnen til at medisinene ser så like ut.

Ett av de mange ubesvarte spørsmålene som hefter ved homøopatien, er hva som skjer når vannet fordamper. Overføres “hukommelsen” til melkesukkeret, og i så fall hvordan?

En annen innvending er at vannet som brukes til å lage homøopatiske fortynninger må ha vært borti andre substanser tidligere. Hvor blir det av denne hukommelsen? Hvorfor er det ikke nok å tappe et glass vann fra springen?

Naturlig

Homøopatene hevder at de bare bruker “naturlige” stoffer i medisinene. De mest populære stoffene er arnica og belladonna. Begge er planter, men Atropa belladonna er en svært giftig plante. Alle deler av den; stilk, blader, bær og rot, er giftig for alle former for liv.

Andre eksempler på stoffer som benyttes er rå oksetestikler, knuste honningbier, slangegift, blekksprutblekk, hundemelk og arsenikk.

Ingen stor grunn til bekymring. Når homøopatene er ferdige med å blande og riste, er det ingenting igjen.

Europaparlamentet har vedtatt at homøopatiske legemidler kan selges fritt på grunn av deres mangel på giftighet. Det er bemerkelsesverdig hvordan vannet er i stand til å huske bare de gode virkningene, men glemmer bivirkningene.

Testet på seg selv

Du lurer kanskje på hvordan Hahnemann fant ut hvilke stoffer som skulle brukes mot forskjellige sykdommer? Han testet dem på seg selv og sine studenter.

De spiste forskjellige substanser, og observerte bivirkningene, som deretter ble notert ned i en bok kalt Materia Medica. Forsøkskaninene visste hele tiden hvilket stoff de testet.

Symptomene

Homøopatien er altså ikke så opptatt av sykdommen i seg selv, men av symptomene som pasienten forteller om. Homøopaten leter etter det stoffet som gir de samme symptomene hos en frisk person.

Til sammenligning bruker legene som jobber på sykehuset symptomene til å identifisere sykdommen, og behandler deretter selve sykdommen.

Homøopaten baserer sin diagnose på én eller flere lange samtaler med pasienten. Hos noen pasienter må homøopaten prøve flere forskjellige medisiner før man finner den som passer best. Når denne er funnet, kan den ifølge homøopatene ha en effekt som en individuell universalmedisin for de fleste av pasientens plager.

- Hele pasienten

Helhetstenkning og stimulering av immunsystemer er viktige ideer hos homøopatene. De tror som nevnt på vitale krefter i kroppen, som kan være i harmoni eller ubalanse.

Homøopater er gjerne talsmenn for “holisitisk” medisin, og behandler like gjerne psykiske som fysiske plager. Homøopater liker å si at de behandler hele pasienten, ikke kropper eller sykdommer.

Homøopater behandler mennesker i alle aldere, og både akutte og kroniske sykdomstilstander. Homøopatmedisiner brukes også til behandling av dyr.

Forskning

Det er foretatt en god del studier av homøopatiske medisiner. Mange av dem viser ingen effekt utover placebo. Noen studier mener å finne en liten effekt utover placebo.

Kritikerne innvender at mange av studiene er for dårlige. Andre mener at effektene som er påvist ikke er større enn at den kan forklares enten med at homøopaten stilte feil diagnose og pasienten ikke ble kurert fordi sykdommen som ble “kurert” ikke var tilstede, pasienten ble frisk av seg selv, eller på grunn av placeboeffekten.

I noen studier har det vist seg at de som har fått placebo faktisk har opplevd større effekt enn de som har fått de virkelige pillene.

Utilstrekkelig vitenskap?

Homøopater selv serverer ofte anekdotisk bevis for homøopatiens effekt, og mange argumenterer med at vitenskapen ikke er tilstrekkelig som metode for å vurdere om medisinene virker eller ikke.

Bruken av alternativ behandling øker i vestlige land. I Norge er homøopati på topp, tett fulgt av kiropraktikk og akupunktur.

Det planlegges en offentlig homøopatiutdanning (bachelorstudium) ved Høgskolen i Molde. Skandinavisk institutt for klassisk homøopati i Oslo har jobbet med å få studiet ved skolen offentlig godkjent siden 1999, og har sendt et forslag til studieopplegg til Helsedepartementet.

Helsedepartementet har gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppgave å utrede homøopatiutdanningen med sikte på vurdering av autorisasjon.

Lenker:

Norske homeopaters landsforbund: Hva er homeopati?
Gaute T. Einevoll: Naturlover og homøopati
Skepsis: Grunnlaget for homøopati som behandlingsmetode
BBC: Homeopathy: the test