Medisinsk forskning kan romme mange forskningsmetoder, og er ikke begrenset kun til å “dokumentere” effekt eller manglende effekt av medisinske behandlingsmetoder.

Et medisinsk forskningsmiljø rommer i dag et bredt forskningsfelt. Ytterpunktene kan på den ene siden være beskrivelse av strukturer på molekylært nivå og på den andre siden pasientopplevde erfaringer i forbindelse med pleie og omsorg.

Forskningsmetodene vil spenne vidt innen både kvantitative og kvalitative tilnærminger. Hvis det er god overensstemmelse mellom det forskningsspørsmålet som er stilt og den forskningsmetode som er valgt, bør man få resultater som kan kaste lys over forskningsspørsmålet man begynte med.

Det er sjelden eller aldri mulig å si at en medisinsk behandling er “bevist” i ordets juridiske forstand. Årsaken er at man nesten alltid studerer en liten, forhåpentligvis tilfeldig utvalgt, flik av virkeligheten. Ut fra disse funnene forsøker man å dra slutninger om den større verden.

Innen den såkalte skolemedisin fungerer autorisasjonssystemet som en portvokter når det gjelder enkelte aspekter av yrkesutøvelsen: Kirurgiske inngrep og utskrivelse av reseptpliktige legemidler er ikke tillatt å utføre for alle og enhver. Enkelte inngrep har kun mangeårig erfaring som dokumentasjon og begrunnelse for bruken.

Når det gjelder nye behandlingsformer og legemidler som lanseres, må disse dokumenteres ved hjelp av kliniske forskningsstudier. Kun behandlingsformer som er “dokumentert” effektive i kliniske forsøk ønskes innført.

Hovedtyngden av forskning omkring behandling av somatisk (fysisk) sykdom er for tiden dominert av det dobbelblinde, (placebo)kontrollerte, kliniske eksperiment. Man velger ut en pasientgruppe med samme diagnose på samme stadium av sin sykdom, gir en tilfeldig uttrukket undergruppe den hittil brukte behandlingsform, evt. placebo-medisin eller placebo-inngrep, og gir en eller flere andre grupper den eller de behandling(er) man ønsker å finne effekten av.

Metoden har til nå vist seg uovertruffen når man studerer behandling av sykdom hvor behandlingen skal leveres som en vare fra behandler til pasient (nedenfor kalt instrumentell behandling). Et eksempel kan være når mitt ettårige barnebarn får feber, blir døsig og nakkestiv og røde prikker begynner å spre seg over kroppen. Jeg vil da være interessert i at han/hun får det antibiotikum som ovennevnte studier har vist mest effektiv ved hjernehinnebetennelse.

Det samme vil gjelde ved en rekke andre sykdommer hvor skolemedisinsk behandling i all hovedsak har én instrumentell behandlingstilnærming som for eksempel blindtarmbetennelse (kirurgisk behandling) og sukkersyke (medikamenter).

Ved tilstander hvor et medikament eller inngrep er ansvarlig for kun en mindre del av den totale potensielle behandlingseffekten må man utvide behandlingstilnærmingen for å sikre best mulig effekt.

Alternativ medisin står i en annen virkelighet. Behandlerne har ingen formelle “autorisasjons-regler” å ta hensyn til. Verken allerede etablerte behandlinger eller nylanserte behandlinger trenger å undergå noen form for “dokumentasjon”, det finnes ingen portvokter.

Behandlingene innen alternativ medisin kan i prinsippet gis av hvem som helst. Det betyr at bruken av disse behandlingene kun er regulert av det frie markedets lov om tilbud og etterspørsel.

Den store utbredelsen noen av disse behandlingsformene har oppnådd, kan bety at vanlige nordmenn er ekstremt lett manipulerbare og kjøper uvirksomme tjenester. Det kan også bety at de får hjelp av den alternative behandling selv om det ikke foreligger nevneverdig forskning som kan “dokumentere” effekten.

Alternativmedisinske behandlere beskjeftiger seg i tillegg ofte med mangefasetterte behandlinger av plager og lidelser hvor skolemedisinen ikke har én klar veldokumentert instrumentell behandlingsmetode.

Uansett om befolkningen velger skolemedisinsk eller alternativmedisinsk behandling, har de krav på at forskningen gjør hva den kan for å belyse hva som er den beste og tryggeste behandling.

I skolemedisinen mener vi det skjer ved å gjøre kliniske forsøk på legemidler og behandlingsmetoder før de sendes ut på markedet. På den alternativmedisinske arena kan ikke dette kontrolleres på samme måte da portvokteren mangler. Det er derfor nødvendig å tenke nøye gjennom hvordan man forskningsmessig nærmer seg det alternativmedisinske feltet. Hovedfokuset for forskningen bør være å gi befolkningen mest mulig kunnskap slik at de lettere kan orientere seg i behandlingsmarkedet.

Følgende fem hovedområder er viktige i utforskningen av dette feltet (Nærmere forklaring av hvert område følger nedenfor):

1. Beskrivelse av det alternativmedisinske behandlingsfeltet.
2. Utforske sikkerheten (bi- og skadevirkninger) ved behandling med alternativ medisin.
3. Utforske systemeffekten ved behandling med alternativ medisin.
4. Utforske komponenteffekten ved behandling med alternativ medisin.
5. Utforske fysiologiske mekanismer ved behandling med alternativ medisin.

Oppstillingen angir den rekkefølge jeg i hovedsak mener utforskningen av feltet bør eller kan følge.

Beskrivelse av det alternativmedisinske behandlingsfeltet

For å kunne velge strategier for hovedområde 2 - 5 er det helt avgjørende at forskerne forstår feltet de skal forske på både med tanke på sikkerhet og effekt: Hva slags behandling brukes av hvem og i hvilket omfang, og hvorfor oppsøker pasienter alternativmedisinske behandlere?

Det er også nødvendig å kartlegge utbredelsen av behandlingstilbudet og om mulig få kjennskap til hvorfor disse behandlingsformene er på vei inn i det offentlige helsevesenet.

Utforske sikkerheten (bi- og skadevirkninger) ved behandling med alternativ medisin

Innen skolemedisin er det krav om utforskning av bi- og skadevirkninger før et medikament eller prosedyre blir innført og denne forskningen er derfor ikke så synlig for folk flest.

Overvåkning av medikamenter etter at de er kommet på markedet kan avsløre bi- og skadevirkninger som ikke ble registrert før medikamentet ble markedsført. De siste dagers oppmerksomhet rundt legemiddelet Seroxat er et eksempel på at slik forskning og overvåkning er viktig.

Innen alternativ medisin er det ingen slik kontroll før metoder lanseres og tas i bruk. I tillegg hevder ofte utøvere av slik behandling at deres behandling er “naturlig” og dermed skulle ha mindre bivirkninger, endog være helt uten bivirkninger.

Det er imidlertid rimelig grunn til å anta at behandling som hevdes å ha virkning også innebærer risiko for bi- og/eller skadevirkninger. Det er derfor viktig å kartlegge bi- og skadevirkninger av ulike alternative behandlingsformer.

Utforske systemeffekten ved behandling med alternativ medisin

Selv om en behandlingsform anses trygg, er det viktig å kartlegge hvorvidt behandlingstilnærmingen som helhet gir en effekt som er på linje med eller bedre enn andre tilnærminger. Det er denne forskningen som her kalles systemeffekt.

Forskningen vil gi svar på spørsmål som: Får man like god eller bedre virkning på ryggplager ved å gå til akupunktør sammenlignet med å gå til allmennlege eller kiropraktor? Eller: Får man like god eller bedre virkning på residiverende øvre luftveisinfeksjoner hos barn ved å gå til homøopat sammenlignet med å gå til allmennlege?

For pasientene er dette et viktig spørsmål å få svar på fordi forskningen da reflekterer pasientens behandlingsvirkelighet. Denne tilnærmingen ivaretar også det helhetsperspektivet som både alternativmedisinske behandlere og primærhelsetjenesten står for.

Utforske komponenteffekten ved behandling med alternativ medisin

Forskning på enkeltkomponentene i en behandlingstilnærming kartlegger hva effekten av hver enkelt komponent vil være dersom den isoleres fra de andre komponentene i behandlingspakken. Tolkningen av slike resultater er svært utfordrende uansett om det vises effekt eller ikke.

I det virkelige liv blir enkeltkomponenter oftest brukt sammen med flere andre komponenter på sammensatte sykdomsbilder. Det er ikke sikkert at den isolerte effekten som vises i studien vil være den samme når den gis som del av en større behandlingspakke.

For behandlinger innen alternativ medisin der man leverer én behandling på samme måte som man leverer ett medikament innen skolemedisinen, vil imidlertid forskningsmetoden være velegnet.

Utforsking av fysiologiske mekanismer ved behandling med alternativ medisin

Forskning på mekanismer og fysiologiske virkninger på levende vev og individer som helhet vil alltid være interessant uansett hvilken behandlingstilnærming man benytter seg av.

Hvilke forskningsspørsmål som er viktigst å få svar på først er et subjektivt valg, og der vil det kunne være like mange meninger som det finnes mennesker som interesserer seg for forskningsfeltet.

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) i Tromsø er interessert i alle de fem ovennevnte områdene, og har utført, igangsatt eller samarbeidet om studier innen for alle områdene.

Spørsmålet om alternativ medisin trenger nye forskningsmetoder er etter min mening utdebattert både nasjonalt og internasjonalt.

Som jeg skrev innledningsvis er og blir svaret NEI. Ingen har, etter min mening, argumentert godt for eller kommet med forslag om “nye” forskningsmetoder skreddersydd for alternativ medisin. Både innen alternativ medisin og ethvert annet forskningsområde er det viktig å velge den forskningsmetode som er mest velegnet til å kunne formidle svar på det forskningsspørsmålet som er stilt.