Kommentar: Retten til å leve til man dør

For pasienten kan selve kampen mot sykdommen være viktigere enn det å vinne, skriver Martin Ystenes i denne kommentaren.

Publisert

Jan Monrad Tangen døde i august.

En slik opplysning vil kanskje avstedkomme en av tre reaksjoner: Døde han likevel? Klarte han seg virkelig så lenge? Eller: Hvem var Jan Monrad Tangen.

Jeg tar utgangspunkt i det siste: Jan Monrad Tangen var en oppfinner og gründer fra Bergen. “Hyperaktiv” er et begrep jeg følte jeg kunne klistre på ham. Han startet mange bedrifter, opplevde å bli rik, og opplevde å miste rikdommen igjen. Og han opplevde å få kreft, en uhelbredelig magekreft. Han var det man kaller “oppgitt av legene”. Men hyperaktive mennesker legger seg ikke ned for å dø.

Ideen kom av seg selv: Hvorfor ikke bruke kreftene og fantasien han hadde hatt som oppfinner til å kjempe mot kreften? Den neste tanken var genuint Jan Monrad: Hvorfor ikke be verden om hjelp, og spre kunnskapen videre til andre i samme situasjon?

Derfor kontaktet han TV2 med sin ide. 17. januar 2001 åpnet internettsiden tv2.no/kreft hvor han fortalte om sin sykdom, hva han gjorde for å bekjempe den. Et panel stod klar til å hjelpe ham med å finne og å sjekke informasjoner, diskutere påstander og delta i debatt med publikum. Jeg var panelets skeptiker.

Jan Monrad Tangen prøvde alt som passet ham. Han la om kostholdet. Han brukte magnetbenk og la støyfilter på nettstrømmen. Han prøvde fruktjuice og misteltein, og han fjernet amalgam fra tennene. Ulempen var at om han ble frisk så ville han ikke vite hva som hjalp, men som han sa: “I couldn’t care less.”

Og det utrolige skjedde. I januar 2002 kunne media fortelle en skikkelig gladhistorie: Jan Monrad levde, og det så ut til at kreften var borte. Hvorfor, aner vi ikke. Kanskje hadde en av de “alternative” metodene virket, kanskje hadde en blindtarmbetennelse aktivert et immunforsvar, kanskje var det tilfeldigheter. Alt blir rene spekulasjoner, vi kan ikke engang være sikker på at kreften var borte.

Dessverre så det ut til at noe annet gikk galt. Kanskje hadde ikke kreften forlatt ham, kanskje var det kroppens egen kamp som kostet for mye. Det kan til og med ha vært alle eksperimentene var årsaken. Kort tiden etter friskmeldingen begynte han å bli dårligere, leveren sviktet ham. Den tynne mannen ble stadig tynnere, og til slutt var han ikke mer.

Så hva hadde han vunnet? Et år, og en spennende og givende avslutningsfase på livet.

Jeg er fremdeles like skeptisk som før. Fremdeles er de fleste alternative metoder meget dårlig dokumentert, noe som ikke skyldes for lite forskning. God forskning gir ikke resultater der det ikke er noe. På tross av mange påstander om det motsatte: Homøopatene har ikke motbevist kjemiens naturlover, vann påvirkes ikke av svake magnetfelt, og ingen har noensinne dokumentert overnaturlige evner. Og selv om noen naturpreparater utvilsomt har en effekt, så er kanskje den viktigste effekten at stadig flere arter blir utrydningstruet.

Jeg er fremdeles overbevist om at legestanden og den farmasøytiske industrien må holde sin troverdighetsfane høyt. Jeg må være sikker på at legen min holder seg til det som er vitenskapelig holdbare metoder. Og jeg er fremdeles skremt over sjarlataner som i kraft av sin overbevisning klarer å gi pasientene falskt håp og seg selv en falsk ære.

Men på ett viktig punkt har arbeidet med tv2.no/kreft vært voksenopplæring for meg, og det er dette: Jan Monrad ville bruke alle sine krefter mot kreften, han ville utforske alle muligheter og han visste hva han gjorde. Han var ikke et skjelvende aspeløv som løp etter alle som lovet mirakler, han var bevisst at han beveget seg i det ukjente, at han ikke kunne forvente noe, og at han til og med kunne gjøre vondt verre. Han var klar over at kreften kunne ha forsvunnet av seg selv, og at alt det andre han gjorde kan ha vært årsaken til at helsen sviktet.

Problemet for Jan Monrad Tangen var at Kvakksalverloven drar ned alle rullegardiner for alternativ behandling når man får kreft. Dvs. han kan prøve, men de som skal hjelpe ham må trå ytterst varsomt for å ikke bli fanget av loven. Det var ikke vanskelig å se at Jan Monrad oppfattet dette som et overgrep, det ble grunnlag for et politisk engasjement.

Men den viktigste tanken som har slått meg er dette: Hvorfor har ingen fortalt meg det før? Nei da, jeg venter ikke at folk skal ringe meg opp og informere meg om den slags, men jeg har tross alt vært mer opptatt av diskusjonene rundt alternativ medisin enn de aller fleste andre. Og det er ikke dette aspektet som har vært dominerende i debatten.

Faktisk har det vært helt andre argumenter det har vært fokusert på, og de har vært som skapt til å provosere fram motreaksjoner: Tøvete påstander kombinert med svært lite kritisk lesning av rapporter har vært brukt til å forklare at mer eller mindre tåpelige metoder skulle virke. Jeg mener fortsatt at noe av det mest komiske man kan lese er pseudovitenskapelige forklaringer på hvordan klassisk homøopati skulle kunne virke. Særlig ille var det å se at Aarbakke-utvalget klarte å søle det til for seg med å inkludere et kapittel om virkningsmekanismer som er noe av det mest tøvete og villedende som noen gang har fått plass i en offentlig utredning.

På toppen av det hele klarte flere å påstå at det var faglig arroganse å påpeke dette tøvet. Underteksten er tydelig: Det er OK med tøv så lenge det understøtter en ønsket konklusjon. Hvordan kan man tro at slik argumentasjon kan overbevise andre enn de som allerede er overbevist?

Men hvorfor skal man prøve å overbevise meg? Fordi det er demokrati i Norge. Fordi det er mange som meg, og vi er tale- og skriveføre. Fordi det er enda flere som har et rasjonelt forhold til livet, og som hører på argumenter fra sånne som meg. Fordi det å få de kritiske til å forstå hva man mener, vil gjøre det lettere å få det som man vil. Derfor.

Så mange glupe og mektige folk har prøvd å overkjøre de som er kritiske, men bare fått motstand til svar. Selvfølgelig får man bare motstand, intelligente mennesker reagerer slik. Og så har en enkelt sjel fortalt meg at jeg har tatt feil. Ikke en enkel sjel, for Jan Monrad Tangen var langt fra enkel, men han var alene med sitt budskap. Han kunne prøve det utroligste, men aksepterte at det kanskje ikke virket. Han kunne videreformidle de mest fantasifulle virkningsmekanismer, men aksepterte at andre mente det var feil og at det kanskje også var det. Han påstod aldri at han hadde rett, bare at han hadde rett til å prøve. Det er som et ekko av Aldous Huxleys spørsmål: Er det lov å være ulykkelig?

Legevitenskapen har ett mål: Å gjøre folk friske, å hindre at folk blir syke og å lindre lidelser. Men dette er ikke nødvendigvis sammenfallende med pasientens mål. For pasienten kan selve kampen mot sykdommen være viktigere enn det å vinne.

Det var dette Jan Monrad Tangen viste meg. Og i den kampen er ikke virkning og virkningsmekanismer det viktigste.