Homøopater påstår at vannet i fortynningene de bruker har en hukommelse. En forsker fra USA kommer dem i møte. Vann viser seg å også bety langt mer for livet enn hittil antatt.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Homøopat-medisin er antatte virkestoffer fortynnet så mange ganger i vann at det neppe er et eneste atom tilbake av stoffet i blandingen. Homøopatene forklarer effekten med at vannet har en hukommelse av stoffet. Nå kommer materialforskeren Rustum Roy fra Pennsylvania State University dem i møte.
Om homøopati virker eller ikke er en diskusjon for seg, men Roy mener det er saklig grunnlag for å undersøke om vann virkelig har en hukommelse.
Roy kommer opprinnelig fra India, og er en ivrig forkjemper for healing. Han er også opptatt av samspillet mellom religion, filosofi og forskning. Men til tross for sin fargerike interessesfære er Roy en respektert forsker. Han og kolleger har publisert en artikkel i tidsskriftet Material Research Innovations som ser vann med materialforskerens øyne, ikke kjemikerens.
Krystallvekst
"Integrerte kretser lages av halvlederkrystaller"
Roy mener at vann kan “huske” strukturen til andre stoffer ved å bruke atom-strukturen deres som et forbilde. Det samme skjer når dataindustrien lager perfekte halvlederkrystaller. Er materiale dampes i tynne lag på et underlag eller substrat, og “overtar” krystallstrukturen til underlaget. Dette kalles epitaksi.
Roy mener også at når homøopatene rister løsningene voldsomt før bruk, kan dette påvirke strukturen i vannet. En slik risting kan gi lokale trykkøkninger på opptil ti tusen ganger trykket ved havoverflaten.
Det er imidllertid viktig å merke seg at Roys påstander ikke baserer seg på empiri eller utførte forsøk, dette er foreløpig bare spekulasjoner.
Dermed kreves forskning for eventuelt å bekrefte påstandene fra Roy. Men vil det skje? Mange forskere vil nok vegre seg, ettersom de er redd for å bli trukket ned i den kvasivitenskapelige new-age-hengemyra.
En hengemyr av humbug
Forskeren Jaques Beneviste påstod for eksempel i 1988 å ha bevist vannets hukommelse i en artikkel i Nature. Artikkelen ble seinere trukket tilbake, og den slags humbug skremmer seriøse forskere vekk. Det er derfor tvilsomt om noen vil ta utfordringen fra Rustum Roy med det første.
Pålitelige forsøk har også vist at homøpoati ikke har dokumentert effekt. Men flere forskere kan bekrefte at vann har overraskende egenskaper. Vann inngår i livets prosesser på hittil ukjente måter.
Hydrogenbindinger
"To vannmolekyler. De kjemiske kreftene mellom oksygen- og hydrogenatomer med sterk rød farge, den svakere hydrogenbindingen som lysegrønn bølge. Ill: Forskning.no"
Grunnleggende sett består et vannmolekyl av ett oksygenatom og to hydrogenatomer. De er bundet sammen av kjemiske krefter. Men hydrogenatomene i nabo-vannmolekyler blir også trukket mot hverandre. Disse hydrogenbindingene er ti ganger svakere enn de kjemiske kreftene, men gir vannet nye og spennende egenskaper.
Hydrogenbindingene lager koblinger mellom nabomolekyler som lett kan brytes opp igjen ved romtemperatur. En vannmasse blir en sydende, stadig skiftende blanding av orden og kaos. En slik blanding er det perfekte arnested for virkelig kompliserte prosesser og strukturer: liv.
Budbringeren vann
Når arvestoff eller DNA skal lage nye celler, kveiler den lange dobbeltspiralen seg ut og kopierer seg selv. Vann spiller en rolle som budbringer i denne prosessen.
Monika Fuxreiter fra det ungarske vitenskapsakademiets forskningsenter for biologi har studert en datamodell av DNA. Hun så hvordan små deler av DNA brukte vannmolekyler til å sende beskjed om strukturen til proteiner et stykke unna.
I følge Fuxreiter bruker vannmolekylene elektrostatiske krefter for å overføre meldingene til proteinene. Denne prosessen er viktig for å unngå misdannelser. Er det feil i arvestoffet, vil nemlig vannmolekylene klumpe seg rundt feilen, og ikke sende feilen videre.
Annonse
Livgiveren vann
"Vann og liv spiller sammen på nye og uventede måter" (Foto: Wikipedia)
Uten vann, intet liv. Men vann er langt mer enn en passiv “løsningsvæske” i cellene. Det er som om vannmolekyler og proteiner i cellene danser en intrikat “livets dans”. Trinnene i dansen bestemmes av samspillet mellom proteiner og stadig nye mønstere av hydrogenbindinger.
Uten disse hydrogenbindingene ville proteinene vært døde molekyler, sier Felix Franks fra Cambridge universitet. -Uten vann er det bare kjemi. Men tilsett vann, og du får biologi.
Referanse:
Robert Matthews, Water, the quantum elexir, New Scientist 8.april 2006, issue 2546
