Før psykedeliske stoffer ble koblet til «Summer of Love» og demonstrasjoner mot Vietnamkrigen, var LSD og psykedelisk sopp sett på som svært lovende medikamenter i psykiatrien.

På 1950- og 60-tallet ble stoffene brukt til å behandle alkoholisme, tvangstanker, angst og depresjon. Forskere lurte på om de kunne være mirakelkurer mot lidelser som hadde vist seg vanskelig å kurere.

Men psykedelika førte også med seg såkalte bad trips. Brukerne kunne oppleve forvirring og skremmende hallusinasjoner og noen ganger helt miste grep om hvem de var.

Det ble en «sannhet» at Syd Barrett, grunnleggeren av det legendariske rockebandet Pink Floyd, fikk hjernen kortsluttet og ble gal av LSD. Fortellinger om folk som trodde de kunne fly og hoppet ut fra niende etasje, florerte.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Øyne avslører musikkens kraft

Koblingen til motkulturer og mulige helseskader var én av grunnene til at stoffene ble kriminalisert. Den andre var at det var vanskelig å forske på dette. Etter midten av 1960-tallet ble det slutt på studier der de ga pasienter LSD eller psykedelisk sopp.

Men etter flere tiår i skammekroken titter nå psykedelika fram igjen, både i forskningen og samfunnet for øvrig.

Paradokset «bad trip»

I en fersk forskningsartikkel fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo har forskere for første gang studert såkalt rekreasjonelle brukeres erfaringer med psykedeliske stoffer.

– Vi gjorde dybdeintervjuer med 50 norske brukere av psykedelika. Der snakket vi med dem om bakgrunn, oppvekst og utdanning og gikk i detaljer på opplevelsene med psykedelika og «bad trips», forteller Liridona Gashi.

Hun har skrevet artikkelen i tidsskriftet International Journal of Drug Policy sammen med Sveinung Sandberg og Willy Pedersen.

Mange av psykdelika-brukerne fortalte om usikkerhet rundt sin egen rolle i kontakt med andre og lengsel etter eksistensielle svar. De ville forstå tilværelsens gåter og sin egen plass i universet. Den typiske deltakeren var mann, i 20- eller 30-årene, høyt utdannet, og en del rapporterte om plager som angst, depresjon og søvnproblemer.

– Mange forteller at plagene ble redusert eller forsvant etter bruken av psykedelika. Foreløpige, kliniske studier fra USA og Storbritannia kan peke i samme retning, selv om det trengs flere og bedre studier, forteller Gashi.

Det fins to hovedgrupper psykedelika, den syntetisk framstilte lysergsyredietylamid (LSD) og psilocybin, som finnes naturlig blant annet i fleinsopp.

I studien gjengir Gashi og de andre forskerne fortellinger fra deltakere som har opplevd til dels skremmende «bad trips» ved bruk av disse stoffene:

Jeg lå i en hengekøye og så på glidelåsen på soveposen. Så begynte det å se ut som DNA-symboler (...) Jeg tenkte: «Døde jeg nå? Kanskje jeg er kvalt og nå er jeg død. Jeg har drept meg selv fordi jeg ikke har fått nok luft til å puste».

– 48 av våre 50 deltakere hadde hatt sånne opplevelser. En «bad trip» er typisk karakterisert av panikk og dissosiasjon, og mange vil oppleve egodød – en følelse av å miste seg selv fullstendig, hvor «jeget» og selvet er i oppløsning.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Slik skal astrofysikerne avsløre Big Bang

– Egodød, det høres dramatisk ut?

– Egodød oppleves nok ofte som helt jævlig, men de fleste sa også at det er den type opplevelser som gir deg de største innsiktene. I internasjonale spørreundersøkelser blant brukere er det mange som rapporterer at disse erfaringene har vært noe av det vanskeligste og vondeste de i det hele tatt har opplevd i livet. Men mange rangerer dem likevel som noe av det beste som har skjedd dem.

– Vi ser det samme paradokset i vår studie. Faktisk så alle de som hadde opplevd en «bad trip», tilbake på opplevelsene som verdifulle og nyttige. I artikkelen spør vi oss hvordan det paradokset kan forklares, sier Gashi.

LSD i Norge for 60 år siden

Professor Willy Pedersen har forsket på rusmiljøer i en mannsalder. Han mener at psykedelika er noe helt for seg selv. Norske forskere og leger var tidlig ute med å omfavne LSD som mulig behandlingsmiddel mot psykiske lidelser.

– Gordon Johnsen ved Modum Bad var en dyktig psykiater i den psykodynamiske tradisjonen. Han var kristen og opptatt av eksistensielle spørsmål, og hadde kontakt med internasjonale forskere som prøvde ut LSD.

Han introduserte det i Norge og gjennomførte rundt 2500 behandlinger med LSD tidlig på 1960-tallet.

– Han mente resultatene var gode. Så kom hippiene og kuppa hele greia.

På slutten av 1960-tallet ble også «krigen mot narkotika» importert fra USA, og psykedeliske stoffer ble en sak for politi og justissektor, ikke helsevesenet. Johnsen kom under press og måtte avvikle denne typen terapi.

– Nå har to av de mest anerkjente universitetene i verden, Johns Hopkins i USA og Imperial College i England startet sentre for forskning på psykedelika, forteller Pedersen.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Slik skulle kvinnen formes for det nye århundret

– Men vi er så vidt vi vet de første som studerer rekreasjonelle og illegale brukere med denne type data.

Pedersen sier han mener det er feil å kalle de psykedeliske stoffene for rusmidler.

– De typiske brukerne vurderer dette først i flere måneder, søker på nettet, diskuterer med andre, leser bøker før de bestemmer seg. De utforsker det i tryggest mulige rammer, bruker stoffene sjelden, forteller han.

Han har forsket mye på bruk av alkohol, cannabis, amfetamin og heroin tidligere, men sier at dette er noe annet.

– Bruken av psykedelika er mer et eksistensielt prosjekt, koblet til meditasjon og erkjennelse. Det er ikke noe partydop. Brukerne omtaler stoffene i poetiske vendinger som «soppen gir deg ikke det du vil ha, men det du trenger».

– Så de er litt hippier fortsatt?

– Ja, det kan du si. De er søkende typer, mange er opptatt av livets gåter, og på samme måte som hippiene er de opptatt av sin egen plass i naturen, som del av det store kretsløpet.

Vi skaper livsfortellinger

De 50 deltakerne i studiene ble rekruttert gjennom en Facebook-gruppe for folk som var opptatt av psykedeliske stoffer.

Forskerne merket seg raskt hvordan deltakerne vevde erfaringene med bad trips inn i sine større livshistorier. De ønsket derfor å undersøke dem i lys av narrativ teori, en teori om fortellingens betydning i livet.

– Vi finner at narrative mekanismer og narrativt arbeid kan bidra til å transformere en vanskelig erfaring til noe meningsfullt og lærerikt, forteller Gashi.

Hun sier at forskerne så at mange integrerte den utfordrende opplevelsen i en større livs- og selvhistorie, ofte beskrevet som et vendepunkt i livet.

Noen mente de fant fram til et mer autentisk og genuint selv, andre fikk løst opp i emosjonelle og relasjonelle floker. Sånn har de gitt ny mening til opplevelsene og snudd noe ubehagelig til noe positivt, ifølge Gashi.

Dette er kjent fra annen litteratur om traumer. Å fortelle og gjenfortelle står sentralt i traumebehandlingen. Fortelleringer er med på å skape orden og struktur.

– Mange som sliter, kan ha et innskrenket syn på seg selv, innenfor en ramme av fikseringer og rigide regler. Terapi som virker, kan åpne opp og innebærer ofte en endring av hva pasienten ser på som meningsfullt.

«Erfaring med badtrips, og bearbeidingen av disse, kan gjøre det lettere å bryte slike fikseringer, noe som åpner for mer fleksibel meningsskaping», heter det i forskningsartikkelen.

Forskerne viser også til andre studier som tyder på at denne mekanismen kan være en av de viktige terapeutiske effektene av psykedelika.

– Slike «narrative vendinger» er ikke så uvanlig, sier Gashi og peker på noe som er mer gjenkjennelig enn psykedeliske stoffer for de fleste lesere.

– Vi har sett noe lignende under koronakrisen det siste året. Tenk på alle dem som har bakt surdeigsbrød, begynt å trene og lest bøkene de aldri ellers har fått tid til, og framhever det som en positiv endring. Det er et eksempel på «narrativt arbeid», man omskaper noe som egentlig er en krevende og kjedelig situasjon, til noe positivt. I forbindelse med en bad trip er dette narrative arbeidet enda viktigere, nettopp fordi opplevelsene er så ubehagelige og intense.

Ønsket ikke frislepp

Forskerne peker selv på at rekrutteringen via Facebook kan ha gitt dem et kildetilfang av brukere som er særlig positive til bruken av denne typen rusmidler.

– Det kan ha påvirket resultatene noe. Det er opplagt mange som har prøvd dette uten at de har fått så mye ut av det. Det er kanskje noen som har opplevd større problemer, som ikke søker mot denne gruppa på Facebook, sier Willy Pedersen.

– Hva er de etiske betenkelighetene ved å sette et stoff mange ser på som farlig, og som er ulovlig i Norge, i et såpass godt lys?

– De fleste forskere mener nå at skadevirkningene ved disse stoffene har vært overvurdert, og kunnskapen brer seg blant folk flest. Vi mener dessuten ikke at vi «setter bruken i et godt lys». Vi beskriver og fortolker erfaringer stadig flere har og hvordan de gir mening til det de opplever.

– Kan det virke som en oppfordring til selvmedisinering med stoffer som potensielt kan være farlige?

– Vi peker på at fortellingene om bad trips som kan bli til noe bra, gjør det lettere for folk å prøve og bruke stoffene, at terskelen senkes. Vi mener at det å peke på sånne mekanismer er viktig.

Det er lang tradisjon i norsk rusforskning å komme med en advarende pekefinger.

– Det er ikke vårt prosjekt. Dessuten visste de vi snakket med, at dette kan være farlige saker. Ingen ønsket frislepp av psykedelika. De er mer reflekterte enn for eksempel folk som bruker for mye alkohol typisk er.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Forskningsmagasinet Apollon.

les også

Vitenskapens psykedelika-pushere