«Last Christmas, I gave you my heart, but the very next day …»
Hjernen har allerede fortsettelsen: «you gave it away».
Whams julehit «Last Christmas» er bare ett eksempel på julesangene som har fulgt oss i radioen og i butikkene i desember i mange år.
Men hvorfor orker vi å høre på de samme sangene år etter år? Og hva skal det til for at en sang blir til en julehit og etter hvert til en klassiker?
En leser har lurt på dette.
Vi sender problemet videre til Danmarks antagelig mest kompetente mann på området: Peter Vuust, hjerneforsker og jazzmusiker. Han er førsteamanuensis i Kognitiv Neurovidenskab ved Center for Funktionelt Integrativ Neurovidenskab, Aarhus Universitet og professor ved Det Jyske Musikkonservatorium.
Det finnes ingen oppskrift
Vi kan ikke komme med noen fiks ferdig oppskrift på den perfekte julehiten her. Peter Vuust forteller:
– Hvis jeg hadde den, ville jeg jobbet i en helt annen bransje.
Likevel finnes det forklaringer på hvorfor noen sanger blir hengende.
Hjernen belønner oss for gjentakelser
Peter Vuust forteller at det er en selvforsterkende effekt i å høre de samme julesangene år ut og år inn. Hjernene våre er nemlig innrettet sånn at jo flere ganger vi hører noe, jo bedre liker vi det.
– Det passer jo godt med julesangene, som forfølger oss fra det ene året etter det andre, sier han.
Faktisk har Vuust vært med på å gjennomføre forsøk der deltakerne fikk høre et musikkstykke. Antallet repetisjoner varierte. De som fikk høre stykket flest ganger, likte det best.
Du kjenner sikkert effekten selv: En ny single blir spilt på radioen, og din første reaksjon er: «For noe forferdelig …», og tre uker senere går du og nynner med til det samme sangen.
En tredjedel er repetisjon
Det er faktisk en vitenskapelig forklaring på dette. Hjernen forsøker hele tiden å spå hva som kommer til å skje.
Når vi klarer det, utløser hjernen en liten dose av signalstoffet dopamin, som er en form for belønning. Når vi hører de første tonene av en melodi, arbeider hjernen på høygir for å gjenkjenne situasjonen. Hvis vi klarer det, får vi en belønning.
– Det er hjernens måte å sørge for at vi overlever. Musikk passer godt til å påvirke hjernens forventningsmekanismer fordi den er så presis i tid. Hjernen bygger hele tiden opp forventninger, som den får utløst umiddelbart.
Derfor brukes gjentakelser aktivt i sangene, forteller Vuust. Særlig Grand prix-sanger mestrer gjentakelsens kunst, for de skal skape gjenkjenning på ekstremt kort tid.
I Whams berømte juleklassiker kommer refrenget hele seks ganger i løpet av 4 minutter og 38 sekunder. Hvert refreng varer i 17 sekunder, i alt 1 minutt og 42 sekunder, noe som blir over en tredjedel av sangen.
Fordel å være sesongsang
Hvis du holder på å kaste opp av all julemusikken mot slutten av desember – eller kanskje allerede i begynnelsen – har vitenskapen også en forklaring på dette.
Den oppadgående kurven, der vi liker en sang bedre og bedre for hver gang vi hører den, knekker sammen når vi blir bevisste på hva som foregår, forteller Vuust.
– Så snart vi når opp til det bevisste nivået, begynner vi å bli kritiske – så denne effekten varer ikke evig. Jeg tror det fikse ved julehiter er at vi glemmer dem, slik at vi kan starte forfra på kurven hvert år når desember starter igjen.
Han sammenligner det med en gammel plate som man har hatt liggende og ikke har hørt på. Gjenkjenningens glede er størst når vi ikke har hørt musikken på lang tid.
Må skille seg ut fra mengden
Gjentagelser er selvsagt ikke nok. I så fall ville oppskriften vært ganske enkel.
Hvis sangen ikke har annet enn mønstergjenkjenning å by på, konstaterer hjernen at den ikke inneholder noe ukjent – og da reagerer den ikke i det hele tatt.
– En hit må kunne skille seg ut fra mengden. Hvis det ikke er noe nytt og annerledes med den, blir den bare glemt, sier Vuust.
– Det er derfor Grand prix-sanger ofte har de såkalte C-stykkene, med et lite opphold fra resten. De trenger ikke være særlig lange, men det må være nok til at vi legger merke til det.
Verset og refrenget kalles for A- og B-stykker, mens et brudd kalles et C-stykke. Det gjør at hjernens belønningsmekanisme aktiveres. Vi får nemlig også en liten dose dopamin når det skjer noe uventet.
Velger det uvanlige
Ifølge Peter Vuust oppnår Wham noe av det samme ved å variere A-stykket. Et eksempel er 2,52 sekunder inne i sangen, da George Michael utbryter: «My God, I thought you were someone to rely on. Me – I guess I was a shoulder to cry on».
En annen måte å skille ut seg på kan være på å velge et uvanlig instrument eller en original kombinasjon av tonearter.
– Popmusikk bruker ofte ganske uvanlige virkemidler. Men innen samme låt er det mye gjentagelser, forteller Vuust.
– Et annet eksempel er Last Christmas, som er et skoleeksempel på blandingen av det velkjente og noe mer komplekst.
Klassikerne har mange lag og detaljer
Julesanger har også noen helt spesielle fellestrekk.
Bjelleklang og kirkeklokker er nærmest et must. Det blir veldig sjelden brukt i vanlige popsanger.
Julesangene kommer i to varianter: de festlige og de høystemte. Eksempler på festlige sanger er: «Rocking around the Christmas Tree», og «Santa Claus is coming to Town». Eksempler på høystemte julehits er: «White Christmas», «Happy X-Mas (War is over)» og «Have Yourself a Merry Little Christmas».
Selv om mange julehiter er preget av gjentakelser, merkelige instrumenter og bjelleklang, har klassikerne ofte flere lag enn gjennomsnittlige popsanger, forteller Peter Vuust.
– De skal holde i mange år, da må de ha mange lag og detaljer. Ta et eksempel som «Have Yourself a Merry Little Christmas». Enkel på overflaten, men med mange lag vi kan utforske.
Bing Crosby hadde julepotensial
Et siste kriterium for en langtidsholdbar julesang er at kunstneren bør være relativt kjent, mener Vuust.
– Det er et nåløye, så jeg tror at det bør være relativt kjente artister for at sangen skal ha en sjanse – vi liker tanken på at det er Bing Crosby eller Paul McCartney vi hører på. Og så er det lett å se for seg Bing Crosby med en nisselue.
Musikk gir julestemning
Den viktigste egenskapen ved musikk at den påvirker følelsene våre, mener Vuust.
Som Pavlovs hunder – som fikk mat når det ble ringt med en klokke og derfor begynte å sikle så snart de hørte denne klokken – har vi vent oss til å koble julemusikken sammen med bestemte følelser, episoder og opplevelser.
Vuust tror det er en av de viktigste grunnene til at vi hører på de samme gamle traverne.
– Folk husker ofte hva som ble spilt da de kysset kjæresten sin for første gang. Musikk er veldig sterkt koblet sammen med følelsene våre, den binder seg ofte til minner og følelser, og derfor kommer vi raskt i en bestemt stemning når vi hører den.
Musikk bringer oss sammen
For noen er ikke minnene særlig positive, mens de for andre bærer preg av glede, samvær og hygge.
Enten man liker det eller ikke, kan det å høre på den samme musikken, bringe oss i en felles sinnstilstand – bedre kjent som «julestemning».
– Det er nøyaktig det samme som skjer når vi går i kirken eller står på en idrettsarena. Musikken har evnen til å sette oss i en harmonisert følelse og bringe oss sammen om det felles prosjektet: julen.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på videnskab.dk 6. desember 2011.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
