Spermiene er bare en motor som skal bære arvestoffet, forklarer Elisabeth Kommisrud.

Hun er professor ved Høgskolen i Hedmark. Hanndyr og fruktbarhet er spesialområdet. Nå ser hun og kollegene blant annet på råner som har DNA-skade på spermiene. Jo mer fruktbare grisene er, jo bedre går det for Norges nærmere 3000 svinebønder.

Arv og miljø i arv

– I spermiehodet er arvestoffet pakket hardt. Hvis det ikke er pakket godt nok, så kan spermien fremdeles befrukte egget, men resultatet kan for eksempel bli tidlig fosterdød, sier Kommisrud.

Men grisungene arver ikke bare egenskapene fra flere generasjoner av råner og purker i slektstreet. De får også med seg egenskaper som skyldes at miljøet har endret arvestoffet. Det er det som heter epigenetikk. Professoren forklarer det slik:

– Epigenetikk er ting som vi påfører, for eksempel gjennom forurensning. Et klassisk eksempel er fra Nederland under annen verdenskrig, der det var en alvorlig sultperiode. Sykehusene har veldig gode fortegnelser over barn som ble født før, under og etter sultperioden. Vi ser ikke bare at de selv har forskjellig tendens til sykdommer hvis de ble utsatt for en sånn periode i svangerskapet, men også at det går i arv til barna deres.

Skader på spermiene

Forskerne i Hedmark er opptatt av skader på spermie-DNA-et. Mens laksespermier, som de også har sett på, er veldig hardføre, er rånenes svømmende celler mer sårbare.

– Vi har allerede identifisert noen individer som har forskjellig grad av DNA-skade på spermiene sine. Nå ser vi på dem for å finne ut om skadene kommer innenfra eller utenfra – om det er noe som er påført dem, forteller Elisabeth Kommisrud til forskning.no.

Bedre i bingen

Det som allerede er velkjent blant forskere og svineavlseksperter, er at fruktbarheten i Norge er veldig høy. Det er ikke bare tusenvis av purker som opplever at norske råner leverer godt – forskerne ser det også. Men hvorfor?

– Det interessante spørsmålet er om Norge har lavere nivå av skader på spermie-DNA-et enn andre. Vi vet at det er tilfelle på storfe, og det kan være det på svin, også, sier Kommisrud.

Internasjonalt er fruktbarheten på vei ned.

– Slik er det ikke i Norge. Vi vil finne ut hvorfor, så vi ikke går på den samme smellen her, sier hun.

Far til flere

Fruktbarheten på hunndyrsiden er komplisert. Fra storfe vet vi at børbetennelse – betennelse i livmoren som gir lavere fruktbarhet – er mye mer utbredt i andre land.

– Så er spørsmålet hvilke genetiske forskjeller det er hos hanndyrene. Et sæduttak fra en råne kan det gi opp mot 40 kull, men når hvert kull er på ti–tolv grisunger og kanskje enda flere, kan det bli noen hundre griser av det. Derfor er det viktig hvilke råner som tas inn i avlsprogrammet, understreker Elisabeth Kommisrud.

Seiglivet sæd

Professoren ved Høgskolen i Hedmark arbeider også med å holde liv i sædcellene lenger.

– Den grunnleggende idéen er å forlenge livet til sædceller fra 24 til 48 timer. Da må de innledningsvis slutte å bevege seg, og så dypfryses.

– På storfe lyktes det å kombinere immobilisering og kryokonservering i 2007. Men det er ikke bare å overføre. Okse og råne er ganske forskjellige, konstaterer Kommisrud.

Spermiene gjøres ubevegelige i en gelé som ser ut som en liten spaghettistrimmel. – Når de settes inn i kua, vil geléen gradvis smelte ned så det kommer påfyll av nye spermier hele tiden. Da blir tidspunktet litt mindre kritisk. Det er tidspunktet for eggløsning som er det kritiske, men det tidspunktet kjenner jo ikke bonden når han bestiller inseminering, peker hun på.