Unge griser ved en Tysklands største grisefarmer.

Vil forhindre at griser biter hverandre i halen

Om grisene ikke har det bra kan de begynne å bite hverandre i halen. Det gir syke griser og tapte inntekter.

24.12 2014 05:00

To små griser leker rundt føttene på mastergradsstudent og trener Anastasija Popova i et laboratorium ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Adamstuen i Oslo.

En av dem løper umiddelbart til et avlukke i laboratoriet. Her vet grisen at det venter godsaker hvis de trykker på en bryter, etter at et lydsignal er spilt av.

Grisene Åse og Olga er midt i et intensivt treningsprogram, og er med i et pilotforsøk på NMBU.  Pilotforsøket skal legge grunnlaget for en måte å måle hvordan grisene har det, og hvilket humør de er i.

Forskerne er blant annet interessert i å se hvordan grisen reagerer på lyden. Dette kan kanskje avsløre grisens indre liv: Har den det bra?

Om grisen har det bra eller ikke, kan kanskje ha noe å si for et viktig dyreveldferdsproblem, nemlig halebiting.

Se video av treningen fra pilotforsøket under. I første omgang tester bare forskerne ut hvordan grisene skal trenes, hovedforsøket med mange flere griser skal begynne til neste år.

Dette er del av et stort forskningsprosjekt som kalles FareWellDock, som har ambisjonen om å finne tiltak mot halebiting, slik at europeiske bønder i flere land skal slutte å amputere grisehaler. Forskningsprosjektet foregår i mange europeiske land, hvor Norge også deltar.

Halekupering skjer ikke i blant annet Norge, Sverige eller Finland.

Halebiting

Halebiting er et av de største velferdsproblemene i dagens svineproduksjon, skriver Animalia i en brosjyre om halebiting.

Halebiting er ganske enkelt når en gris biter en annen gris hardt i halen, i verste fall kan halen bites helt av.  Dette er naturlig nok smertefullt for grisen, og kan koste bransjen dyrt.

Dette er såkalt unormal atferd, og ville griser i naturen vil ikke bite hverandre i halen på denne måten. Dermed er dette et problem som har oppstått med industrialisert landbruk.


En grisehale som har blitt utsatt for biting.

Grisen vil kanskje få åpne sår på halen, som igjen blir infisert. Infeksjonen kan spre seg til for eksempel skjelett, blod eller lunger, og i noen tilfeller kan ikke grisen bli til mat på grunn av infeksjonene.

Rundt 30 000 griser, ca. 2 prosent av alle som skal slaktes i året i Norge, må undersøkes på grunn av halebiting. Et lite antall av disse har såpass mye infeksjoner at de må fjernes fra produksjonen.

Sannsynligvis er det også flere tilfeller, siden grisene som er hardest rammet blir avlivet på gårdene før de sendes til slakting.

Kupering

For å få en viss kontroll over halebitingen, er det vanlig å kupere grisenes haler. Det vil si å amputere av en del av grisens hale. Da får grisen en liten halestump som kan være svært øm og sår, som gjør grisen mer oppmerksom og var for sin egen hale.

Dette blir gjort i de fleste land i Europa, bortsett fra Norge, Sverige og Finland.

­– Det er egentlig ikke lov i EU, men hvis du kan dokumentere at halebiting er et problem, og har satt i gang andre tiltak for å få slutt på det, kan du kupere  hvis det er behov, sier Bente Fredriksen, spesialveterinær i Animalia.

– Vi ser allikevel at det gjøres rutinemessig i mange europeiske land.

Prosentandelen med griser med halesår i Europa er omtrent lik som i Norge, selv om de kuperer haler.

– Norge og Sverige er i en særstilling i Europa når det kommer til grisens dyrevelferd.

– Hvis en hadde sluttet med halekupering i Europa, og ikke gjort noe med grisenes miljø ville de nok hatt mer halebiting, sier Fredriksen.

Hvordan grisen har det i dagliglivet er en risikofaktor for halebiting.

Hva ligger bak?

– Det er svært komplekst, og det er mange faktorer som sannsynligvis forårsaker halebiting, sier Janicke Nordgreen, forsker ved Animal Welfare Research Group, NMBU, og FareWellDock i Norge.

Det nye forskningsprosjektet leter etter årsakene til halebiting. Det finnes allerede mange anbefalinger for hvordan bønder skal motvirke halebiting, som å gjøre grisebingen mer interessant for grisene.

Griser har en naturlig tendens til å rote rundt i jorda og lete etter mat, så halm eller noe som kan aktivisere grisen blir anbefalt som tiltak. Grisene bør også ha nok plass til å spise og drikke, og det bør ikke være for mange griser på et tett område.

Hvis de ikke har dårlig tilgang på aktiviteter, lever grisene i et såkalt fattig miljø, som er en risikofaktor for halebiting.

– Det kan også være at noen griser får smaken på blod, og vil fortsette å bite andre, forteller Andrew Janczak, prosjektleder for FareWellDock ved NMBU.

Janczak og Nordgreen forteller også om griser som plutselig biter, uten noen tilsynelatende grunn. Disse grisene bør fjernes fra de andre med en gang.

Fôrmengde og –type og ventilasjon i bingen kan også spille en rolle for halebitingen.

Mange av de potensielle årsakene skal undersøkes av andre forskergrupper i andre land som også er med i prosjektet.

Griser kan også lide av sykdommer, for eksempel luftveisinfeksjoner.

– Sykdom ser ut til å være en risikofaktor, sier Janicke Nordgreen.

Sykdom kan kanskje gjøre grisen gretten og dårlig, noe som kan føre til at den blir offer for halebiting, eller begynner å bite selv.

Deprimerte griser

– Hvis grisen er litt smådårlig kan det påvirke grisens humør, og endre hvordan de samhandler med de andre grisene. Det kan være at dette øker sjansene for at de blir halebitere, sier Nordgreen.

– Hvis grisen er på sitt dårligste vil den kanskje trekke seg unna og være enda mindre responsiv til de andre grisene. Dette kan være en risiko for å bli offer.

Janicke Nordgreen og prosjektleder Andrew Janczak ved NMBU skal prøve å undersøke denne hypotetiske sammenhengen mellom sykdom og halebiting.

Er glasset halvfullt eller halvtomt for grisen?

I en serie forsøk skal grisenes humør og sosiale oppførsel undersøkes. Noen av grisene i forsøket skal gis en kortvarig infeksjon som vil aktivere immunsystemet, og gjøre grisen akutt syk.

– Etter seks timer er grisen frisk igjen, forteller Nordgreen.

For å se om grisens humør blir påvirket av sykdommen, trenger forskerne en eller annen måte å måle grisens indre liv.

Her kommer pilotforsøkene med grisene Åse og Olga inn, hvor selve metoden testes ut.

Grisene i forsøket skal etter hvert lære seg å skille mellom to forskjellige lyder. Den ene lyden signaliserer at grisen skal trykke på en bryter, og bli belønnet med én godbit.

Den andre lyden forteller grisen at den skal trykke på en annen bryter, og få fem godbiter.

Deretter skal det spilles en blandingslyd av disse to signalene for grisen. Spørsmålet er: Hvordan kommer grisen til å tolke lyden?

Vil grisen forstå lyden som at den skal få én godbit, eller flere godbiter? Hvis den er deprimert, kan det tenkes at den tolker lyden som at den bare skal få én godbit. Hvis den er mer lys til sinns, kan grisen tenke at den vil få flere godbiter.

– Dette kan kanskje si noe om hvordan grisene ser på livet, sier Nordgreen.


Grisen Åse skal lære å trykke på knappen etter lydsignalet for å få en godbit. Disse forsøkene fungerer som en test, før grisene som faktisk skal være med i forsøket skal trenes opp.

Humørsvigninger

I andre forsøk som også er en del av studien skal blodverdier og immunforsvaret også overvåkes for å se hva slags stoffer i blodet som er mest sentrale for at grisen endrer oppførsel, som følge av infeksjonen.

De 16 grisene som skal være med i neste del av forsøket skal  bo i par, hvor forskerne skal observere hvordan de forholder seg til hverandre. Parene kan for eksempel bestå av en frisk gris og en syk gris.

Forskerne tror ikke de kommer til å observere direkte halebiting, men håper på å kunne identifisere faktorer som kan lede til den dårlige oppførselen.

Pilotforsøket med Åse og Olga er først og fremst en måte å teste hvordan de skal trene opp grisene, og de virkelige forsøkene begynner til neste år. Prosjektet vil være ferdig i 2016.

Referanser:

FareWellDocks hjemmesider

Om Halebiting - Animalia

Kjøttets tilstand 2014

Kjøttets tilstand 2013

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord

Annonse

Annonse