Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Et syntetisk bilde produsert med data fra støvskallet rundt den røde kjempestjernen W Hydrae, til venstre sett med vannrett polarisert lys og til høyre med loddrett polarisert lys. Stjernen, den røde skiven innenfor skallet, er opprinnelig ikke med i observasjonene og er bare tatt med for å illustrere. Sola, den gule prikken, viser også størrelsen i sammenligning. (Foto: (Figur: Barnaby Norris))
Astronomer fra Australia og Storbritannia har studert tre slike døende stjerner fra det store teleskopet på ESO-observatoriet nord i Chile.
De presise observasjonene forklarer bedre hvordan stjernene kvitter seg med store støvskyer, som seinere kan danne nye solsystemer.
Forstørrelsen som kreves for å se dette, kunne skilt to billykter fra hverandre i Australia, sett fra Storbritannia, heter det i en nyhetsmelding fra University of Manchester.
Skjebnen som har rammet disse stjernene, vil også bli vår sol til del. Om fem milliarder år vil den ese opp til en rød kjempe, og trolig sluke jordkloden.
Polaroid-teleskop
Astronomene sammenlignet lysbølger fra stjernen som svinger i forskjellige retninger. Dette kalles også polariseringen til lyset, kjent fra polaroidsolbriller.
Slike solbriller fjerner lys med en bestemt polarisering, for eksempel reflektert lys fra snø eller vann.
Polariseringen av lyset fra de røde kjempestjernene fortalte at det også er reflektert. Men her kommer refleksene fra milliarder på milliarder av ørsmå støvkorn i et skall rundt selve stjernen.
Ny forklaring
Støvkornene er små korn av silikater, som sand på jorda, bare mye mindre. Likevel er de større enn forskerne hadde regnet med.
Det at støvkornene reflekterer eller sprer lyset isteden for å suge det til seg, kan også forklare at de ikke fordamper i varmen fra stjernen, selv om de er ganske nær.
Fordi støvkornene er så nær stjernen, blir de blåst utover i verdensrommet med en fart på ti kilometer i sekundet, like fort som en rakett.
Dette støvet kan seinere bli til nye virvler og danne nye stjerner og planeter.
Resultatene er publisert i siste utgave av tidsskriftet Nature.
