«Nordmenn er verdensmestre i engelsk,» glitret det i en Aftenposten-overskrift fra 2011. Norge hadde blitt rangert som best i verden i engelsk som fremmedspråk etter en omfattende språktest.

EPItesten (English Proficiency Index) måler engelskkompetansen til to millioner personer verden over. Norge skårer jevnlig blant topp ti på denne språktesten. Men er alt som glimrer gull? Er vi virkelig så flinke i engelsk som språktester og media skal ha det til? Språkforskere i Norge argumenterer gjerne omvendt: de sier vi trenger mer kompetanse i engelsk. Så, er vi verdensmestre, eller har vi mye igjen å lære?

Uforberedt på det vanskelige 

Allerede i 2005 kunne sjokkerte nordmenn lese at kun en tredjedel av norske videregående elever hadde klart å bestå en opptaksprøve i engelsk til internasjonale universiteter. Dette kom frem i doktoravhandlingen til Glenn Ole Hellekjær, og viste at norske videregåendeelever ikke var forberedt på å bruke engelsk i akademia. Hellekjærs videre forskning har vist at mange nordmenn selv føler at engelsken deres ikke er god nok.  Jobben gjør at de føler et behov for mer kompetanse i engelsk. 

Utover hverdagsspråket er ikke nordmenn forberedt på den engelskspråklige verdenen som venter oss, ifølge Hellekjær. Når det kommer til jobb og studier snubler vi. Men hvorfor fanges ikke dette opp av folk flest eller språktester?

En teoretisk oppdagelse 

For å besvare dette spørsmålet må vi enda lenger tilbake i tid. Da den anerkjente, irske språkforskeren Jim Cummins observerte innvandrerbarn i Canada på slutten av 1970-tallet la han merke til at de kunne snakke flytende engelsk etter et par år. Likevel var det mange begrensninger og vesentlige mangler i engelsken deres. Dette førte til at han utviklet en teori om at alle språk har to nivåer: Et ”lavt” nivå (som disse barna snakket), og et ”høyere” nivå som kommer med tiden. 

Det lavere nivået kalte han BICS (Basic Interpersonal Communication Skills). Dette er dagligtalen.Vi bruker BICS-språk når vi snakker om hva vi har gjort i løpet av dagen, eller om vi skal hente noe på butikken. Det høyere nivået heter CALP (Cognitive Academic Language Proficiency) og er språket vi bruker når vi skal snakke på et faglig høyt og presist nivå. Slikt språk hører vi vanligvis ikke i dagligdagse situasjoner. 

Kjært barn har mange navn, og CALP-engelsk blir gjerne kalt akademisk engelsk, engelsk som arbeidsspråk, English for specific purposes, med mer. CALP legger særskilt vekt på ordforråd og fagbegrep.  Vi skal for eksempel kunne bruke riktige ord og uttrykk når vi skal selge et hus, eller skrive en akademisk tekst om global oppvarming. Ofte blir BICS og CALP sammenliknet med en isfjell – den enkle BICS engelsken er det synlige, mens CALP-en ligger dypt under.

Usynlige hull i ordforrådet 

Cummins bemerket at innvandrerbarna i Canada kunne bruke opp mot fem år på å utvikle den litt tyngre CALP-engelsken. For noen skjedde det ikke i det hele tatt. Teorien er blitt prøvd ut i USA i nyere tid.  Der oppdaget forskere at mange innvandrerbarn ikke mestret den mer komplekse CALP-engelsken. Disse elevene «lurte» lærerne sine til å tro at de var like flinke i engelsk som amerikanskfødte barn fordi de var sterke muntlig. Siden de hadde få grammatikkfeil og snakket med amerikansk aksent, oppdaget ikke lærerne at innvandrerbarna trengte ekstra språkstøtte. Disse elevene gjorde det ikke like bra akademisk, og lærerne oppfattet det som om de ikke jobbet hardt nok.

Mange har altså usynlige hull i ordforrådet, og det er mye vanskeligere å fylle hullene i andrespråket enn det er i morsmålet. 

Drukner i dagligtalen

Situasjonen er ikke annerledes i Norge, ifølge Hellekjær og andre norske språkforskere.  Nordmenn er flinke til å snakke engelsk, og vi får engelsk gjennom internett, tv og sanger. Der hører vi typisk enkel BICS-engelsk. Hellekjær mistenker at vi derfor ligger på et lettere BICS-nivå, men at vi bedømmer oss selv som flinkere enn vi faktisk er. Vi får kanskje en falsk mestringsfølelse fordi vi er sterke muntlige og har få grammatikkfeil. 

Problemene dukker ikke opp før vi møter den komplekse engelsken. Vi merker det ikke nødvendigvis selv engang, før en lærer klager over at vi bruker enkle ord og uttrykk.  Jeg fikk bekreftet dette da jeg tok mastergrad i engelsk. Jeg samlet tekster skrevet av norske elever og studenter på engelsk og undersøkte hva som skjer når de skriver feil ord i akademiske tekster (for eksempel: I can good English). På hver side elevene skrev var det over 16 ordfeil per tekst. Over 60 prosent av feilene skyldtes at elevene brukte enkle BICS-ord framfor tyngre ord. Typiske eksempler er overbruk av generelle ord slik som «big» og «good», som ikke hører hjemme i akademiske tekster. Elevene manglet ordforrådet til å kunne uttrykke seg godt på akademisk engelsk, noe som stemmer overens med BICS/CALP-teorien.

Det blir likevel feil å si at CALP kun er akademisk engelsk, og derfor bare er relevant for nordmenn i høyere utdanning. Vi trenger alle å kunne snakke presist og godt om forskjellige temaer. En frisør, for eksempel, må vite navnene på de forskjellige verktøyene han bruker for å kunne snakke om jobben sin på engelsk. Han trenger også å vite hva de forskjellige stilene og klippene heter. Dette regnes også som CALP-engelsk, og er derfor relevant for alle i Norge som jobber eller studerer på engelsk. Det er veldig viktig for skolen og læreplanen å understreke hva man trenger engelsk til. Alle har forskjellige behov, jobber og interesser.

Forskningens plass

Selv om vi nordmenn er tilsynelatende kyndige i engelsk, er ikke dette den fulle og hele sannheten. CALP, den ”usynlige engelsken» som skaper barrierer for oss nordmenn, hadde forblitt usynlig uten forskere som Cummins og Hellekjær. Som innvandrerbarna i USA kan vi ofte lure oss selv og andre til å tro at vi har mestret engelsk godt nok. Det er derfor vi trenger forskning som gjør at vi kan se forbi det vi tror, på en objektiv måte.

 Ordforråd forteller oss noe om hvilke felt vi kan uttrykke oss på og hvor presist vi kan snakke. Ordforrådet vårt i morsmålet er kjempestort – de fleste kan rundt 20.000 ord på morsmålet sitt! Følelsen av at vi vet hva vi har lyst til å si på engelsk, men ikke får det helt til, kommer ofte når vi ikke kan nok ord. Derfor er det svært viktig at det legges fokus på ordforråd i skoler, forskning og språktester. Den vanskelige CALP-engelsken er for mange nordmenn et usynlig nivå. Vi vet ikke at hullene er der før vi plutselig snubler i dem på jobben eller skolen. 

Nå som vi vet hva nordmenn sliter med i engelsken blir da neste steg å finne ut hvordan vi kan løse dette. I min doktoravhandling ser jeg på forskjellige undervisningsmetoder som gjør at vi blir bedre i CALP-engelsk. Jeg undersøker når andre fag (naturfag, matte med mer) blir undervist på engelsk, for å kunne gripe fatt i CALP-språket utenfor engelsktimen. BICS/CALP-skillet har store konsekvenser for hvordan vi bør tenke rundt engelskundervisningen. Det er der vi må forberede norske barn på den engelskspråklige framtiden de en dag kommer til å møte. For det er dem vi svikter hvis vi ikke klarer å fylle de usynlige hullene før det er for sent.