Steve Jones’ bok Y er en bok om en av naturens mest neglisjerte skapninger: Mannen - ifølge forfatteren. Og som vanlig er Steve Jones et oppkomme av pussige anekdoter:

Du visste det sikkert ikke, og du kan sikkert godt leve videre uten å vite det - men den distansen den mikroskopiske sædcellen bakser, padler og sliter seg gjennom, fra testikkel til egg, ville for deg være som om du skulle svømme fra Oslo til Gratangen - motstrøms og med haier i vannet.

En tøff utfordring, for å si det slik.

Nå er det jo selvsagt ikke alle sædceller som lykkes, heller.

Og det har kanskje en grunn - og ER kanskje grunnen til at jeg, og naturen, er så spandabel, at hver gang jeg “gleder min kone” - for å ty til en omskrivning, Steve Jones verdig - øser på med så mange mulige arvinger, at jeg like gjerne, om jeg hadde vært så heldig, kunne ha befruktet alle Europas kvinner i samme slengen.

Men det koster å være kar. En mann som gjør kort prosess - og kutter av seg testiklene, kan regne med å forlenge livet med 13 år. Ikke dårlig, med tanke på at 20 sigaretter om dagen i snitt forkorter samme liv med bare fem år.

Hvilket sier noe om hva vi menn investerer for artens beste.

Sædceller er dyre små maskiner å sette sammen. Fordi - som vi har forstått - de må være perfekte: Bare de aller, aller beste klarer å gjennomføre svømmeturen.

Kaninrace

For å vise effekten av styrkeprøven, plukket noen forskere ut noen få sædceller som hadde nådd omtrent til Brønnøysund - utsendt på vegne av en hvit kanin. De 20 sædcellene ble deretter plassert på startstreken i en annen hunnkanin, i kamp med ti millioner spreke, nyutsendte representanter for en konkurrerende brun hann.

Som et tegn på de utvalgtes overlegne stamina, nedkom den lykkelige mottager med et ikke ubetydelig antall hvite unger. Snakker om “survival of the fittest”!

Slik sett kan vi jo alle betrakte oss som vinnere - vi som er blitt født. Om vi da ikke har juksa - og fått hjelp av pipetter og reagensrør. En av 20 dansker er visstnok av den sorten, påstår Jones - kan man ikke, så skal man.

Sex? Ja! Ansvar? Nei!

Et pussig fenomen med menns formeringsevne og -vilje er for øvrig at trangen til å etterlate seg arvinger, om mulig, bare matches av viljen til å unngå å etterlate seg arvinger. Eller kanskje mer presist: trangen til å late som om det ikke var meg som gjorde det..

Nedlegge damer? Ja! Nedlegge mange damer? Ja, Ja! Betale for seg? Nei?

Her havner vi i farskapssaker og arverettigheter - definert ut fra om du bærer den rette utgaven av dette skrøpelige, nærmest rudimentære kromosomet som kalles Y - derav bokas tittel.

Mannen en parasitt?

Y er nemlig ikke som alle andre kromosomer - det arves bare fra far til sønn, og faren for innavl og skadelige mutasjoner er dermed høyere enn på andre deler av arvestoffet. Y, og dermed hannkjønnet, er nærmest som en parasitt å regne, hevder Jones i ett kapittel, men er nettopp derfor selve drivkraften bak menneskets utvikling, sier han et annet sted.

Kastrasjon - en urgammel hobby

Med så mye kraft i ballene, er det kanskje ikke så rart at ideen om å kutte dem av - fortrinnsvis på folk man ikke liker - dukker opp på et tidlig tidspunkt i menneskets historie.

Cybelekulten var i sin tid en konkurrent til kristendommen, men feiringen av Attis bursdag den 24. mars, da nyordinerte prester sprang gledesstrålende rundt i Romas gater og slang sine avkuttede kjønnsdeler ut blant tilskuerne, ble i sterkeste laget for en militærstat som helst så at dens sønner sparte sin mandige kraft for bruk i imperiets tjeneste.

Dermed lå veien i stedet åpen for disse kjetterske jødiske ideene - et poeng Jones forøvrig ikke får med seg. Men at den siste ekte kastratsanger levde et godt stykke inn i det tjuende århundre (han døde først i 1922), er med. Og også at han sto bak verdens eneste grammofoninnspilling av samme kunstart - but alas, somewhat out of tune!

Omskjæring er antagelig en ritualisert form for kastrasjon, mener Jones. Vi skal nøye oss med å sitere ham på at en avskåret forhud nærmest selvfølgelig heller ikke er til å spøke med: dyrker man vevet i et laboratorium, snakker vi om hudstykker i størrelsesorden fotballbaner. Ikke ueffent for transplantasjonsmedisinen.

Nok en gang et symbol på den kraft vi menn går rundt med mellom beina.

Tror vi.

Hvor potente er vi egentlig?

For: Hvor hyperseksuelle er vi menn Egentlig? Er menn virkelig mer utro enn kvinner? Går det virkelig an, i betydningen: Kan ett kjønn være mer utro enn det andre?

Eller: Hvordan kan det ha seg, slik alle tror og alle påstår, at menn har mange flere seksualpartnere enn kvinner? Man skal jo helst være minst to for å kunne kalle det sex - og statistisk sett burde gjennomsnittet for de to kjønn være det samme. Svaret ligger, ikke overraskende kanskje, i krysningspunktet mellom clintonsk retorikk og prostitusjon, mener forfatteren.

Anekdotenes mester

Steve Jones er anekdotenes mester. Hans bøker er mettet med morsom informasjon - på imponerende vis satt sammen til et meningsfylt hele. Vanligvis et funn for samlere av irrelevant partykunnskap.

Han slo igjennom i 1996 med “In the blood - God, genes and destiny”, en bok om menneskets opprinnelse og adferd. Jeg elsket den forrige boka hans - “Almost like a whale” fra 1999, en nyskrivning av Darwins “Artenes opprinnelse” for det 21. århundre.

Den nye boka - “Y - The Descent of Men”, er for sikkerhets skyld en nyskrivning av en annen av Darwins store bøker - “The Descent of Man” fra 1871.

Altså den boka der Darwin tok skrittet fullt ut - og skrev om menneskets opprinnelse. Et tema han i stor grad utelot fra “Artenes opprinnelse” - men som likevel kom til å prege debatten i årene som fulgte. Og dermed kunne han jo like godt skrive den?

Godtroende forfatter?

Men: Det er et par “men” her. Ikke alt Steve Jones forteller, er like troverdig. Når han, ved genetisk fiksfakseri og rudimentære arkeologiske bevis, forsøker å bevise at waliserne (Steve er, som Tom Jones fra Wales, selvsagt…) befolket Amerika og er indianernes forfedre, drar han vitenskapen mildt sagt litt langt.

At han i tillegg er minimalt skeptisk både til myten om den walisiske prins Madog, som etter sigende dro over dammen lenge før vikingene, og det nittende århundres fortellinger om mandanene - den “hvite” indianerstammen - viser hvor mye egeninteressen kan påvirke en presumptivt objektiv, vitenskapelig fremstilling. (Historien om mandanene kan forøvrig leses, med stort utbytte, i George Catlins reisebeskrivelse “The American Indian” fra 1838 - for få år siden tilgjengelig på Penguin.)

Tenke, Jones - Tenke!

Mot slutten av boka tar det også litt av. I sin engstelse for hannkjønnets fremtid, gjentar Jones alle historiene vi er blitt tutet ørene fulle av om hvor svake menn er - i forhold til kvinner.

I rettferdighetens navn må jeg legge til at han (selvsagt?) er langt mer kvalifisert og klok i sine vurderinger av samme underlegenhet, men når han bruker det berømmelige Willie-toget som eksempel, blir det litt pussig (side 242):

400 nybyggere satte avgårde over Rocky Mountains i juli 1856, i det som er blitt hetende The Willie Party. De kom for seint av gårde, og ble fanget i snøen midtveis. 68 døde, 40 av dem menn - altså en dødelighet mer enn ti ganger høyere enn blant kvinner og barn.

Dette ser Steve Jones og andre kjønnsforskere som et bevis på mannens sårbarhet. Men han skriver i samme avsnitt: “Menn som bokstavelig talt var sterke som løver … som var fellesskapets beste støtter .. døde … Mange en far dro vogna si, full av unger, hele dagen, fra morgen til kveld, helt til dagen før han plutselig døde.”

Tenke, Jones. Tenke!

En bok som i sin helhet handler om mannens kjønnsorgan, skal tradisjonelt og ideelt sett tilsynelatende helst handle om noe annet.

Omskrivning med “to do”

Det gjaldt for Darwin - og det gjelder faktisk til en viss grad fremdeles. En forfatter bør, for å treffe det rette, seriøse publikum, helst ikke nevne noe ved sitt rette, folkelige navn, i hvert fall ikke for ofte. “Penis” er selvsagt et adekvat synonym, men det virker litt påfallende i lengden. Alle vet at det ikke er det ordet du hvisker i din utkåredes øre, før du trenger inn i henne.

Så, i vårt tilfelle øker spenningen for hver side som går: Hvor mange ganger klarer Steve Jones å si “pikk” - uten å si det?

Han klarer seg faktisk ganske greit. Han klarer å omskrive - uten at boka blir noen “Lady Chatterlys Elsker” - og uten at det blir alt for mange blaute ordspill rundt det våte, harde, sprudlende og potente.

Når jeg likevel ikke tenner like mye - unnskyld ordspillet - på denne boka som på Jones’ forrige - skyldes det likevel nettopp at språket - kanskje på grunn av det litt pirrende innholdet - er holdt i frodigste laget for en ikke-innfødt. Litt vanskelig, rett og slett, å følge med hele tiden. Særlig kanskje, fordi gener, kromosomer, hormoner og mutasjoner i utgangspunktet ikke akkurat er sengelektyre. Eller?

Y - The Descent of Men
av Steve Jones
Little, Brown, 2002
280 sider
INSB 0-3168-5615-0