Danskenes Cubesat-prosjekt bygger på en amerikansk modell for å utvikle satelittkompetanse: Bygg en satelitt fra grunnen, bruk minimalt med tid og penger, og bygg smått.

Den ferdige Cubesat’en er på størrelse med en stor terning, veier én kilo og måler ti cm på hver side.

Brukes som vektlodd

- De strenge kravene til størrelse skyldes at en slik minisatelitt kan få plass som vektlodd ved oppskytning av en alminnelig satelitt, sier lektor Jens Dalsgaard Nielsen ved Aalborg universitets Institut for Elektroniske Systemer.

Den lille kuben fyller ubenyttete kriker og kroker i nyttelasten ved oppskytning av kommersielle satelitter, og kan haike ut i rommet på billigbillett.

- Det gir mulighet for at selv små forskningsbudsjetter får plass til rom- og satelittforskning, sier Nielsen.

Ny kube på vei

Den første danske Cubesat fra Aalborg Universitet ble sendt opp i rommet i juni i fjor. Den klarte ikke å ta bilder av jordoverflaten som den skulle, men sendte likevel signaler tilbake til jorda.

Eksperimentet regnes som såpass vellykket at oppfølgeren er underveis. AAUSAT-II blir like liten og lett, og skal blant annet teste ut en detektor som måler gammastråling fra verdensrommet. Minisatelitten får raketthaik sommeren 2005.

Bygd av mikrosystemer

Mens danskenes knøttesatelitter er rimelige studentprosjekter, har svenskene mer ambisiøse planer. Satelitten “NanoSpace-1” skal teste mulighetene for mikrosystemer i framtidens satelitter, og er beregnet å koste omkring 38 millioner kroner.

- NanoSpace-1 er verdens første satelitt som bygges opp fra grunnen med mikrosystemer, sier Lars Stenmark, professor ved Uppsala universitets senter for romteknikk.

Satelitten er ikke nede på nanostørrelse eller Cubesat-størrelse, men heller ingen kjempe - like liten som en PC og med en vekt mindre enn ti kilo. Likevel vil den klare samme oppgaver som dagens 100 kilos satelitter, lover svenskene.

Intelligent struktur

NanoSpace-1 er sammensatt av elektroniske mikrosystemer innebygd i kiselpaneler. Siden selve satelittstrukturen blir “intelligent”, slipper satelitten å dra på passiv dødvekt.

Den skal etter planen skytes opp sammen med en større satelitt i 2006, og skal eksperimentere med mikroraketter og styringssystemer. Mikrosystemene på satelitten kan manipulere hårfin rakettkraft, helt ned i en effekt på titusendels gram. Dette er nødvendig ved ekstrem finjustering av romsonder, for eksempel ved koordinering av romteleskoper.

De store satelittenes tid er nok ikke over, men minisatelittene er tydelig på vei opp.