Ved krittmerket overgår psykisk press de andre sentrale faktorene i fotball, som tekniske ferdigheter, fysisk form og erfaring, ifølge ny studie fra University of Groningen i Nederland.

Den er publisert i Journal of Sports Sciences.

La oss gå tilbake til norsk fotballs store øyeblikk i nyere tid. VM i Frankrike, 23. juni 1998, Marseille og Stade Velodrome. Det er to minutter igjen av ordinær tid, på stillingen 1-1 har Norge fått straffespark etter at Tore Andre Flo er holdt i trøya.

På tribunen sitter nær 60 000 mennesker, Kjetil Rekdal plasserer ballen på straffemerket. Sekunder senere tar han fart, et ganske kort tilløp, han nøler ikke, det er et kontant tilslag, han plasserer ballen sikkert i nettmaskene. En herlig 2-1-seier til Norge.

Studerte 409 straffespark

Nå har den norske forskeren og idrettspsykologen Geir Jordet, sammen med kolleger ved det nederlandske universitetet, studert 41 straffesparkkonkurranser. I alt er det snakk om 409 straffespark fra sluttspill i VM, EM og det sør-amerikanske mesterskapet Copa America i perioden 1976-2004.

Det har en viss betyding for utfallet av straffen om en forsvarer, midtbane- eller angrepsspiller tar den, samt hvor mange minutter vedkommende hadde vært på banen - altså hvor sliten spilleren var.

Men; størst utslag var det innen rekkefølgen av straffesparkene, altså om det var første, fjerde eller femte straffe.

Ved første straffespark i konkurransen, når presset relativt sett er mindre, ble det scoring i 87 prosent av tilfellene. Men så gikk det jevnt og trutt nedover. Spillerne som tok det fjerde straffesparket, det nest siste, scoret i 73 prosent av tilfellene, skriver Nature.

En nedgang på 15 prosent, men fortsatt en forholdsvis høy andel.

- Andelen suksessfulle straffespark kan delvis forklares med at treneren plukker ut sine beste spillere til å skyte i en spesiell fase av straffesparkkonkurransen. Men dette forklarer ikke alle forskjellene, sier Geir Jordet til tidsskriftet.

Når alt skal avgjøres

Når straffekonkurransen kom til sitt klimaks, ikke sjelden ved den femte og siste straffen, skjer noe dramatisk:

Når forutsetningen er at et misset straffespark betyr at laget taper, scores det i bare 52 prosent av tilfellene. Halvparten bommer altså, når presset er størst, viser studien.

Men; dersom et avgjørende straffespark i mål betyr seier, scores det i hele 93 prosent av tilfellene, rapporterer forskerne.

Jordet foreslår at spillere som skal skyte straffer, øver på hele prosessen, også gåturen fra midtsirkelen og frem til straffemerket, slik det gjøres i straffesparkkonkurranser.

Forskeren mener videre at spillerne bør ha en fast rutine, for å kunne blokkere ut tanker om å mislykkes, ifølge Nature.

Litt ekstra for fotballfrelste

Tilbake til den legendariske junikvelden i Marseille i 1998, da Kjetil Rekdal vel var eneste nordmann som beholdt roen.

Han så åpningen i hjørnet til høyre for Taffarel, ikke risikoen for å mislykkes. Vi andre, Arne Scheie i NRKs kommentatorboks inkludert, så langt mindre. Vi var bare elleville.

Scheie bablet i vei om en Kjetil Reknes og kvartfinale og Werder Bremen, selv om Rekdal aldri har spilt i den klubben - men i Hertha Berlin - og at Norge akkurat var klar for åttendedelsfinale mot Italia - som vi kom til å tape 0-1.

Alt kokte i en salig blanding av forventing og redsel - hva om han bommer? Han må IKKE bomme! Det gjorde heller ikke Kjetil Rekdal, trolig den beste norske straffeskytter noensinne. Hvorfor? Fordi han er en kald fisk, som det heter på passelig godt norsk.

Vi har sett storheter som franske Platini og brassen Sokrates misse straffer i VM, italienske storstjerner og engelske forsvarskjemper likeså. Ved straffemerket handler alt om å få ballen i mål - på ett forsøk. Historien har vist at dét ikke alltid er så enkelt, spesielt ikke i straffesparkkonkurranser.

Referanse:

G. Jordet, et al. Journal of Sports Sciences. 5. 121-129 (2007)