- Hvorfor har alle de som er blitt framstående i filosofi, politikk, poesi eller kunst et melankolsk temperament? undret Aristoteles allerede i år 360 f.Kr.

Statistiske undersøkelser kan tyde på at Aristoteles var inne på noe. Den tyske forskeren Adele Juda undersøkte 294 kunstnere og fant at 50 prosent av lyrikerne, 38 prosent av musikerne og 20 prosent av malerne hadde sinnslidelser.

Psykiatrikeren Felix Post gjennomgikk biografiene til 291 berømte mennesker, deriblant 50 forfattere og 40 malere. Hele 90 prosent av forfatterne og 71 prosent av kunstnerne viste seg å ha psykiatriske problemer.

Depressive forfattere

Men ikke alle undersøkelser viser det samme. Da Post utvidet forskningen til å omfatte 453 kjente politikere, historikere, komponister, vitenskapsmenn, kunstmalere, billedhoggere, forfattere og dramatikere, fant han at psykiatriske lidelser stort sett forekom like sjelden hos sterkt kreative personer som i befolkningen generelt.

Unntaket var diktere, forfattere og dramatikere, som var mer utsatt for følelsesmessig ubalanse enn gjennomsnittsmennesker.

- Det synes svært sannsynlig at depressive personligheter forekommer oftere hos forfattere og kreative skribenter, og i mindre grad også hos andre sterkt kreative mennesker, konkluderte Post.

En gresk myte?

Spørsmålet er om koblingen mellom genialitet og galskap er en myte vi har arvet fra grekerne og romerne. De gamle grekere mente poeter, filosofer og vismenn hadde gudenes velvilje og var utstyrt med ånder (på latin kalt “geni”) som kom til uttrykk i form av gudommelig galskap.

- Det finnes ikke noe stort geni uten et anstrøk av galskap, hevdet romeren Seneca.

Engler, logikk og inspirasjon

I middelalderen ble de greske og romerske ånder i stedet engler og spøkelser som beskyttet eller plaget mennesker, og i opplysningstiden var idealene rasjonalitet og logisk tenkning. Det ble ikke særlig plass til gudommelig galskap. Men under romantikken på 1800-tallet kom inspirasjon og intuisjon på moten, og debatten om det “gale geni” blusset opp igjen.

Kanskje ble tanken om det gale geni brukt til å sikre kunstnere frihet fra samfunnets normer og kontroll. Samtidig med anerkjennelsen av gale genier på 1800-tallet blomstret kunstnermiljøer og kreative uttrykk som i tidligere tider kunne ha blitt holdt nede.

På tampen av 1800-tallet kom ekspresjonismen, der kunstnernes sjelsliv ble brettet ut som aldri før. Nå ble det akseptert å uttrykke følelser gjennom kunsten. I stedet for å male det man så, for eksempel kveldsstemning ved solnedgang, malte man det man følte - og kunne dermed ende opp med Munchs “Skrik”. Hans mest kjente maleri ble skapt etter et angstanfall under en kveldstur.

Van Goghs øre

Den mest kjente “gale kunstner” er ekspresjonisten Vincent van Gogh, som i ettertid er blitt nesten like kjent for å kutte av sitt eget øre som for sine malerier.

Han led av ulykkelig kjærlighet til en kvinne, samtidig som han bodde, malte og kranglet med kollega Paul Gauguin. Da det raknet for ham, skar han av en del av øret - og malte senere seg selv med bandasjert hode. Etter en intensiv maleperiode la han seg inn på et sanatorium etter anfall der han var overbevist om at noen forgiftet ham. Under oppholdet prøvde han blant annet å svelge sin egen maling. Et år senere lyktes han i å ta sitt eget liv ved å skyte seg.

Ville ikke kureres

Ikke bare malere har vært plaget av nerveproblemer. Den franske forfatteren Emile Zola ble undersøkt av 15 psykiatere som mente hans geni “stammet fra nevrotiske elementer i hans temperament”.

I 1941 fylte forfatterinnen Virginia Woolf lommene med steiner og druknet seg i elva, etter et liv med depresjoner og savn etter moren som døde da Virginia var barn. I likhet med Munch ville ikke Woolf “kureres” - hun gikk aldri i psykoanalyse, da hun var redd det ville drepe kreativiteten.

Nevrotisk eller visjonær

En psykoanalytisk forklaring på “gale” genier er at de kompenserer for lidelse og behov ved å uttrykke seg gjennom kunstverk eller annen skapende virksomhet. Sigmund Freud hevdet kreativ genialitet kom av opplevelser i barndommen, og var et tegn på nevroser.

Sludder, mener motstandere av denne hypotesen: Det er heller samfunnet som stempler kreativiteten som galskap, for å ha kontroll på de visjonære menneskene.

- Et skip uten ror

Så langt har ikke forskningen påvist en klar sammenheng mellom geniet og galskapen. Men skal man tro noen av geniene selv, er det liten tvil om at sinnslidelsen og kreativiteten henger sammen.

- Uten livsangst og sykdom ville jeg ha vært som et skip uten ror, sa Edvard Munch.

- Kunsten har vært som radiotelegrafistens varselstelegrammer fra det synkende skip.