Hvor mange arter har vi?

Ifølge ny rapport er det registrert rundt 41 000 arter i Norge. Men rapporten anslår at det finnes ytterligere 14 000 arter her i landet. Det er bare ingen som har registrert dem.  
30.6 2011 05:00


Ifølge rapporten er det observert 4308 vepsearter i Norge, men det antas at vi skal ha hele 3800 arter til. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

I dag offentliggjør Artsdatabanken rapporten «Artsmangfoldet i Norge - en kunnskapsoversikt anno 2011».

Artsdatabanken er en nasjonal kunnskapsbank som skal forsyne det norske samfunnet med oppdatert informasjon om norske arter og naturtyper.

Rapporten konkluderer med at det er registrert omtrent 41 000 forskjellige arter dyr, planter og andre levende organismer i Norge, men at det reelle antallet arter antakelig er nærmere 55 000.

- Fremdeles er det nærmere 14 000 arter som vi tror finnes i Norge, men som det ikke er rapportert at er funnet her i landet, forteller Kaare Aagaard ved NTNU Vitenskapsmuseet, som har leda arbeidet med å sammenstille rapporten.

Nye og ukjente arter

Aagaard understreker at det er viktig å skille mellom arter som er nye og ukjente for vitenskapen, og arter som er kjent andre steder, men som ikke er observert i Norge.

Selv om det fremdeles oppdages noen arter i Norge eller i Norske farvann hvert år som er fullstendig ukjente for vitenskapen, hører de 14 000 «manglende» artene til den andre kategorien.

Tallet på observerte, kjente arter er basert på samlinger i norske museer, etablerte dataoversikter som Artsnavnebasen, samt opplysninger fra en rekke forskere fra flere fagfelt.

Når rapporten estimerer at det finnes opp til 14 000 arter i Norge vi ikke har observert, er dette basert på antall kjente og estimerte arter i våre naboland.

- Arter følger ikke politiske grenser. Hvis de finnes i tilsvarende områder i for eksempel Sverige eller Finland, kan vi anta at de også finnes her, sier Aagaard.

Varierende kunnskapsnivå

Det er naturligvis en viss usikkerhet knytta til anslaget over antall arter som kan antas å finnes i landet. Usikkerheten varierer fra artsgruppe til artsgruppe, avhengig av hvor mye vi veit om de enkelte gruppene.

Derfor opererer rapporten med fire kunnskapsnivåer, fra a til d. Kunnskapsnivå a betyr at forskerne har god kunnskap om forekomst i Norge, og gjerne også om bestandsutvikling. I den andre enden av skalaen, på nivå d, finner vi artsgrupper vi har meget dårlig kunnskap om i Norsk sammenheng.


Reinsdyr på Svalbard. (Foto: iStockphoto)

Her er det liten kunnskap om hvilke arter som finnes i Norge, og et estimat over antall «manglende» arter blir tilsvarende usikkert.

De fleste større planter og dyr – som fisk, fugl og pattedyr – har vi god kunnskap om. Det samme gjelder blant annet biller, sommerfugler og edderkopper. Mange mindre insekter, sopper og encellede organismer veit vi derimot fortsatt svært lite om.

Aagaard mener noe av grunnen til dette er det han kaller ei slags “utmarksnæringstilnærming” til biologisk mangfold i Norge.

- Vi veit mest om de artene vi kan spise, eller som er parasitter eller predatorer på ting vi kan spise. Ulempen med dette er at vi mangler kunnskap om arter vi har utnytta lite før, men som kan bli viktige i framtida, sier han.

Mange arter, få forskere

Ei av de største artsgruppene vi har lite kunnskap om, er hymenoptera, ei gruppe som på norsk kalles vepser. Ifølge rapporten er det observert 4308 arter i denne gruppa i Norge, men det antas at vi skal ha hele 3800 arter til. Mens enkelte undergrupper av hymenoptera, som humler, maur og stikkevepser er relativt godt kjent, er andre grupper, som for eksempel parasittvepser nesten oversett her i landet.

- Mange parasittvepser er veldig små, og folk – også entomologer – har en tendens til å overse dem, forteller Vladimir Gusarov, førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum (UiO), og en av svært få forskere i Norge som jobber med denne artsgruppa.

Selv om antallet arter er høyt, er nemlig antallet taksonomiske eksperter svært beskjedent. Dersom vi skal ha noe håp om å øke antall kjente, registrerte arter i Norge, må vi også øke antallet kvalifiserte forskere, mener Gusarov.

- Det er viktig at det finnes midler til både registrering og forskning. Også utdanning av studenter og forskere er viktig, sier han.

Også Aagaard mener satsing på menneskelige ressurser må til om vi skal krympe gapet mellom antall registrerte og estimerte arter. Han peker på at mange taksonomiske eksperter nå er i sekstiårene, og snart vil være pensjonister.

- Vi må utdanne folk som kan få faste stillinger som eksperter, ellers risikerer vi å bli stående uten eksperter på en del arter. Tiltak som en ny forskerskole er positivt, men det mangler karriereplaner med videreføringer som postdokstillinger slik at vi kan beholde ekspertene til de får større erfaring, sier han.

Å vite hva man ikke veit

Arbeidet med rapporten er støtta av Artsprosjektet, et prosjekt under Artsdatabanken som skal sikre kunnskapsoppbygging om arter i norsk natur. Artsprosjektet lyser hvert år ut midler til kartlegging av dårlig kjente arter i Norge.

Ifølge seniorrådgiver Ingrid Salvesen i Artsdatabanken pågår det nå ei rekke spennende prosjekter som vil gi ny kunnskap om dårlig kjente arter av sopp, lav, moser, insekter og terrestriske og akvatiske invertebrater.

- Her jaktes det på kunnskap om ukjente arter – fra fuktige områder i nord til tørre i sør, fra havets dyp til de høyeste fjell, forteller Salvesen.

Sommeren er høysesong for biologisk feltarbeid. Også Vladimir Gusarov skal ut i felten i sommer. Han leder et av prosjektene som har fått støtte av Artsprosjektet, og skal på jakt etter ukjente parasittveps. Håpet er at så mye som 10 - 20 arter som tidligere ikke er registrert i Norge skal gå i forskernes feller og dermed endre status fra antatte til kjente norske arter.

Artsprosjektet skal legge spesiell vekt på å kartlegge arter og artsgrupper vi i dag har liten kunnskap om. Artsdatabanken trenger derfor ikke bare ei oversikt over hva vi veit om artsmangfoldet i Norge, men også om hva vi ikke veit.

- Denne rapporten er nyttig fordi Artsdatabanken kan bruke den som et styringsverktøy til å velge hvilke grupper vi må vite mer om, og hva slags prosjekter det skal brukes penger på, sier Aagaard.

Han mener rapporten også kan være nyttig for andre enn forskere, for eksempel for politikere og andre beslutningstakere.

- Denne rapporten er viktig for politikerne hvis de tror på Rio-konvensjonen og holder på målsetninga om å stoppe tap av biologisk mangfold. Hvordan kan vi stoppe tap av biologisk mangfold hvis vi ikke veit hvilke arter vi har her i landet, spør han retorisk. 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse