Med den høyrepopulistiske nasjonalistiske bølgen som skyller over Europa og USA , trekkes monumenter fra en mørk fortid frem fra glemselen og fortielsen. De brukes ideologisk og politisk for å få en stemme i samfunnet. Det stiller også forskere, forvaltere og politikere på prøve.

Det er vanskelig å ta innover seg de tragiske og voldelige begivenhetene i Charlottesville, hvor høyreekstremistiske demonstranter brukte vold for å vise sin sterke misnøye med at byens myndigheter vil fjerne rytterstatuen av general Robert E. Lee. Det brennende hatet og nazi-hilsningene, er nå en del av historien til byen Charlottesville.

I sentrum for disse opptøyene står et monument over en mørk nasjonal fortid. Spørsmålet som melder seg er om monumentet har en plass i vår tid – bør den bevares eller fjernes? USAs president Donald Trump argumenterte for at det kan være feil å fjerne statuen fordi det er udemokratisk og historieløst. Dermed rettferdiggjør han «det hvite opprøret» og undergraver samtidig det politiske flertallets bestemmelse i Charlottesville om å fjerne statuen.

Vi har ødelagt historiske monumenter i Norge

I Norge har historiske monumenter med en mørk fortid, slik som monumenter reist til ære for norrøne helter, blitt ødelagt for å skjule eller utslette en vanskelig fortid. Flere av monumentene reist av Nasjonal Samling (NS) under krigen, slik som Snorremonumentet i Slottshagen i Oslo og NS-monumentet på Stiklestad, ble ødelagt da krigen tok slutt. 

Det er per i dag ikke foretatt noen kartlegging av denne typen kulturminner i Norge, slik det er gjort i andre land. Det vil etter min mening være en viktig fremtidig oppgave. Opptøyene i USA mot fjerningen av historiske monumenter fra en mørk fortid, viser at det er et behov for kunnskap om hva en skal gjøre med disse monumentene til det beste for samfunnet i dag.

Diskusjonen i kulturminneforvaltningen har gjerne dreid seg om hvordan de best kan bevares og vedlikeholdes som monumenter, og i hvilken grad det skal lages en liste over dem. Det har likevel vært tvil om formålet med et slikt arbeid. Noe av grunnen er at de representerer en foreldet nasjonalisme og at det dermed er usikkerhet om deres verdi i dagens samfunn.

Noen ganger er det legitimt å ødelegge

De som forsker på historiske monumenter, som statuer, byster, og andre installasjoner, og mørk kulturarv er opptatt av å forstå det samfunnet som denne kulturarven inngikk i da den ble skapt. Samtidig tar den stadig mer fyldige forskningslitteraturen for seg hvordan denne mørke kulturarven bør forvaltes og kan brukes som en ressurs i dagens samfunn.

Kulturminneforvaltning handler like mye om hva som ikke skal bevares, som om det som blir bevart. Destruksjon, om det så er ved en bevisst nedriving eller ved naturlig forfall, er en legitim del av kulturminneforvaltningens praksis. 

Det er derfor ikke så merkelig at monumenter som symboliserer USAs rasistiske fortid er fjernet eller er i ferd med å bli fjernet over hele det amerikanske kontinentet. Ikonoklasme, som disse handlingene uttrykker, er et politisk og i noen regimer religiøst verktøy for å demonstrere endring og legitim makt.

Vi har sett det før. Talibans ødeleggelse av Buddha-statuer i Afghanistan, nedrivingen av Saddam Hussein-statuer i Irak etter den amerikanske invasjonen av landet, og ødeleggelse av Lenin- og Stalin-statuer etter kommunistregimets fall.  Å rive ned en Buddha-statue for å demonstrere religiøs intoleranse og nedriving av en diktator-statue for å demonstrere demokrati har veldig forskjellige begrunnelser og legitimitet.

Kan helbrede eller splitte

Ødeleggelse og fjerning av monumenter kan være nyttig i tider der en vanskelig fortid blir for vond å forholde seg til, slik som statuer oppført av nazi-regimet under den andre verdenskrig. President Trump sa at den planlagte fjerningen av Lee-statuen betyr å fjerne historien. Han ga dermed også tilslutning til de som vil bevare Lee-statuen fordi det betyr å fjerne amerikanernes felles kulturarv. Til det er det viktig å påpeke at historie og minne ikke er det samme. Vi trenger ikke Hitler-statuer for å huske historien om den andre verdenskrigen. Å fjerne et minnemonument fjerner ikke historien, men endrer hvordan den vil bli minnet.

I USAs tilfelle handler det om å rette opp urettferdighet ved å fjerne symbolske monumenter som ærer Amerikas slavehistorie og som dermed hyller diskriminering og undertrykkelse påført av de hvite. Fjerning og ødeleggelse av monumenter vil her være viktig for et samfunn som skal helbredes fra en smertefull fortid og som vil gå videre.

Fortielse eller neglisjering kan i tillegg være en måte å overkomme en vanskelig fortid. Det kan for eksempel foregå ved å endre navn, slik som i Charlottesville der parken med statuen av general Lee ble endret fra Lee Park til Emancipation Park. Å endre navnet på parken med et nytt symbolsk innhold blir dermed en måte formidle at den gamle betydningen ikke lenger er det som forener innbyggerne i Charlottesville, og at det tilhører et foreldet verdigrunnlag.

Den siste tidens begivenheter i USA vitner ikke om et samfunn som har bearbeidet sin rasistiske fortid, som har gått videre og forsonet seg med sin mørke historie. Isteden ligger det uforløste oppgjøret med fortiden der som et åpent sår og blør ut over det amerikanske kontinentet.

Å fjerne eller ødelegge et monument vil dermed provosere og skape opptøyer, fremfor å lege og skape bånd i et samfunn med en mørk fortid. Noen, som den amerikanske historieprofessoren John Fabian Witt ved Yale, tror at hendelsene i Charlottesville og president Donald Trumps uttalelser om dem vil føre til at flere historiske monumenter rives. Flertallet av landets borgere vil kreve det, for å vise hvor de står i den amerikanske kulturkampen.

Når er det riktig å bevare et monument?

I stedet for å ødelegge eller fortie et monument forbundet med en mørk fortid, kunne de også brukes som et verktøy for kritisk offentlige debatter om bruken av fortiden i dag. Å bruke re-kontekstualisering og provokasjon som verktøy kan være en vanskelig balansegang. Om det bør gjøres beror på en vurdering av i hvilken grad det oppnås dialog og konstruktiv debatt, eller om bare vil det forsterke konflikten.

Ved dialog og debatt vil en mørk historie på sikt kunne brukes som et middel til forsoning og toleranse. Men det er ikke det som skjer i USA. Retorikken om retten og tilhørigheten til fortiden har blitt hard, og grensene for hva som kan sies i den offentlige samtalen har blitt skjøvet mot den ytterliggående høyresiden. Debatten er blitt krass, uforsonlig, konfronterende og voldelig.

Spørsmålet om fjerning eller bevaring av Lee-statuen har dratt intoleransens og rasismens innflytelse i amerikansk kultur frem i lyset. Det har skapt en debatt om politikere i større grad bør ta dette på alvor, og bruke sin stemme i den offentlige samtalen til å ta avstand. Vi kan avdekke og analysere det som skjer: den ideologiske og politiske bruken av monumentene, fortellingene som konstrueres og begrunnelsene for defineringen av kulturarv og for hvem den har betydning.

Men politikere, forvaltere og forskere må også kunne gi tilkjenne en etisk bevissthet, og bruke sin stemme når kulturarven bidrar til diskriminering, hat og vold.