Inspirasjonsporno – et underlig fenomen

Kronikk:

Du har nok sett bildet. En ung gutt som er midt i et steg, på en arena, med undertittelen «What is your excuse?». Gutten har to beinproteser fra knærne og ned, men han prøver, går og løper. Og han har ikke engang bein! Da kan vel du, ditt drog, prøve litt hardere du også?

10.4 2015 10:45

Jeg har ikke sett ordet inspirasjonsporno så ofte på norsk enda, og jeg vet ikke hvem som første gang kalte noe for inspiration porn på engelsk. Men tro meg, dette er et fenomen i vekst.

Ordet ble godt definert av den australske komikeren og funksjonshemningsaktivisten Stella Young. Hun var kortvokst og rullestolbruker og døde i fjor, 32 år gammel. Gjennom mye av sitt liv hadde hun blitt bejublet mer eller mindre for å møte opp. At hun fullførte ungdomsskolen, eller for den del beveget seg rundt utendørs, var til slik inspirasjon for andre at det nærmest måtte påpekes, enten det var av utdanningsinstitusjonen eller av tilfeldig forbipasserende.

Godt egnet som maskot

At mennesker med synlige funksjonsnedsettelser blir holdt frem som inspirasjon for andre er ikke et nytt fenomen. Den viktorianske veldedighetskulturen fant sitt mest velkjente uttrykk i Charles Dickens’ A Christmas Carol. Tiny Tim, Bob Cratchits sykelige lille sønn, med krykke og godt humør, er alt man kan ønske at en verdig trengende skal være: Uskyldig, takknemlig og godt egnet som maskot.

I årevis var den amerikanske varianten av TV-aksjonen, Jerry Lewis’ innsamlingsaksjon til støtte for muskeldystrofi-saken, bygget rundt mest mulig engleaktige barn av Tiny Tims støpning.

Så skjedde det noe. Jerry Lewis ble en forhatt skikkelse blant mange funksjonshemmede aktivister, dels fordi han snakket så mye om ”halve liv” og tragiske skjebner, dels fordi han insisterte på en veldedighetstenkning som ikke hører hjemme i en moderne stat. Medisinsk grunnforskning, rehabilitering, rullestoler og tilrettelegging kunne ikke lenger sees som gaver fra rause enkeltindivider, men som samfunnsforpliktelser.

Må bare tro på seg selv

Likevel lever tv-aksjonen Jerry Lewis innstiftet videre. Nå heter den MDA Show of Strength. Hadde Dickens skrevet sin julefortelling i dag, hadde Tiny Tim vært oppe i turnringene før slutten av side tre. Han trenger ikke først og fremst veldedighet, han må bare tro på seg selv.

Inspirasjonsporno er porno i ordboksforstand: Materiale som har som formål å virke opphissende. Og det samme problemet hefter ved inspirasjonspornoen som med annen pornografi: Menneskene som fremstilles har det ikke nødvendigvis like bra som det de gir inntrykk av på bildene.

Om vi tenker oss litt om, så er det nok ikke helt enkelt å være gutten med to beinproteser, samme hvor mye stå-på-vilje han har. Likevel sprer inspirasjonspornoen seg.

Slutter aldri å gnage

En gjennomgangsfigur i bildene som dukker opp som inspiration porn er Paralympicsutøveren og modellen Aimee Mullins, som også er kjent fra multikunstneren Matthew Barneys Cremaster-filmer. Hun har også beinproteser, «12 Pairs of Legs», som tittelen på et av hennes mest sette foredrag lyder. Høyhælte bein til fest, leopardbein til sprint.

Mullins gjør imidlertid også et vesentlig poeng av at hun har hatt tilgang til ressurser som er de færreste forunt. Noen må lage beina hennes; noen må bekoste dem. Og beina slutter aldri helt å gnage, om de er spent på lenge nok. Det er saken med porno: Man vil ikke alltid se det som skjer når kameraet er skrudd av.

Det er en villet uvitenhet som gjør inspirasjonspornoen mulig, og populær. Det er en villet uvitenhet om hvordan kropper faktisk fungerer, om kroppslig sårbarhet og kroppslige realiteter. I 1963 utga sosiologen Erving Goffman boken Stigma, som blant mye annet beskrev folks syn på funksjonshemning som noe paradoksalt. Funksjonshemmede ble tilskrevet kompensatoriske, nærmest mystiske egenskaper – det mest kjente tilfellet er vel blindes særegne innsikt eller sensitivitet. Goffman kalte de tilskrevne egenskapene «desirable, but undesired» – attråverdige, men uønskede.

Man kan leke med tanken om å være en slik inspirerende skikkelse, om å vise frem alle sine sår og skader til inspirasjon for alle de andre. Men mest av alt er man glad for at man slipper. Inspirasjonspornoen gir tilskueren to ting: Et øyeblikks eskapisme, og en permanent anledning til å redusere samfunnsproblemer til et spørsmål om viljestyrke og heroisme. Stella Young anså ikke mangel på viljestyrke som sitt største problem; det handlet om mangel på ramper.

Sterk av skade

Vi omgir oss med inspirasjonsporno av mange slag. Det kanskje mest ekstreme eksempelet er superheltfilmene som pumpes ut av Marvel Studios og deres litt mer uorganiserte rivaler; det finnes knapt en superhelt som ikke er blitt sterk av skade. Den foreløpig siste Batman-filmen, The Dark Knight Rises, har en intrige som kunne ha egnet seg godt som et inspirasjonsforedrag for næringslivet: Batman får brukket ryggen i kamp med Bane (bilulykke), Batman sendes til mystisk hulefengsel i ørkenen der han trener seg opp (Sunnaas spesialsykehus for rehabilitering og fysikalsk medisin), Batman vender tilbake til Gotham City og hevner seg på sine fiender (vellykket karriere som foredragsholder).

Men hvorfor nå? Hvorfor oss? Det virker som om den sittende regjerings politiske linje, i hvert fall på kulturfeltet, passer inspirasjonspornoen som hånd i hanske. Billedkunstnernes snittinntekter er sterkt synkende, men det kan vi løse ved å gjøre dem til flinkere selgere. Det handler om de gode historiene. Merkevarebygging og personlig branding er svaret, men hva var spørsmålet?

Fetisjerer offerhistorier

Inspirasjonspornoen er spesialisert. Den tar utgangspunkt i synlige lyter. De fleste bildene jeg har sett viser rullestolbrukere eller mennesker med proteser. Og det er klart, pornografi er primært en visuell fremstillingsform, i hvert fall i de digitale medienes tid.

Deri ligger det helt grunnleggende: Inspirasjonspornoen sperrer ikke bare for analyse, men for solidarisk politikk. Den opererer etter trickle-down økonomiens grunnprinsipp: Noen må løftes helt til topps slik at de på bunnen skal få noe å strekke seg etter. Den polariserer og fremmedgjør. Den fetisjiserer offerhistorier, så lenge offeret kan fortelle sin historie – eller få den fortalt – på en fengende måte. Dette grusomme skjedde meg da, men se på meg nå.

Inspirasjonspornoen kan tilby en estetisk og narrativ ramme for det perfekte motivasjonsforedrag. Riktignok kan det, etter at opphisselsen har lagt seg, melde seg en viss tomhetsfølelse. Men heldigvis har ikke tilhøreren noen reelle forpliktelser overfor inspirasjonsobjektet, ikke mer enn overfor pornoskuespilleren. Man kan lukke fanen, vende tilbake til hverdagen, og føle seg trygg på at de som ikke får det til, de som ikke smiler tilstrekkelig bredt mot kameraet, de hadde ikke egentlig noe å gjøre i pornobransjen uansett.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Viten på lørdag: Sykdom og Stigma

Viten på lørdag er en rekke populærvitenskapelige seminarer. Seminarene er et samarbeid mellom tre fakulteter: Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Det medisinske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Seminaret er åpent og rettet mot alle som er interessert i temaet. Det åpnes for spørsmål etter hvert innlegg.

Lørdag 11. april skal det handle om sykdom og stigma: Hvorfor er det så viktig med inspirasjon? Hvilke bilder av sykdom og funksjonshemning lar vi oss inspirere av? Hvilke oppfatninger danner vi oss av hva sykdom og funksjonshemning, og hva skjer med dem som ikke er inspirerende - eller ikke ikke lar seg inspirere?

Les mer om programmet her.