Kan vi lære av dansk forsvarspolitikk?

Kronikk:Danskene har skjønt at deltakelse i kampoppdrag i områder med høy risiko gir tyngde i NATO, det har ikke Norge, skriver Håkon Lunde Saxi i denne kronikken.
24.8 2009 05:00

I Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009) om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk, tar regjeringen til ordet for å styrke NATOs rolle i våre nærområder, og da særlig i nordområdene.

Selv om dette nærområdeinitiativet har blitt positivt mottatt av mange medlemsland, er forutsetningen for å nå frem med slike initiativer at man har troverdighet som et lojalt NATO-land samt tilgang til de riktige beslutningstakerne.

Om ikke dette er tilfellet kan man raskt oppdage, som Norges mangeårige NATO ambassadør Leif Mevik skriver i sin bok om Det nye NATO, at våre allierte begynner å «bla distré i sine papirer» eller lar «blikket vandre» når Norge ønsker og drøfte spørsmål som er viktige for oss.

Bidra med tropper

Den viktigste måten å demonstrere tilslutning til NATO på, er å bidra med tropper til alliansens pågående operasjoner. Gjennom å bidra med tropper i NATOs operasjoner sikrer Norge seg en plass med bordet når beslutningene skal fattes, og vi får lettere tilgang til beslutningstakere i Washington, London, Paris og Berlin.

Det å gi tellende og synlige bidrag er altså avgjørende både for å sikre hjelp fra alliansen i en nødssituasjon, og for å oppnå innflytelse.

Selv om Norge har bidratt til NATO både på Balkan og i Afghanistan, har vi valgt en type bidrag som ikke sikrer optimal synlighet i alliansesammenheng. Frem til sent på 1990-tallet sendte vi utelukkende støtteavdelinger til Balkan, og selv om Norge også har bidratt med kampavdelinger i Afghanistan har disse i hovedsak blitt sendt til relativt trygge deler av landet.

Resultatet er at Norge fremstår som lite solidarisk med de av våre allierte som bidrar med styrker i det urolige sør, og vårt bidrag har gitt mindre uttelling enn det ellers kunne gjort.

Dansk bidrag gir høy stjerne

Et land som har valgt en helt annen tilnærming, og som det er naturlig å sammenligne seg med, er Danmark. Danskene har nå i snart to tiår, siden den kalde krigens slutt, vært i første linje med kampavdelinger i internasjonale militæroperasjoner.

Resultatet her vært høyere tap enn det Norge har opplevd, men samtidig en langt høyere stjerne som avantgarde i alliansen. Denne politikken har vært gjennomført for å rette opp Danmarks lave anseelse som NATO-medlem fra den kalde krigens dager, og den har vært en suksess.

Under den kalde krigen var Danmark best kjent som «det svake ledd» i NATO. Danmark brukte langt mindre enn Norge på forsvaret, og det var en utpreget oppfatning i Danmark at landet ikke kunne forsvares.

Den mest kjente utslaget av denne holdningen så vi i Mogens Glistrups berømte forslag om å erstatte det danske forsvaret med en russisktalende telefonsvarer som erklærer at Danmark overgir seg. Sammenlignet med Danmark var Norge et mønstermedlem i alliansen.

Budsjettstørrelse gir ikke uttelling

På den viktigste indikatoren på allianselojalitet, nemlig forsvarsbevilgningene, lå vi vanligvis over gjennomsnittet i NATO. Der danskene sto lengst fremme blant de såkalte «fotnoteland» som unndro seg visse NATO-beslutninger, hold Norge en mye lavere profil.

Etter den kalde krigen skjedde det en markant omlegging av dansk forsvarspolitikk. I 1990 sendte danskene en korvett for å delta i FNs blokade av Irak, og fra 1992 sendte danskene infanteri- og panseravdelinger til eks-Jugoslavia.

Norge nøyde seg med å sende ett forsyningsskip til Golfkrigen, og frem til 1997 med å sende sanitet, helekopter og logistiskavdelinger til Balkan. De danske avdelingene havnet til tider i harde kamphandlinger, men erfaringene var stort sett positive.

Å være tilstede med kampavdelinger i frontlinjen ga Danmark oppmerksomhet og innflytelse hos sine allierte, mens de norske støtteavdelingene ble mer usynlige.

Danskene hadde tidlig oppdaget noe som Norge enda ikke fullt ut har tatt innover seg. I det «nye NATO» er det ikke lenger størrelsene på forsvarsbudsjettet som avgjør om et land bærer sin del av byrden i alliansen, men evnen og viljen til å bidra med militære avdelinger til kampoppdrag i områder med høy risiko.

Irak og Afghanistan

Tilstedeværelsen i Irak var typisk: i 2003 sendte danskene både kampfartøyer og infanteriavdelinger til koalisjonsstyrkene, mens Norges bidrag til den internasjonale stabiliseringsstyrken i Irak begrenset seg til et ingeniørkompani.

Selv om krigen i Irak var kontroversiell, var det danske bidraget med kampavdelinger av en slik natur at det ga høy synlighet og tilgang til beslutningstakere i Washington og London.

Afghanistan er nok et eksempel på at Danmark blir sett på som et foregangsland blant våre allierte. Selv om Norge, på lik linje med Danmark, har bidratt med kampfly og spesialstyrker til skarpe oppdrag i Afghanistan, har norske politikere så langt kviet seg for å sende regulære norske bakketropper til områder som oppfattes som utrygge.

Danske politikere har i midlertidig ikke hatt samme reservasjon. Alt i 2006, da ISAF utvidet sitt operasjonsområde til også å omfatte Sør-Afghanistan, var danskene i første linje. Det danske bidraget, som i dag omfater ca. 700 soldater, har gitt Danmark en høy stjerne i alliansen. Oppnevningen av Anders Fogh Rasmussen til NATOs nye generalsekretær er et eksempel på dette.

Risikovilje er viktigst

Hvorfor har ikke Norge i større grad sett behovet for å delta med kampavdelinger i første linje? I den norske debatten er det vanlig å peke på et høyt antall soldater som den fremste målestokken på et viktig bidrag.

Dette gir i midlertidig et feilaktig bilde. Risikovilje, viljen til å sette sine soldater i farlige situasjoner på oppdrag fra NATO, er langt viktigere enn antall soldater man sender. Satt på spissen kan man si at det å sende infanteriavdelinger til Sør-Afghanistan under NATO-kommando er det som ville gi oss «goodwill» i Washington og London i dagens situasjon, ikke et feltsykehus til Tsjad i FN-regi.

Hvordan kan vi forvente at våre allierte skal være villige til sende sine soldater på farlige kampoppdrag til våre nærområder når vi er uvillige til å komme dem til unnsetning når de har behov for det?

Regjeringens nærområdeinitiativ i NATO ønsker å styrke alliansens rolle i våre nære omgivelser, men dette vil kun lykkes hvis våre allierte ser at alliansen fungere begge veier.

Andre vil ikke være villige til å utkjempe våre slag for oss om ikke vi returnerer tjenesten. Her kan Norge dra lærdom av den danske forsvarspolitikken.

Referanse:

Håkon Lunde Saxi (2009): Norwegian and Danish Defence Policy in the Post-Cold War Period. A Comparative Study, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.