Kronikk: Realityscience

Forskeren har fortsatt tillitt i et samfunn fylt av fjas, men team Hurum har blandet fjas og vitenskap. Det neste blir reality med forskere på øde øy, skriver Rolf Mjelde i dette innlegget.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Foto: iStockphoto)

Jeg liker å referere til tidsepoken vi lever i, som ’fjasalderen’. Vi skal underholdes, livet og læring skal være en lek, hardt arbeid er fy.

TV koker ned til prat om kneskader, Dans med ham, Syng med henne, Ligg med det. Reality ditt, reality datt. Fjas, fjas, fjas.

Debattprogrammer, også politiske, er redusert til sakløs retorikkunst, der det mest interessante er terningkastene i tabloidene dagen etter. I den grad man diskuterer verdens viktigste problemer, overbefolkning og klima/miljø, er det med utgangspunkt i galt stilte spørsmål.

Personer som har samfunnsnyttige synspunkter, som nødvendigvis må uttrykkes over flere setninger, klippes brutalt av eller ties i hjel.

Vitenskap uten fjas

Vi har kun ett seriøst område igjen: vitenskapen. Naturvitenskapelig forskning er grunnlaget for vår eksistens; maten vi spiser, klær, hus, kommunikasjon etc. Vårt samfunn er naturvitenskap, bundet sammen av sunn fornuft. Verken mer eller mindre.

Et viktig element i forskning er formidling, både mellom forskere, og fra forskere til myndigheter og folk flest. Forskere er generelt lite flinke til populærvitenskapelig formidling, de bruker vanskelige ord, er opphengt i usikkerheter og kan være lite karismatiske.

Folk flest har mistet tillitt til politikere, advokater, økonomer, media etc, men de har fortsatt tillitt til den ukjemmede forskeren i frakk. Dette er viktig, for dersom vitenskapen mister sin tillit hos folk flest, vil vår sivilisasjon smuldre hen.

Det er med dette som bakteppe jeg personlig er skeptisk til den form team Hurum har valgt i formidlingen av Ida-funnet. Team Hurum tror de har regien, i virkeligheten har de latt seg lure til å la fjassamfunnets blekksprutarmer få kloen i vitenskapen.

Forskere på øde øy

Forskning skal, etter min mening, ikke formidles som hysteriske sportsbegivenheter, og forskere skal ikke dyrkes som popstjerner. Skal forskere opprettholde tillitten utad må vi skille oss fra idoler, som ikke har reell tillitt, og faktisk fremstå som de litt kjedelige menneskene vi er.

Hva blir det neste? Jeg ser for meg en form for realityscience (kanskje på NRK?), der 10 forskere i tettsittende trikot slippes ned på en øde øy.

Der skal de i løpet av for eksempel 24 timer utføre best/mest mulig forskning, kun ved å benytte sine egne hoder og de redskapene de måtte finne/lage på stedet. Putt på et par intrigemakere.

Så stemmes forskerne ut en etter en av Ola Ostepopp. Vinneren sitter igjen og nyter selvgrillet dino i solnedgangen.

For oss andre går tiden sakte mot pensjonsalderen.

Powered by Labrador CMS