Kronikk: Samfunnsrelevante gratispassasjerer

INNLEGG: Politikerne ønsker raskere avkastning på forskning. Rask avkastning er et dårlig prinsipp for å fordele offentlige midler til forskning, mens det er drivkrafta for private investorer. En arbeidsdeling er på sin plass, skriver Eirik Romstad i dette innlegget.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

For meir enn tredve år sida lyktes professor John Ugelstad med å lage veldig små, like store og perfekt runde kuler.

Vegen fram til disse monidisperse kulene, også kjent som Ugelstadkuler, var ikke uten hindringer. Uten særlig offentlig støtte var Ugelstad nødt til å finne en privat partner. Valget falt på Hydro PVC som han hadde jobba med i andre sammenhenger.

Uklare avtaler med Hydro åpna for at Ugelstad offentliggjorde resultata før de var patentbeskytta. Til stor glede for allmennheten, men til ergrelse for Hydro. Et patent hadde hatt stor kommersiell verdi for Hydro – Ugelstadkuler er for eksempel en vesentlig bestanddel i LCD flatskjermer, og patentet ville ha vart fram til 1997.

Hvor er vi i dag? Avkastningskrav og såkalt samfunnsrelevans i prosjektsøknader åpner for at andre forhold enn å generere ny innsikt blir tillagt vekt når offentlige forskningsmidler skal fordeles.

Dette fører nødvendigvis ikke til at de mest nyskapende prosjekta blir valgt. Genuin ny viten er ofte ei reise inn i delvis ukjent landskap, noe som gjør det bortimot umulig å kunne si noe om hvilke framtidige produkt som kan genereres. Derfor bør samfunnsrelevans og avkastning som kriterier for utvelgelse av offentlig finansierte forskningsprosjekt tones ned.

Offentlig finansiering av forskning bør fylle andre roller – ta risiko som private investorer ikke kan eller bør ta, og ha et meir langsiktig perspektiv. Fokuset må være å skape ny viten, ikke utføre oppgaver som næringsliv og offentlig forvaltning burde finansiere sjøl.

Såkalt samfunnsrelevans bidrar også til at potensielt eksterne oppdragsgivere prøver å påvirke innholdet i programutlysningene for å få utført oppdrag de har spesiell interesse av. På denne måten får man andre til å betale deler av, og i heldige høve heile, rekninga for noe man ønsker.

Dette er en variant av gratispassasjerproblematikken som er grundig analysert av samfunnsøkonomer i andre sammenhenger. Reduserte forventninger om muligheter for å være gratispassasjer på offentlige utlysninger fører til fleire direkte forskningsoppdrag. Det bidrar til meir forskning og bedrer den direkte kommunikasjonen mellom forskerne og oppdragsgivere.

Betalingsviljen til oppdragsgivere er nært kopla til at de problemestillingene oppdragsgiverne ønsker svar på blir utreda. Avklaring av intellektuelle eiendomsrettigheter er viktig i denne sammenhengen. Vi må få til et opplegg som gir meir målretta eksternt finansiert forskning uten at oppdragsgiver får rett til å «monopolisere» andre funn som følger av et oppdrag.

Hadde det skjedd med Ugelstad-kulene ville den teknologiske utviklinga for skjermteknologi blitt forsinka med mange år.

Powered by Labrador CMS