En gyllen regel bør være er at man viser leserne den høyeste respekt, og dermed sikre seg at den informasjonen man formidler ikke inneholder feil. Spesielt når man selv ikke har erfaring og ekspertise innen det fagområdet det er snakk om.

Kjell Stordahl hevder at “det er lett å konstatere at IPCCs prognoser for perioden 2000-2007 har bommet betydelig” (om endringer frå år til år og over korte perioder) og “den kortsiktige presisjonen på temperaturprognosene ikke er god og at det ligger store utfordringer i modellering av de underliggende prosessene”. Men han kan ikke ha skjønt mitt poeng om kaotiske korttids-variasjoner. Jeg trodde jeg var ganske klar om dette i mitt forrige innlegg. Når man har en dr.philos i langtidsprognoser, burde det kanskje forventes at man forstår slike ting, men jeg kan anbefale et kurs i kaosteori.

Stordahl impliserer at klimamodellene ikke beskriver de siste 8 årene ved å vise til en strek han har laget på en kopi av en figure fra IPCC SPM, som skal vise temperaturavvik fra 1981-2000 perioden. Imidlertid er avviket for GISS 2000-2007 fra 1981-2000 er 0.26ºC (forskjell mellom rød og blå linje i figuren over til venstre), mens det for HadCRUT3V er 0.25ºC (forskjell mellom rød og blå linje i figuren over til høyre), så Stordahls inntegnede strek som ligger på litt under 0.2ºC er feil (gjengitt nedenfor), og hans figur 4 er dermed veldig misvisende.

Etter min mening bør det være Stordahl selv som bør dokumentere sine påstander som han slenger ut, som f.eks at Mann-kurven har vist seg å være basert på feil bruk av statistiske metoder og feil bruk av observasjoner (han gir ingen redegjørelse for denne påstanden, annet enn å vise til en tvilsom rapport ført i pennen av en Texas-repuklikaner). I mitt forrige innlegg bortfalt lenken til The European Geophysical Union (EGU) erklæringen der de kritiserer også denne høringen.

Stordahl kritiserer IPCCs henvisning til Mann-kurven og skriver: “IPCC bør beklage dette og så være ferdig med saken! I tillegg bør IPCC etter mitt skjønn oppgi at det var en liten istid frem til 1850 når de i så stor grad presenterer globale temperaturkurver med start fra 1850”. Men man har ikke så mange direkte målinger før 1850, og at det var en liten istid før har lite med saken å gjøre. Mer om dette står i seksjon 6 i kapittel 6 IPCC (2007), så jeg skjønner ikke hvorfor han fremsetter denne kritikken.

At Stordahl skriver: “I tillegg kommer jeg også inn på hvorledes viktige statistiske data nærmest gjemmes bort i IPCC’s Fourth Assessment Report” er noe ironisk når gjør den samme feil selv når han lar være å opplyse at ulike datakilder (f.ek. GISS) gir noe ulik beskrivelse for de siste år (se figur over). For meg er denne påstanden også uforståelig.

Stordahl ber meg også dokumentere hva som er feil, udokumenterbart og eventuelt også fordommer i 10 punkter som han angir i sitt innlegg. Hvorfor skal jeg det, når jeg ikke har omtalt dem? Det blir jo en avsporing, for jeg har jo dokumentert mine påstander i mitt innlegg. Stordahl må ha fått med seg mine begrunnelser i mitt innlegg, for han skriver jo “Ellers er jeg overrasket over at Benestad bruker så mye energi på å hevde at Manns arbeid hovedsakelig er riktig”. Det burde jo være en selvfølge å begrunne sine påstander, istedenfor å komme med løsaktige påstander. Hvis han bare skal være en kranglefant og ikke ta motargumenter til etterretning, så er det ingen vits å fortsette noen debatt.

Andre påstander, som at klimamodellene ikke gjengir klimagassenes fingeravtrykk, fremmet av Jan-Erik Solheim (som er professor på Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo), burde også ha vært sjekket ekstra grundig. Det burde også vært forskerens natur å være grundig, for nøyaktighet og objektivitet er en viktig pilar i vitenskapen.

Solheims argumenter baserer seg på en publisert artikkel av Douglass et al. (2007). Hadde imidlertid Solheim vært litt kritisk og undersøkt saken litt nærmere (f.eks søkt litt på Internett), ville han ha funnet at denne artikkelen er kritisert for å inneholde graverende feil - RealClimate.org Et Google søk med ordene “Douglas et al (2007) Int. J. climatology” kommer man til RealClimate nettstedet på 3. treff. Han burde, etter å ha sjekket saken, da gå tilbake til kilden - nemlig selve artikkelen - og så vurdere om kritikken stemmer.

Feilen i analysen til Douglass et al. (2007) er nemlig så graverende at konklusjonen deres er ugyldig. Kort sagt, de feilberegnet usikkerheten rundt klimamodellenes beskrivelse av temperaturens utvikling (trend) i høyere luftlag (troposfære) i tropene. De brukte et mål på hvor lik tidsutviklingen for hver gitt modell var en rett linje, noe som ikke sa noe om hvor nær denne linjen var virkeligheten (mer om dette under Tekniske Detaljer nedenfor). Dermed kom de frem til den feilaktige slutningen om at modellusikkerheten ikke spenner over de observerte verdiene.

Hvordan kan det ha seg at Douglass et al (2007) gjorde en slik brøler, og at en slik feil slapp igjennom fagfelle-vurderingen? Jeg er redd svaret er at man ikke har gjort jobben sin grundig nok pga stort tidspress og krav (publish or perish?).

Enhver kompetent forsker - som har litt kompetanse innen statistikk og dataanalyse - ville ha sett feilen her, spesielt dersom de hadde blitt tipset på forhånd ved å lese kommentaren på RealClimate.

Det er også en logisk brist i Solheim argumentasjon, noe som kanskje stammer fra klimaskeptikernes siste ‘fremstøt’: NIPCC som kan betraktes som en samling med misoppfattelser rundt klimaproblematikken - skrevet av en gjeng som stort sett ikke har noen ekspertise innen klimatologi.

Argumentet går ut på at klimamodellene manglende evne til å gjenskape drivhusgassenes fingeravtrykk er det sterkeste beviset for at klimagasser ikke står for mesteparten av den globale oppvarmingen. Dette argumentet forutsetter at klimamodellene er perfekte. Men dersom påstanden hadde vært sann, kan man bare dra slutningen om at klimamodellene ikke klarer å beskrive en oppvarming drevet av økte mengder med drivhusgasser.

Men klimamodellene er altså ikke perfekte, til tross for at de likevel gjengir de ulike sidene av klimaet i store trekk. Derfor kan man ikke bruke modellene for å avkrefte om en økt drivhuseffekt finner sted i virkeligheten.

Dessuten er det feil at de ikke klarer å beskrive drivhusgassenes fingeravtrykk. For mer om dette, se myte 22 på www.met.no.

En annen ting er at forskning.no ikke løfter en finger for å rette på slike feil og myter - tendensen er heller det motsatte. Et eksempel på dette er at forskning.no skrev nylig en veldig ensidig reportasje om tropiske sykloner, hvor de kun siterte den omstridte amerikanske forskeren Landsea. De burde jo vite at spørsmålet om det har vært noen trend i tropiske sykloner er fremdeles svært omstridt, og Landsea kun representerer en av sidene. IPCC (2007) gir et langt mer balansert bilde. Det er mulig at det er snakk om dårlig journalistikk.

Jeg vil hevde at også forskning.no burde vise leserne såpass mye respekt at de undersøker IPCC-kritiske saker grundig. De burde i det minste vise kritisk sans i like stor grad som de er kritiske overfor IPCC. For det er tydelig at at forskning.no har tatt et valg - i allefall har deler av redaksjonen (Tunstad) bestemt at klimaproblematikken er ikke viktig.

Når Tunstad sier han har et spesielt forhold til tvil (sitatet “den manglende, totalt fraværende tvilen vi nå snakker om”, som kan oppfattes som noe ironisk) er vel og bra dersom han også hadde levd slik han lærte. Grunn-ideen om at man skal slippe til kritiske røster er god, men hvis man ikke vet hva man gjør går det lett galt. Spesielt når redaksjonens holdninger er basert på inngrodde fordommer og misoppfatninger, som til syvende og sist får nettstedet til forveksling ligne ubehagelig mye på et utspring av FrPs syn på klimaproblematikken.

For har ikke forskning.no et ansvar å følge opp og finne ut om de påstandene de formidler virkelig er sanne? Ønsker de ikke å komme til bunns i saken? Dersom de IPCC-kritiske påstandene virkelig var sanne, ville det jo være en kjempesak. Istedenfor serveres det små drypp på dette stedet, som over tid fører til at klimaforskernes anseelse forvitres, samtidig som at redaksjonen fraskriver seg selv all ansvar.

Jeg vil påstå at mange mytene som forskning.no er med på å spre, er lette å tilbakevise. Det burde ikke være så vanskelig å være litt mer kritisk, for de kan når som helst ta ta kontakt med fag-eksperter og undersøke nøyere - hos oss ringer mediene støtt og stadig, bare ikke forskning.no. De kan også slå opp på RealClimate. Når leseren drukner i useriøse påstander, vil det være en bjørnetjeneste for legitime kritikere, og betydningen av ytringsfriheten vil utvannes.

For meg er det også et paradoks at forskning.no på den ene siden forsøker å nå skolen - og dermed forsøker å fremstå som en troverdig kilde - og på en annen side hevder at de er kun en avis når de får kritikk for sin dekning.

Så en gyllen regel bør vel være at leserne skal få mest mulig sannferdig informasjon.

Tekniske detaljer

Hvordan beregnet Douglass et al. (2007) så denne usikkerheten? De estimerte hvordan temperaturen endret seg over tid ved å tilpasse lineære kurver dataseriene, og så bruke kurvenes helning (gradient) b for å vise hvordan temperaturen endrer seg over tid. Usikkerheten forbundet med estimatet av b kan representeres av standardavviket s. Da er helningen b +/- 2s (for ~90% konfidensintervall), og en lineær trend kan beskrives som (b +/- 2s) t + k, hvor t er tiden og k en konstant. Denne analysen ble gjort for de ulike klimamodellene, og Douglas et al. (2007) utledet et usikkerhetintervall for modellensemblet ved å ta den gjennomsnittlige helning (b) og gjennomsnittlige standardavvik for denne (s), for dele sistnevnte med antall modeller minus 1:

For the models, we calculate the mean, standard deviation (sigma), and estimate of the uncertainty of the mean (sigma_SE) of the predictions of the trends at various altitude levels. We assume that sigma_SE and standard deviation are related by sigma_SE = sigma/sqrt(N - 1), where N = 22 is the number of independent models. ?.. Thus, in a repeat of the 22-model computational runs one would expect that a new mean that would lie between these limits with 95% probability.

Men standardavviket s sier noe om datapunktene ligger pent langs en rett linje eller om de mer spredt, og ikke noe om spredningen fra modell til modell. Heller ikke noe om usikkerheten forbundet med modelbias eller modellfeil (modellene er ikke perfekte, noe spredningen nedenfor bevitner). Dette er vist i figuren ovenfor. De ulike modellene kan godt gi svært ulike helningsverdier (b) og likevel små standardavvik (s). Å bruke gjennomsnittsverdien for s er en grov bommert, som vi skal vise gir urealistiske resultater.

Den første figuren nedenfor viser hvordan trendene varierer med de ulike klimamodellene (heltrukne linjer i rødt) samt usikkerhet (+/- 2 standardavvik; tynn stiplet rød linje). Her er trendene vist fra et felles start punkt for å fremheve punktet om hvordan de spriker. Douglas et al. (2007) sitt usikkerhet-intervall er vist i grått i bakgrunnen, og det er tydelig at flere av estimatene faller utenfor sitt eget usikkerhetsintervall (også et tegn på at dette intervallet må være feil).

Gjør man derimot analysen riktig, dvs bruker standardavvik estimert fra spredningen i b-verdiene, får man resultatet som vist siste figur. Da viser det seg at modellene likevel spenner om observasjonene, noe som også er åpenbart når man ser på de laveste trendestimatene fra klimamodellene (som til og med gir negative verdier for b).