På Statfjord-feltet jobber 600 personer offshore. På det planlagte Snøhvit-feltet skal det ikke være noen personer offshore. Teknologiutviklingen har plassert utvinningsanlegget på havbunnen og ansatte på land.

Utbyggingen av Snøhvit-feltet demonstrerer hvordan forskning og utvikling har gjort petroleumsaktivitet mulig der det før ikke var tenkbart. Konsekvensene for næringslivet i Nord-Norge og for Norges petroleumsinntekter er voldsomme.

Utdanning av høyt kvalifiserte forskere, en kundesektor som stiller høye krav, systematisk og langsiktig forskningsfinansiering og satsing i næringslivet er noen av ingrediensene som har gjort Snøhvit-utbyggingen mulig.

I boka fra SINTEF/NTNU-miljøet, “Norge 2020. Industrielle og økonomiske fremtidsutsikter” (Gunnar Sand, Per Morten Schiefloe og Tone Merethe Berg Aasen) beskrives den formidable utviklingen i Nordsjøen.

Da oljevirksomheten på norsk sokkel startet var utvinningsprosenten på rundt 20 prosent. I dag nærmer den gjennomsnittlige utvinningsgraden seg 50, med Statfjord i toppen med nesten 70.

Ved å legge utvinningsanlegget på havbunnen, som man må på Snøhvit-feltet, vil utvinningsgraden igjen gå langt under 50. Det er enorme gevinster å hente ved å få opp mer av gassen. Historisk sett har slik økning kommet etter intensivt forsknings- og utviklingsarbeid.

Eksemplet illustrer hvor viktig teknologi-utvikling er innen oljesektoren. Det samme mønsteret ser vi i kraftkrevende industri og prosessindustrien.

Den varslede nedleggelsen av Union i Skien understreker mønsteret fra motsatt side: Norske arbeidsplasser er utsatt for å bli utkonkurrert av land der produksjonskostnadene og lønningene er lavere.

De norske industriarbeidsplassene overleverer bare så lenge vi produserer smartere og mer effektivt enn konkurrentene, og bare når vi finner teknologiske løsninger de andre ikke behersker like godt. Å bevare industriarbeidsplassene krever en kontinuerlig forbedring av teknologi, produksjon og prosesser.

I regjeringens forskningsmelding legges det opp til at det skal bli mye mer av den typen forskning som er beskrevet ovenfor. Innen år 2010 ønsker regjeringen å bruke tre prosent av BNP på FoU.

For å nå målet om at én prosent av BNP skal finansieres av det offentlige, kreves det en realvekst på 5,8 milliarder kroner fram til 2010. Dette blir en tøff, men ikke umulig oppgave.

Å nå målet om at de andre to prosentene skal finansieres i næringslivet virker som en langt tøffere utfordring. Dette vil innebære en økning på 23 milliarder kroner fram til år 2010! (I 2003 utgjorde næringslivets forskning 13,4 milliarder, eller 0,86 prosent av BNP).

Bortsett fra petroleumssektoren, er det ikke grunnlag for økning i ressurs- eller råvarebasert næringsvirksomhet i Norge. Da må det skapes virksomhet i nye sektorer.

Norges svar er det samme som i resten av Europa: IKT, bioteknologi og nanoteknologi – og det er problemet. Den norske utfordringen er å skille oss fra land med bedre kapitalbase (Sverige) eller lavere kostnadsnivå (det sørlige og østlige Europa).

Dette kan gjøres på to måter: For det første må Norge satse der vi har naturlige fortrinn. Det betyr at bioteknologi-satsing bør ha et marint fokus og at nanoteknologi-satsingen ses i sammenheng med andre, viktige næringer, som petroleumsvirksomheten og maritim næring.

Den andre måten å skille seg ut på er enda mer krevende. Det handler om vilje og evne til å satse målrettet og kraftfullt over tid. Slik satsing må inneholde både grunnforskning, anvendt forskning, utviklingsarbeid og kommersiell virksomhet.

Som vist ovenfor er næringslivet avhengig av relevant grunnforskning, og anvendte forskningsmiljøer utgjør et viktig bindeledd. Lærdommen fra petroleumsaktiviteten forteller oss hvordan det skal gjøres. Det er grunn til å gjenta suksessen.